Bispemøtet lyver

Kirkens menn har bare forakt til overs for den allmektige Gud!

Ja annerledes kan det vel ikke forstås. Men siden jeg ikke lenger henger med så burde jo kirken og deres såkalte Kirkemøte nå benytte anledningen til å endre det staten har bidratt til av politiske forandringer opp gjennom tidene. Det siden jeg forstår at kirke og stat har skilt lag. Ja, betyr ikke dette i realiteten at staten ikke lenger kan bestemme hvordan guds ord skal forstås?

Ut fra tilgjengelig og troverdig informasjon vet jeg at de som skal forkynne evangeliet om Kristus ikke gjør det. De gjør det som det advares mot; de legger til og trekker fra Bibelen dens sannhet. Dommen over disse er alvorlig skal man tro Guds ord. Og vi vet at dette ikke er bare en sannhet med modifikasjoner. Ekteskapsloven av nyere tid ble endret med presteskapets velsignelse. Ja, at de tør! Sannheten er vel at de ikke bryr seg. Ikke engang med det faktum at de en dag skal stå til rette for denne kriminaliteten på dommens dag. Ja, de tror vel egentlig ikke på den heller.

I de fleste yrker forventes det at man legger frem vitnesbyrd på at man har gjennomgått eksamen. Men hvem har sett et vitnesbyrd fra teologisk fakultet som bevitner at denne presten vi lytter til på en søndags formiddag virkelig har den nødvendige kompetanse? Vi tar hans eller hennes kunnskaper for god fisk. En sjarlatan? Og jeg vet med sikkerhet at det pensumet som har gitt dem tilgang til prekestolene rundt om i landet, det er så som så. For en med solid bibelkunnskap, ja langt mindre enn det; burde ikke ha noen problemer med å utfordre presten. Hva med spørsmålet om døden? Blir du noe klokere av å gå i en begravelse? Vil presten gi deg trøst i den stund du trenger det mest? Han gir deg svada, min venn. Skriv det bak øret.

Det minste man burde kunne forlange er at presten kan svare på hva som skjer når et menneske dør. Ja, de forstår jo ikke engang bønnen Fadervår! Ta setningen: «komme ditt rike, i himmelen og på jorden». På jorden – hva innebærer det? Ja, nei svarer presten «vi forstår at dette er et bilde på noe annet». Bildet på hva? Bibelen er full av forklaringer. Og noen vil vel sukke og si at det gjør den vitterlig, men hvis jeg tar meg til rette og taler om det som står i Bibelen, så vil jeg miste jobben.

Ja, ta f eks det faktum at Bispemøtet og dets flertall i «samlivsutvalget» vil at personer av samme kjønn (homofile; de som ligger med menn samt lesbiske) skal få gifte seg i kirken. Ja, vi har jo forstått at homse-lobbyen bare blir sterkere og sterkere. Men at Guds stedfortredere her på jorden tør å legge seg flate for alskens faenskap (Satans fristelser) er så skammelig at det finnes ikke ord.

Hva sier de samme løgnere? Jo, som i samboerskap mener de at det viktigste er at mennesker får leve sammen med alt hva det evt innebærer av omsorg etc. Og merk deg dette: «For det er ikke godt for mennesket å være alene». Hentet bra Bibelen.

Som han måtte innrømme presten jeg samtalte med her forleden. Muslimenes gud er Satan selv. Ja, sa han og kunne vel legge til at Satan har langt flere tilhengere enn muslimer. For som han sa: «Satan har alltid lagt seg kloss opp til sannheten». Selv Eva dengang lot seg friste. Fordi Satans påstand var jo delvis sann. Han gjorde narr av Gud som hadde frarådet Eva og Adam og spise av det spesielle treet i Eden. Fordi – de da ville få kjennskap til «det onde» og ergo ville de dø.

Med andre ord, Satan la seg dengang også «nær opp til sannheten», det kunne ikke benektes. Men når presteskapet går Satans ærend da er noe fundamentalt galt. De ikke bare fører den blinde i grøfta. De lefler med andre religioner og hevder at det ikke spiller noen rolle hvilken av gudene til tilber. Men de skal dømmes av (den sanne) Gud og hans sønn Jesus Kristus, og ikke bare for den synd de begår mot seg selv og sin egen samvittighet. Men enda verre: mot evangeliet som forkynnes for de kunnskapsløse.

De eldste kirkemedlemmene vet at de blir forsøkt ført bak lyset. De har for mye kunnskap tross alt. De sitter der på benkeradene i kirken og gremmes av alt presten ikke formår å meddele. De sier at det er skammelig. Hvorfor, sier de, kan de ikke fortelle oss sannheten? Det er Guds ord som sier at homofilt samliv er avskyelig. Dette vet vi, men disse like avskyelige prestene tror visst vi er dumme. Eller de er forført av Satan. - Ja, han har stor makt om dagen!

Rasistiske nordmenn?

Nei, nå får de sanneligen gi seg! Påstår svensker seg å vær en egen rase? Leser at svenske arbeidstagere i Norge opplever nordmenn som rasistiske. Noen slenger med leppa sies det. Ja, mon det. Det kan jo bli idet meste laget å møte svensker i en hver situasjon. Hva enten det er på ICA eller Meny. Eller på en kafe eller restaurant. Noen ganger kan det bli litt for mye. For med svensker er det som med all annen importert arbeidskraft. De tar jobber som nordmenn ikke lenger får adgang til. At en norsk student ikke får seg sommerjobb på en restaurant er ikke utenkelig. Og da handler det faktisk om at svenske ungdommer som ikke har utdannelse tar fra oss jobbene. Man kan ikke komme utenom det. Dette er fakta som nok etterhvert vil sette temaet på agendaen. Og da blir det ikke hyggelig å være svensk ungdom i Norge. Vi kan nok drives ganske langt ut på viddene. En stund. Men når vi ser at vi mister grepet om horisonten, er vi nok kjent for vår ikke så langmodige tålmodighet.

Det er derfor bare trist hvis en eller et par personer får spalteplass i norske aviser for å fortelle oss at vi er rasistiske overfor dem. I så fall gjør de seg selv en j.... stor bjørnetjeneste. For de av oss som følger med i det svenske samfunn og ser hvor skakkjørt det er blitt på grunn av misforstått politisk vilje, vi ser jo mer enn den dumme svenske selv oppfatter. I Sverige skal man holde kjeft. Ytrings­fri­heten er under stort press. Alle skal være snille mot hverandre og ikke snakke stygt om innvandring generelt. Og da sier det seg selv at om du forteller svenskevitser som vi alltid har gjort så vil vitsen om hvor mange svensker som trengs til å skru i en lyspære ikke falle i god jord. Ja, for svaret har du vel fått med deg. Vitsen er gammel som alle hauger: «en til å holde lyspæra og en til å skru!»

Så hvis Sverige og deres manipulerte ungdommer nå ser seg selv som ofre for nordmenns morsomheter, så tør jeg påstå at da er det ikke lenge innen de mister vår sympati. Den vi har vært villig til å vise dem lenge. Ja, for selv har jeg ikke vært borte når jeg for n'te gang har kommentert at «ja, nå er dere visst representert overalt». Ja, med et smil på lur da, selvsagt. Men dette smilet kan snart bli til noe muggent. Og er det sånn at svensker i Norge fester mer enn norske, så kan jeg ikke fatte og begripe at dette skulle provosere. I så fall må det ligge noe annet bak. Kan det kanskje være at de svartmuskete innvandrere vi selv ønsker ditt peppern gror står bak hetsingen?

Hvem er denne rapper-duoen det skrives om som laget en sang om «party-svensker». Svartmuskete degoser? Nordmenn skal de jo alle kalles nå for tida. Uansett hudfarge. Og kanskje er dette utspillet fra en svenske et rop om hjelp? De ser jo selv hvor håpløst det er blitt å være svensk i Sverige. Men det får de sannelig ta opp med sine politikere. Eller melde seg inn i partiet Sverigedemokraterna, f eks?

Plagsomme tiggere; her også

Her på Costa Blanca har spanjoler nå sett seg lei på at de ikke «kan vandre fritt omkring». Jo, selvsagt kan de det. Men underforstått ikke uten at de møter gate-selgende rumenere, tiggende rumenere, aggressive tiggende rumenere, gate-prostituerte – you name it. Ja, som i Norge og da spesielt i Oslo. Lovens håndhevere har nå fått nok og med loven i hånd vil disse heretter bli arrestert. Folk skal ha frihet til – å kunne vandre fritt omkring. En ny lov er på trappene.

Nå er det jo mange nordmenn her nede. Og som ved mange området i livet ellers kan man få en mistanke om at nordmenn også står bak dette nye forbudet. Som vi i Norge i mange år håndhevet via Løsgjengerloven. Som noen representanter fra venstre-siden fikk kneblet. At politiet selv så at den ble gjeldende er det ingen av de ansvarlige som bryr seg om. At folket ikke blir hørt, det vet vi. Og med et null som Jens Stoltenberg ved roret vil det neppe bli noen endring.

Mens vi i Norge ikke kommer noen vei med forbud og påbud, blir man visstnok i Oslo fremdeles plaget av aggressive rumenere. Som driter og pisser i parker og streder. Og som her på Costa Blanca snart kanskje blir en saga blott. Men ikke i Norge?

En annen gruppe plagånder er senegalesere som vandrer i sneglefart mellom kafe-bordene med vesker og briller av ymse kvalitet. Opp og ned går de. Og velger du å se til siden eller ned når de nærmer seg bordet ditt, skal du regne med at de vil bli stående til du er nødt til å rette blikket mot plagånden som i alle fall ikke har tenkt å gi seg så lett. Men får de solgt noe? Jeg tør hevde et rungende NEI. Her bor det oppdaterte nordmenn og er det noen de helst vil slippe å bli plaget av så er det folk med annen hudfarge. Det sies at de to-tre senegaleserne som vandrer opp og ned ad gatene her i Albir er fordrevet fra Benidorm. Det ble så mange av dem at politiet fikk nok å gjøre med å holde styr på dem. De ble forvist i fjor sommer. Men siden loven dengang ikke kunne håndheves, dro de samme bare videre langs kysten. De selger altså ikke en lort. Men det tiltross sprader de fremdeles ned og oppad gatene i denne lille byen.

Det er et surrealistisk syn, come to think of it – her med bare hvite mennesker, gamle og enda eldre. Uføre og handicappede, her sprader to svarte personer rundt som om de akkurat har landet fra en annen planet. Befolkningen er blenda-hvite bortsett fra to til tre kølsvarte skapninger. Surrealistisk!

Etiopisk asylsøker: «sønnen min liker ikke etiopisk mat»

Mennesker fra land som aldri vil kunne bidra vesentlig til velferds-kassa. Men tvertimot vil ha sugerøret nedi helt fra de setter sine ben på norsk jord, får avslag på sin søknad om opphold i landet. Høyesterett har behandlet en hel haug med saker og bestemt at tidligere rett har dømt riktig og at UD som har avgjort sakene for lengst; ikke har gjort noe galt. Men tiltross for dette gis de samme som har oppholdt seg ulovlig i mange år, født en skokk med unger osv osv - mulighet til å anke og føre sin sak for domstolene. Er det noe jeg ikke har fått med meg her? Høyesterett har avgjort sakene. Basta! Å hvem er det som betaler for disse ankesakene? Ja, hva tror du?

I VG får vi servert en historie om en familie fra Etiopia, en kriminell familie som har holdt det gående her i landet; utnyttet vår naivitet; mottatt stønader - ja til og med trygder. De har kunnet benytte seg av vårt helsevesen. Når sønnen som i retten er iført en heil-norsk strikket genser ble født fikk moren et gratis opphold på sykehus og hjelp til å føde. Gudene vet hvor mye de har jukset til seg de årene de har blitt boende her i «skjul».

At journalisten har brukt denne historien godt er bra. For hør bare hva morens argument for at de skal få bli her i landet er; med referanse til guttungen på 7 år: «Han har alltid følt seg norsk», forteller hun retten, og legger til «at sønnen ikke liker etiopisk mat»! He he, det er så en ikke tror det er sant det en leser. Det er så jeg får et snev av epileptisk anfall, og ler så krampa er i ferd med å ta meg. Ja, jeg håper da inderlig at retten lyttet. Til denne patetiske familiens sutrete krav om å få lov til å være her i landet - på lovlig vis. Et erkeeksempel.

Ingen barn har vondt av et nytt miljø. De er svært tilpasningsdyktige. Og folk har til alle tider flyttet på seg. Barn av foreldre som jobber i utlandet har ingen problemer med å falle til ro. De lærer språk lettere enn voksne. Min datter fulgt med meg til utlandet da hun var ni år. Hun fikk gå i landets egen offentlige skole og lærte seg språket på null komma niks.

Selv hadde jeg ingen større kunnskaper i språket annet enn at jeg hadde pugget litt grammatikk innen vi reiste hjemmefra. Det første vi gjorde hver ettermiddag var å gå igjennom leksene fra bøker på landets språk. Vi satt med grammatikkboka og ordboka oppslått. Jeg laget et resyme av det hun skulle lese til neste dag. Etter 3-4 måneder kom hun hjem stolt og forkynte at mamma, nå trenger du ikke hjelpe meg mer.

Jenta lærte seg språket. Og som en kommentar flyttet hun tilbake til dette landet som voksen. Det var greit å vite at grunnlaget for språkforståelsen ble lagt noen år tilbake. Og ikke kan jeg se at min datter tok noen skade av å flytte på seg. Hun fremstår idag - som voksen og godt gift men nå tilbake i Skandinavia, som noe av det mest veltilpassede jeg kan tenke meg.

Og maten? Ja, ikke var den etiopisk; og gudene vet hva de forer ungene med der nede i Afrika-land. Men såååå ille er det vel ikke!

Knut Hamsun: Hvilken stor mann

«Erobreren», en biografi om Knut Hamsun er en sterk historie. Ikke bare om en stor dikter, men en stor mann og menneske. Snakk om å være «større enn sin skjebne». Et uttrykk Hamsun selv står inne for. Hvilken innsikt i menneskenes sjeleliv. Denne mannen fikk mange år på å analysere sitt eget liv. Han ble over 90 år. Om sin siste bok som Gyldendal ved Harald Grieg dengang ikke ønsket utgi, sier han selv: «Det er ufolkomment som en olding kunne skirve det, men jeg har fingret ved alt som skal fingres». Han var så klar i hodet sitt inn i det siste. Tiltross for at han nesten ikke verken kunne se eller var på det tidspunktet døv.

Han var så forbannet over sin skjebne. Han levde og åndet fordi og tiltross for sin skjebne som rammet ham som barn og ti-åring da han måtte flytte fra sine foreldre. En kan vanskelig tenke seg en verre skjebne for noe barn. Og den som har lest hans aller første roman «Sult» kan ikke inngå å se hvilken viljeesterk mann og menneske Hamsun var. Han lever fremdeles gjennom sine skrifter.

Han var proppet full av propaganda i sin ungdom om engelskmenn; og latterliggjorde dette folket helt til sin død. På det grunnlaget støttet han Hitler og Tyskland i deres streben om å tilrane seg europa. Og som vi vet tapte Hitler dette slaget og idag har full kontroll. Hitler skal ha sagt: «Ja, neste gang tar vi europa ad diplomatisk vei». Som sagt så gjort. Hvem styrer EU? Svar: Tyskland.

Hamsun derimot fikk etterhvert kalde føtter når han innså at den mannen som skulle gi Norge en stor plass i det germanske riket; Josef Terboven i Norge, var en sadist. Da takket Hamsun nei, og forlangte et møte med sjefen selv; Hitler på Berghof; Ørneredet. Der Hitler snakket ham rundt og i full sinne forlot møtet fordi Hamsun avbrøt den store diktator; der han satt og manipulerte den gamle «norweger» som nærmest var på gråten fordi Hitler ikke ville høre på ham. - Han måtte fjerne Terboven; mannen var jo gal!

At Hamsun slapp å sone i fengsel var vel heller et nederlag for den store dikter. Han innrømmet alt. At han sympatiserte med Quislings parti; det var nå så. Men juridisk fikk retten problemer med å bevise at han hadde vært medlem av NS. At han ikke hadde betalt kontingent i disse krigsårene brydde man seg ikke om. Hamsun sto på sitt og skrev endog et nytt forsvarsskrift «På gjengrodde stier»; og forlangte at Gyldendal ved Grieg skulle gi ut romanen. Men som han sa: «Manuskriptet skal ikke fingres med»!

Det som gjør meg betenkt når man leser en biografi som «Erobreren» er at forfatteren unnlater seg å analysere mannens personlighet. Dette kunne man gjøre om man hadde innblikk i menneskets innerste sjel og hvordan det utvikler seg med bakgrunn i ens oppvekst. Hamsun var dysfunksjonell og led under den urettferdigheten han var blitt en el av. Men han var større enn sin skjebne.

At han skulle mentalundersøkes på Vinderen psykiatriske var et hån mot en dikter som i alle sine bøker hadde utlevert alt han selv kunne stå inne for. Det var fra hans eget indre han forklarte alle sine romanfigurer. Det var fra hans eget liv han fikk ut sin frustrasjon. Og at Hamsun så sent som i sitt 90.ende år var så klar i hjernen, var nok mye en viljessak. Han skulle ha seg frabedt det inntrykket at han skulle være et offer. Han var et geni, men kanskje burde han bli beskyttet mot seg selv. - Men hvilken viljestyrke!

Forbudt i Tyrkia

I en svært interessant samtale med en prest her jeg oppholder meg, fikk jeg et innblikk i et miljø det ikke alltid er så lett å komme gjennom til. Han hadde vært «reisende prest» i mange år og etter ett kort opphold i Spania hadde han signert for et oppdrag i Tyrkia.

I Tyrkia der 99,95% av landets innbyggere er muslimer per definisjon er han velkommen så lenge han ikke misjonerer. Hvorfor kan man gjette seg til. Tyrkia er for det første økonomisk avhengig av vestlige turister som også er kristne. Apropos forfølgelse av kristne i den delen av verden for tiden. For det andre er fremdeles spørsmålet åpent om et evt medlemskap i EU. Tyrkia bedriver tortur på innsatte og er derfor under lupen fra EU's mange råd, heter det.

Presten vet ikke hvor lenge han vil få lov til å oppholde seg i landet. Og jeg forstår at dette er det flere grunner til. Som han fortalte så er kristne «velkommen» i Tyrkia. Men de får ikke lov til å registrere kirkesamfunn der. Men som «imam» burde det være greit. Nå har det seg imidlertid sånn at denne presten foretrekker å være ærlig om sitt oppdrag. Noe han ikke bare vet vil kunne skjære seg i forhold til sine kolleger der nede, som foretrekker å holde en lav profil. Men også i forhold til myndighetene.

Saken er nemlig den at presten har ytret seg. Han har sagt at «imam» er jeg ikke. Jeg er prest i den norske kirke og forkynner om den kristne Gud; ikke om den muslimske. Muslimene hevder at det ikke er noe problem å la kristne prester virke i Tyrkia så lenge man aksepterer landets formening om at «guden» deres er den samme. På dette område har altså denne frittalende presten sett seg nødt til å signalisere at «sorry den guden dere ber til fem ganger om dagen er nok ikke den «guden» vi kristne norske prester forholder oss til». Stort!

Det kan se ut som om dette ikke helt har sunket inn. Og han presiserer at han er spent på oppholdet sitt og om hvor lenge man vil gi ham tillatelse til å være der. To måneder eller kanskje ett halvt år? Visum er innvilget. Men han har valgt å være ærlig i dette spørsmålet fordi det er så viktig for ham.

Mitt inntrykk er at dette er en av de få prester som tør stå frem med sitt syn. Andre sider av kirkens forkynnelse og det som nå er pålagt ham i relasjon til en ny «reform» er han forøvrig skeptisk til, når jeg utford­rer ham på det.

Hva gjelder den nye reformen som noen kanskje har fått med seg, så dreier det seg om å endre ritualene. Det som i den forbindelse sjokkerte meg mest var det faktum at dette innebærer at om presten ønsker benytte seg av den friheten denne reformen innebærer, så kan han velge å utelate bønnen Fadervår!

Mistenker at avstanden til folket bare blir større og større.

Nordmenn kødder du bare ikke med!

Har kommet over en interessant bok gitt av forfatteren Erik Dahlin selv til sjømannskirken her. Jeg plukket den sogar opp den samme dagen han hadde signert og gitt den fra seg i gave. «De trodde på en ny dag»; om politi, krig, fangenskap og befrielse.

Som alle bøker som fremstiller denne typen historier er den surrealistisk i all sin gru. At tyskere fremstår som psykopater er vel mildt sagt. Men en spør seg hva var egentlig poenget med all den ondskapen de fremviste? Ta mennesker til fange; plassere dem i konsentrasjonsleire der de blir utsatt for umenneskelige påkjenninger. Og ikke minst hvorfor tok ikke folk (fangene) livet av seg, istedet for å utsette seg for disse djevelske ydmykelsene.

Erik Dahlin har skrevet denne boka med bakgrunn i farens dagboknoter under hans fangenskap. Faren har bidratt i årene etter og bekreftet sannhetsgehalten i boka. Faren, Finn Dahlin var politimester under krigen og sammen med mange andre politifolk nektet han å gå tyskernes ærend. De var mange hundre norske politifolk som ble arrestert, sendt med «Donau» fra Oslo først til Tyskland deretter til Polen og leiren Stutthof hvor de var i litt mer enn ett år.

Denne historien er mer et eksempel på psykisk tortur enn noe annet. De ble nemlig behandlet med «respekt». Der andre, eksempelvis polakker ble behandlet som dyr. Hva jødene ble utsatt for blir et sidespor, men jeg har lest om den unge mannen og jøden fra Larvik som overlevde tyskernes tortur; det var mer enn nok til å forstå faenskapet jødene ble utsatt for.

Interessant nok er denne boka et eksempel på at ikke alle politifolk var feige. Boka som kom ut for kort tid siden var en bekreftelse på at mange politifolk over det ganske land anga sine egne borgere. Dette kjenner jeg fra min egen families historie. Det er ingen overdrivelse. Men at mange som Finn Dahlin var et eksempel på et menneske med integritet er jo en trøst.

Men det som slår en når en leser historien er altså den spesielle «forpleiningen» de norske fikk; er at det må ligge og lå mye sympati for nordmenn og Norge under krigen. Og det var vel også derfor at «gutta på skauen» fikk holde det gående i lang tid uten å bli mistenkt for noe.

Min egen far som var ung mann i begynnelsen av tyve-årene fortalte blant annet at han en dag med ryggsekken full av våpen en dag da han skulle med toget ble tilbudt hjelp av en tysker; fordi sekken han så så tung ut. Dette var innen han selv måtte rømme til Sverige. En morsom historie men ikke helt usannsynlig. For det fremstår som om nordmenn ble oppfattet som om vi ikke hadde noe imot okkupasjonen.

Så da det i 1943 ble avslørt at de nok hadde oversett nordmenns sterke motstand ble det altså aksjonert mot disse som skulle få livet sitt snudd opp ned. De hadde det selvsagt jævlig, ingen tvil om det. Og tyskerne hadde sånn tro på dem at de endog etter arrestasjonen og interneringen ble tilbudt å bistå tyskerne. De ble tilbudt blant annet et kurs i tysk. For - mente tyskerne - dette var de overbevist om at de ville få nordmennene med på. Dahlin og hans menn spilte med en stund og opparbeidet seg kanskje energi både psykisk og fysisk, som gjorde dem stadig sterkere. Men som Dahlin sier, de hadde ikke på noen måte til hensikt å endre attityde hva gjelder det oppdraget de hadde fått tidligere; som tjenestemenn. Et eksempel var at de var pålagt å arrestere nordmenn, og da spesielt jøder i Norge. Eller påføre i passet deres en «J».

På slutten av krigen og i leiren Stutthof utviklet situasjonen seg til bli mer dramatisk med hensyn til mat. Og når russerne gjorde sin ankomst undrer Dahlin seg gjentatte ganger over at folk ble drept rundt dem av skyts fra oven. Men aldri nordmennene! Han spør seg om dette skulle kalles et under. Med rette mener jeg. Alle unnslapp på underfundig vis!

De ble syke og matforgiftet men etterhvert som de tyske overordnede rømte eller forsvant fra leiren fikk nordmennene stadig mer frihet. De utviklet en sans for stjeling som de kalte «orging», og ble alle en gjeng med tjueradder. De levde godt, rappet mat her og mat der, og tilslutt hadde de flere heste-krek og griser «på gress» i vaskerommet.

Men selv blant tjueraddene var de skeptiske til hverandre. Det var jo en situasjon hvor enhver var seg selv nærmest. En kommentar er imidlertid hysterisk morsom. Dahlin sier: «Ingen av oss ble tatt på fersk gjerning. Vi visste hvordan dette skulle gjøres, vi var jo politifolk og hadde etterforsket slike saker»!

Tyskere er et grådig folk og har en personlighet som vel er unik for dette folket. At de i det hele tatt kom seg på beina igjen etter nederlag nummer to, er kun fordi resten av verden og spesielt USA mente verden ville tape på ikke å hjelpe dem «igang». Og på beina kom dette folket igjen ganske fort; og idag er landet et av verdens mektigste økonomisk sett.

Og i Norge har de etablert seg i fjellheimen; der de alltid har følt seg hjemme. Og nordmenn har tilgitt. Rare greier!

Men jeg spør meg allikevel om årsaken til at nordmenn er så velsett i tyskernes øyne. Det ble hevdet at politifolkene denne historien gjaldt ble respektert fordi de var så standhaftige. Dette etter at de innså at nordmennene ikke lot seg lure. Tiltross for at de var blitt lovet en langt bedre forpleining, enn – ja, polakkene som sagt.

Hva slags folk er vi egentlig? Vårt lille land kom definitivt på verdenskartet 22. juli 2011. Samtidig som Norge er velkjent for sin meglervirksomhet blant annet i midt-østen, trår vi altså til med en mann som «tar seg av» tilstander vi de siste ti-årene har måttet vende oss til. Er det dette Viking-blodet som ugjendrivelig flyter i årene våre, som gjør oss til det folket vi er. Et hardbarka folk!

I så fall tror jeg ikke nordmenn har noe å frykte hva gjelder fremtiden og trusselen om islamsk okkupasjon. Vi er nok sære og enerådige. Vi trekker oss tilbake i hytter og hjem når kulda setter inn. Vi holder oss for det meste til oss selv. Vi foretrekker ensomheten fremfor store og mindre forsamlinger. Og vi er nok kanskje bedre oppdatert enn det kan fremstå som. Og hadde jeg vært optimistisk muslim i Norge, ville jeg innse dette først som sist. Kjøpe seg billett tilbake der de kom fra. - Ikke nøl!

For nordmenn kødder du bare ikke med!

Kilde: «De trodde på en ny dag»; om politi, krig, fangenskap og befrielse. Erik Dahlin

Kjødets lyst

Etter den søte kløe kommer den sure svie.

Ja, tro det eller ei nå får menn og kvinner over 65 år syfilis og gonoré. De «har seg» uten kondom. Ikke før har vi lagt ned enorme ressurser i å lære barna våre at sex utenfor ekteskap ikke er noen god ide. Fordi det kan føre til ufrivillige svangerskap. Ungene våre får utdelt p-piller bak vår rygg i altfor tidlig alder. Av venstre-vridde helsesøstre som «bare vil oss vel».

At dette som vi i min ungdom kalte en regnfrakk også beskytter mot kjønnssykdommer ble etterhvert et faktum vi ikke kom utenom. Men den gummi-dongen var til hinder for velvære så vi var mange som lot det stå til. Barn ble det også av det. Men alle skulle kunne som vi vet ha sex så lenge de hadde lyst til det; en ide som startet med frigjorte feminister i England lenge innen hippi-kulturen slo an.

Men så fikk kvinner stemmerett og da gikk det etterhvert litt over stokk og stein. Abort-loven ble en realitet fordi det var mange som strøk med hos en ikke-autorisert «lege» som brukte strikkepinner for å få løsnet fosteret. Kvinner døde i haugetall fordi de blødde som regel i hjel. Med fri sex var abortloven en naturlig konsekvens. Idag deler de samme helsesøstrene ut abort-piller. I fall du skulle ha hoppet til køys i fylla med en du traff på diskoteket og hatt uhemmet sex med.

I det hele tatt er sex blitt en industri og fører til umoral uansett hvordan du vrir og vender på det. Men personlig har jeg en formening som nok ikke alle deler. For er det ikke et tankekors at menn og kvinner, og da enslige i dette tilfellet hopper til køys med hverandre i så høy alder? Og da ikke kvier seg for å gjøre det med totalt ukjente. Ikke bare er menn i en alder der han i de fleste tilfeller er impotent og trenger Viagra for å få den opp, men kvinner som nok i de fleste tilfeller hadde sex etter en tur på byen i yngre alder og som ga seg hen fordi de forvekslet lidenskapen med forelskelse og kanskje kanskje ekteskap; de er fremdeles utagerende på området.

Jeg har derfor store problemer med å sympatisere med kvinner i såpass voksen alder om det er dette de innbiller seg fremdeles. For tror du kanskje den mannen som sitter der i baren med øl-mave, grått hår og skjegg i en alder av 70 år er ute etter å binde seg resten av livet? Han er som menn er og alltid har vært kun ute etter å utnytte deg. Om du etter en natt med den fremmede ser for deg sjansen til å få deg en samboer i den alder så tviler jeg ikke på at du vil få det. Men som en kvinnelig bekjent av meg uttrykte det: «Vi ble mer enn venner (hun er 73 år) og en dag hadde han bare flyttet inn for godt». Det var hyggelig en stund men så ble hun lei av å opptre som hans hushjelp og kastet ham ut. At mannen aldri fridde er underforstått men hadde han vært smart hadde han gjort det.

Men i den alder tar (fremdeles) menn for seg av fatet, uten forpliktelser. Det er jo dette han er blitt vant til om han tilhører den generasjonen som idag nettopp er i den alderen som mange ofte er; single og ensomme.

Er det ikke på høy tid at vi kvinner setter oss i respekt? Etter så mange år med dårlige erfaringer. Med menn som forsvinner etter en natts sengehygge. Burde ikke den tiden være over i en alder av 70 år? Fatter ikke at dere synes det er noe allreit heller. Med en dvask, slapp mann; og illeluktende som de ofte er i den alderen. Når hygienen ble en saga blott og noe de kanskje gjør etter tilfeldighetens lov. For hva burde være viktigere enn noe annet når du nå kan nyte livet med barn og barne-barn om ikke en god venn som støtte på dine eldre dager. Det får vi ikke om vi fremdeles signaliserer at vi gjerne spriker med bena i enhver anledning.

Kilde: Health Protection Agency

«God natt, Miranda»

Leser for tiden en bok. En psykologisk thriller. Alle som har vært utsatt for en psykopat eller en person som de forstår driver med manipulering; i mangel av at de ikke har kunnskap om psykopater vil kjenne seg igjen. Etter år utsatt for psykopater kjenner du lusa på gangen og vet at den boka du leser den handler om nettopp denne personlighetsforstyrrelsen. Det er da du kan legge fra deg boken å fortelle deg selv at dette er en bok fantastisk godt skrevet; tatt på kornet!

Det er da du kan hevde at boka er et «psykologisk mesterverk» som Terje Stemland, Aftenposten har vurdert boka: «God natt, Miranda». Handlingen utspiller seg grovt sett mellom to mennesker samt deres omgivelser. Som i en boble som aldri ser ut til å sprekke. Miranda har konkludert med at den mannen hun har hatt et forhold til i 8 dager ikke er den hun trodde han var. Hun er en god menneskekjenner og gjør det slutt. Noe hun er «god på» i motsetning til mange mennesker som er avhengig av å være i et forhold; og da gjerne livet ut uansett hvor trakassert du blir.

Mirandas x-venn, Brendan takler ikke å bli avvist og starter et spill som først sjokkerer, men som gradvis avsløres som ren ondskap. Han sjekker opp søsteren til Miranda; og etter et par uker frir han til henne, noe som ikke går upåaktet hen, da søsteren er ei jente som hele sitt voksne liv har kjempet om oppmerksomheten, som alltid ble Miranda til del. Foreldrene deres er overlykkelig og trykker Brendan til sitt bryst umiddelbart. Han fremstår som kjærlighet personifisert. Han tar vare på alle, selv den mislykkede lille-broren til Miranda og Kerry, som storesøsteren heter. Brendan fremstår som en superhelt i alles øyne, og fører de naive foreldrene bak lyset.

At foreldrene fremstår naive er her et viktig psykologisk poeng. For burde det ikke ringe en advarende bjelle når Kerrys nye kjæreste hadde et forhold til datteren kort tid innen? Det er bare Miranda som kjenner sannheten og hun er klok nok eller «dum» nok til ikke å fremstille dette forholdet som det det er, satt i scene av en psykopat. I alle fall ikke ved første korsvei. De færreste har noen kunnskap om psykopaters spill og personlig har jeg sluttet å snakke om dem. For de aller fleste vil si til mine utlegninger, at «han er vel bare vanskelig, han som så mange er idag». Kanskje er han som du sier en drittsekk, men so what? Du trenger jo ikke ha noe med ham å gjøre.

Nettopp, det var det Miranda også regnet med da hun var forutseende nok til å gjøre det slutt med Brendan. Mens han derimot med sitt spill forlengst har erkjent at Miranda forstår. Hvilket han utnytter. For er det noe psykopater er innforstått med, så er det nettopp det ofrene har innsett. Ingen vil tro dem! Ofret har forlengst forstått ondskapens natur, men har forlengst innsett at om hun beklager seg vil fokuset rettes mot henne (eller ham). Det er derfor klokest å tie. For ingen vettug person ønsker et negativt fokus mot seg.

Mirandas liv blir gradvis ødelagt. Og det interessante er at det er ikke bare Miranda som offer, som blir ødelagt. Alle i hennes omgangskrets, venner og familie blir det også. Først er det Mirandas søster som fortvilet blir om mulig enda mer dysfunksjonell når hun innser at mannen som var så sjarmerende behandler henne som dritt. Deretter er det Mirandas familie som mener seg misforstått og gradvis har fått et anstrengt forhold til sin datter; som etterhvert ikke orker forstille seg. Så er det kjæresten Nick som ganske så fort forsvinner ut av hennes liv den dagen hun begynner å betro seg. Og det er jo naturlig i et forhold som utvikler seg intimt. Han blir mistenksom og hevder at hun «fremdeles er forelsket i Brendan, så mye som hun snakker om ham». En naturlig reaksjon hos personer som mangler innsikt og alltid har pleiet sitt ego med omhu. Egoister er mistenksomme av natur. Og finner andres problemer som noe negativt de ikke orker å dele. De aller fleste har «nok med seg selv».

Snart forsvinner også Mirandas gode venninne Laura også dessuten, som får en mistanke om at Miranda er blitt hysterisk; hun oppfører seg ikke lenger som den jenta hun engang kjente. Og helt i tråd med Brendans manipulerende evner forelsker Laura seg i ham. Alt dette er basert på en hevn som er i iverksatt for å straffe Miranda; som gradvis mister fotfeste. Alle hennes nærmeste betrakter henne som forstyrret. Og – de orker ikke høre noe mer om «ham».

I denne historien dør Mirandas dysfunksjonelle lille-bror og ikke overraskende er det Brendan som står bak dette også. Han er oppsatt av å ta fra henne alt som er henne kjært. Men selv ikke politibetjent Pryor tror henne. Og når selv ikke ordensmakten har evner til å oppdage sannheten, da blir det håpløst. Dette innser Miranda og ender opp med å alliere seg med en av Brendans nye flamme som han dessuten har betrodd seg til. Og han blir dermed arrestert på bakgrunn av forskjellige omstendigheter og straffet. Psykopater gir seg aldri før sannheten kommer på bordet. Og underlig nok sørger de for det selv. Men skuespillet fortjener minst en Oscar.

En absolutt lesverdig bok.

Hvordan beseire faenskapet?

Når er man slått? Svar: når man ikke når målet i tide.

Når er det på tide å innse at man er beseiret? Og er selvmordet det enkleste svaret?

Fru Jensen har erfaring med slemme naboer som ikke innser når det er på tide å gi seg. Fru Jensen vet alltid hva enden på visa blir. Hun har en tålmodighet som en slapp strikk og vet når det er på tide å sette inn støtet.

Hun ferierer for tiden i en gård der det er svært lytt. Dette faktum er hun vant med etter mange år som gjest ved Middelhavet. Hun er derfor ikke uforberedt. Trodde hun. Inntil det ikke bare er støyen hun må vende seg til. Men regelrett ondskap.

Den første natten sov hun som en stein etter en lang og trettende reise. Den neste våknet hun av dundring på døren. Ikke overraskende men det fikk henne til å tenke seg om. Var dette et forsøk på å vekke henne eller var det kanskje noen som trengte hjelp? Man skal ikke tenke det verste i første omgang. Natten etter skjedde det samme. Noe som tvang henne til å analysere situasjonen. Hvorfor og hvem?

Konklusjonen endte med at det måtte være naboen over henne som var den skyldige. Og at dette var en form for trakassering som ikke er helt uvanlig, men som av taktiske grunner gjør offeret (fru Jensen) frustrert. Hun kan umulig ha gjort seg fortjent til dette. Og ondskap som er ufortjent virker provoserende, derfor god grunn til å gå til motangrep. På det tidspunktet ingen tvil om hvem som var den skyldige. Ingen tvil!

Når strikken nå ikke kunne strekkes lenger, slo hun derfor til. Etter som hun ofte våkner hver natt fordi blæra verker bestemte hun seg for å benytte anledningen til å sende langkosten opp i taket. Der naboen og alle naboer ligger under hverandre. Neste natt ingen som dundret på døra til fru Jensen. Ergo virket dette helt etter oppskriften. Naboen signaliserte at han ikke lot seg skremme av denslags. Han hadde heller ikke hørt noe, hadde han vel? Han lot derfor være å gå ned en etasje den natten.

Natten derpå var han derimot klar for et nytt angrep. Fru Jensen gir folk alltid en sjanse til å angre på sin ondskap. Men her var det ingen ting som tydet på at ondskapen lot seg knekke. Det måtte helt andre metoder til. Ergo fikk langkosten igjen betydning. Et dunk i taket som i denslags murhus utvilsomt gir gjenklang i resten av huset. Men som ingen andre enn han som bor rett over føler et sterkest ubehag mot.

Etter fire fem uker ble det slutt på dundringen på fru Jensens dør. Nå kom den fra hans egen dør rett over. Og på det tidspunktet sov heller ikke fru Jensen i etasjen under de andre. Nå hadde hun forflyttet seg til den sjarmerende glassverandaen i den andre enden av leiligheten. Nesten usjenert men et godt stykke fra naboens ondskap. Lydene derfra var fra nå av knapt merkbar. Ikke kun på grunn av avstanden men også fordi fru Jensen allerede i mange år har gardert seg med silikon i ørene. Silikonen holder spesielle lyder ute av bevisstheten; andre lyder trenger gjennom.

Etter to måneder sov fru Jensen stort sett godt, hun, bortsett fra når hun måtte tisse, men dette foregikk så stille at ingen kunne ha noen anelse om det. Og så snart hun var tilbake i sengen sovnet hun alltid om. Men noen lyder gjorde henne våken. Og da dro hun silikonen ut av øret av ren nysgjerrighet. Jo da, riktig nok. Møbler ble skjøvet over marmorgulvet. Det ble dunket i veggen og denslags som helt klart nå ikke bare kom fra naboen men fra naboen til naboen.

Det er da det er deilig å vite at man har beseiret naboens faenskap. Fra nå av var det naboen til fru Jensen som var i fokus. Fra de andre naboene som bor rundt. Både over og ved siden av. I etasjen rett under sover ingen for tiden. Der står soverommet tomt. Noe naboen ikke forstår.

Når naboen som nå ikke lenger var alene der oppe men sammen med samboeren som nå var tilbake etter noen ukers juleferie i Norge, stilte seg undrende til at fru Jensen var like tidlig pånn hver morgen; tiltross for at hun etter alle solemerker burde ha vært like slått ut som han og samboeren, var tiden inne mente de visstnok til å sørge for at fru Jensen ikke fikk en fnutt av en sjanse til en ettermiddagshvil en gang. Og metodene som er velkjente blant denslags turister. Skyve møblene over gulvet gjentatt ganger; frem og tilbake frem og tilbake ble nå forsterket. Ikke bare for å forhindre at hun sovnet i sofaen men at hun - om mulig gikk tidlig til sengs - ikke skulle få sove.

For nede hos fru Jensen var det stort sett stille som i graven. Hun leser blant annet bøker. Og det til langt på kveld. Og siden fru Jensen bor under og ikke over naboen, er det naturlig nok vanskelig å følge med på hennes bevegelser over gulvet. Derfor ble om-møbleringen også et alternativ på naboens soverom. De anså seg snart å være helgardert sånn sett. Trodde de. Lite forsto de!

For fra det tidspunktet satte de nå fokuset på seg selv. Til langt på kveld. Andre naboer som «naboen» tidligere ikke hadde et anstrengt forhold til, ble nå oppmerksom på bråket. Og dermed var faenskapet mellom fru Jensen og «naboen" redusert til et semikolon; i historien som strakk seg over tre måneder da fru Jensen dro hjem til sitt. Fru Jensen fikk sin etterlengtede søvn. Hver natt. Naboene derimot kriger nå seg imellom. Ingen snakker sammen. Det er de for feige til. For hva skal fru Jensens nabo si til sitt forsvar egentlig? At «jo i utgangspunktet var det fru Jensen de planla å ta rotta på; ikke dem».

Norsk kultur på danskebåten

Ser i VG fra lørdag at den somaliske jenta/kvinnen Kadra stiller seg undrende til norsk kultur. Burde hun det? I så fall burde hun ikke fremstå som en autoritet på enkelte tema i debatter på tv. Det er flere grunner til at jeg stiller meg skeptisk. For det første virker det veldig søkt politisk korrekt. For det andre fremstår hun «støyende» på billedskjermen, hvis du forstår meg rett.

At hun i det hele tatt får spalteplass i denne blekka som jeg må betale over 20 kroner for bekrefter bare den konklusjonen jeg for lengst har kommet til og det er at VG ikke lenger tjener folket som en nyhets-avis. Selv kjøper jeg den hver lørdag på grunn av kryssordet. De andre sidene blar jeg fort forbi. Men siden jeg tross alt er nysgjerrig på hva folk mener om ditt og datt; leser jeg sidene der leserne får uttale seg, samt leder og essayet på annen og tredje siden. Skartveit har som regel ordet der og noen ganger uttrykker hun seg bra. Andre ganger oppfatter jeg henne som en vis-vas-fremførende journalist, som holder en fot i begge «leire»; politisk sett, om dagen.

Hva gjelder den somaliske kvinnen som altså rett så ofte får spalteplass (burde hun forresten ikke beskyttes mot seg selv?) stiller jeg meg skeptisk til at hun blir brukt som meningsberettiget i spørsmål som ikke handler om innvandring. At hun spør oss nordmenn om det er norsk kultur hun finner på danskebåten, samtidig som hun konkluderer med at de reisende ikke kun er norske men også pakistanske og somaliske, kortslutter hun allerede der. For de reisende oppfører seg jo på samme vis, konkluderer hun. I tillegg spør hun «hva er norsk?». Hvorfor skal vi bruke tid på å lese dette i en nyhetsavis? Får hun spalteplass av politisk korrekte årsaker, kanskje? Har en mistanke om det, ja. En stakkkars røst fra innvandrer-dypet.

Til den somaliske kvinnen som attpå til har rukket å få et barn med en norsk mann (?) ja, er han kanskje ikke etnisk norsk, siden hun ikke selv er i stand til å definere «norskhet». Uinteressant er det dog, men vi merket oss at hun har problemer med å falle på plass i vår norske kultur. Og det overrasker vel ingen nordmann. For kultur har ingenting med de reisende på danskebåten å gjøre. Og at de reisende på danskebåten oppfører seg ganske så likt uansett nasjonalitet tyder ikke på at det er noe galt med dem. Poenget er at de kan reise tur/retur Norge-Danmark; for en billig penge. Et enklere svar finnes ikke.

Hadde hun betalt sin billett på en cruisebåt på første klasse, hadde hun aldri fått spørsmålet: hvor kommer du fra? På første klasse på en cruisebåt hadde hun nemlig ikke truffet verken pakistanske kvinner eller somaliske for den delen; som passasjerer. Av grunner som jeg tror selv Kadra forstår. Men også fordi det ikke burde være en grunn for spørsmålet; eller kommentaren om at «du snakker bra norsk».

At Kadra ikke forstår såpass er greit, men at hun får spalteplass i VG for å filosofere over sine medpassasjerer virker søkt for oss nordmenn. For Kadra vil aldri bli norsk på grunn av hudfarven. Jo, hun vil ha et norsk pass og lignende papirer. Men norsk i betydning nordmann blir hun aldri. At en svenske omsider kan sies å ha blitt norsk tar noen år og ingen vil heller stusse over at han kaller seg norsk etter 50 år. Etter å ha bidratt til å bygge landet på kryss og tvers. Men det er unektelig visse kriterier som de facto endrer din etnisitet. Men hudfarven som indikerer at du er neger vil aldri uansett bidrag gjøre deg norsk. Ergo blir det meningløst å lytte til en person med afrikanske gener ironisere over «nordmenn» på danskebåten. Hvis det var målet, da?

Jeg lurer forresten på: ville dette essayet fått spalteplass i VG?

Breiviks kompendium «2083»

Med referanse til Behring Breiviks kompendium «2083» er det kanskje på tide å vurdere dette som enten pure rubbish, ville fantasier eller som noe vi kan regne med de neste 5 årene. Han sier der han intervjuer seg selv at et angrep som det han gjorde i 2011 ikke har noe for seg hvis det skjer med korte mellomrom eller ikke er spektakulært nok. At et angrep som det i Norge, måtte overskride enhver fantasi; skulle det ha en hensikt. Han sier at neste angrep vil antas å skje innen 5-12 år. Videre sier han at de ansvarlige for muslimsk innvandring vil bli krevet til ansvar innen fristen 2020. Hvis mot formodning utviklingen vil eskalere eller «man» velger å fortsette å vende ryggen til folket, vil de ansvarlige måtte regne med å bli henrettet.

Dette med å henrette norske menn og kvinner fordi de ble ansett å være «quislinger» er vi kjent med fra oppgjøret etter krigen. Ergo ikke noe uvanlig i Norge. Etter som dagens regjering med Arbeiderpartiet i spissen later som det som skjedde på Utøya ikke angår dem, men var en sprø handling fra en gal mann; som nå sitter innelåst, så er det foreløpig ingenting som tyder på at ting er i endring. Tvertimot har denne regjeringen som styres av Arbeiderpartiet, sine sekretærer og andre typer representanter, som fremdeles tiltross for stor motstand mot muslimske uniformer inkorporert i Forsvaret, Domstolen og Politiet (av alle steder) - gjentatte ganger gitt tillatelse til å ta opp spørsmålet. Det er sogar blitt som å vifte med en rød klut.

At disse forsøkene tilsynelatende blir stoppet innen det havner på et høyere plan i administrasjonen, betyr ikke at det ikke vil stå på agendaen igjen og igjen de neste 2-3 årene. Ingen partier har klargjort dette, heller ikke Frp. I Høyre sitter partiets leder som sist gang hun «hadde noe å si» sa at sharia-lover ikke var helt «out of the question». At medienes propaganda-maskin vil sørge for at Erna vil være den mest populære person til å inneha vervet som statsminister ser vi hver dag nå frem til valget til høsten. Ikke fordi de garanterer at dette er til det beste for landet, men for å signalisere at de helst ikke vil ha noe med Frp og deres nazistiske velgere, som de frekt nok kaller rasister. Valget er for dem mellom pest og kolera. Den venstre-ekstreme eliten befinner seg i beste velgående der de har autoritet. Eksempelvis som professorer på Blindern. Gamle marxist-leninister; bosatt i Holmenkollen og deromkring.

Breivik omtaler i kompendiet sitt personer innen media og innen politikken som tilhører kategorier han kaller A og B. Disse skal om de ikke beviselig gjør noe seriøst for å rette opp den feilen/feilene de har bidratt til for at samfunnet har utviklet seg i; den retningen, som vi blir advart mot idag, så vil de bli henrettet.

Noe jeg ofte har spurt meg selv siden jeg ikke levde i tiden før den annen verdenskrig ei heller under, er dette forunderlige faktum at en mann, Hitler var istand til å samle massene til de grader. Og at tyskerne når de selvsagt fikk nyss om gasskamrene ikke løftet en finger. Idag sier mange at de ikke ante noe om hva som foregikk. De så togene fullstappet med jøder, som lot seg føre viljeløse inn i vogner som kyr, men valgte å lukke øynene. Jødene var på den tiden en paria-kaste i Tyskland; som muslimer er det i dag over hele den siviliserte verden.

I Hellas er det ikke fascister som har samlet seg mot dagens regjering. De bruker riktignok den samme type hilsen som Hitler i sin tid, men denne hilsen stammer opprinnelig fra helt andre tider. At dette partiet ser ut til å få en dimensjon vi her oppe i nord ikke helt kan fatte, og at partiet snakker om å rette våpen mot ulovlige innvandrere som jo svømmer over Hellas i disse dager, forklarer deres leder med at dette er den eneste måten å bli kvitt problemene på.

Med andre ord: drar dere ikke frivillig, vil dere bli skutt. Klar tale!

Man kan si hva man vil som det heter, men er det lurt å lukke øynene for at det samme vil kunne skje her oppe i nord også? I Holland vil Geert Wilders deportere alle muslimer. Får han en sjans så vil han gjøre dette. I Israel har de nå et gjerde som stenger alle afrikanere ute. Disse omtales som spioner. Disse som allerede er innenfor gjerdet blir deportert hver dag. De som allikevel prøver seg vil bli låst inne bak et gjerde der de vil måtte bli i 6 måneder. Innen de blir deportert tilbake til der de kommer fra. Med eller uten id-papirer da, regner jeg med. Klar tale det også!

Det kommer meldinger - også i norske medier - om at høyreorienterte partier i Europa har seksdoblet seg de siste par årene. Seksdoblet seg! Er det feil å insinuere at mye har skjedd etter at Breivik fikk satt dagsorden? I Norge og i andre land i Europa går fremdeles muslimske kvinner med hevet hode; iført hijab og annen mundur. At de tør! Man kan jo tenke seg at de vet hva de gjør. For jeg har ennå ikke glemt kommentaren fra en muslimsk kvinne som skrev en kommentar i VG, der hun henviste til nordmenns aversjon mot at de får kle seg som de selv vil. Hun oppmuntret sine medsøstre til å – ja, kle seg i muslimsk mundur - «bare for å irritere oss». At de tør, sier nå jeg! Og så snakker man om islam «light»! De forholder seg alle som en hva enten de er «ekstreme» eller ei – til den samme tåpelige boka.

At Breivik sitter innelåst betyr altså ikke at andre ikke vil kopiere ham. I Hellas griper de nå til våpen. Det er ikke lenger bare et spørsmål om tid. At Breivik gikk under radaren hos PST bekrefter bare at alt er mulig; ikke bare i Norge. Når folket har fått nok vil det samle seg. Israel, Holland, Hellas er ikke land vi ikke ønsker identifisere oss med. De er alle demokratier i navnet. Og de er ikke som i noen øst-europeiske land nazister; med et inngrodd hat mot jøder.

Hunder blir torturert i hjel. I Spania

Dette essayet skal bli et objektivt innlegg for hunder. Så får enhver bedømme. Men legg merke til linken: http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=1509.

Med andre ord en kampanje som nordmenn står bak. Jeg ber deg innstendig: støtt den!

Flg vil gjøre deg syk, men du kan ikke lukke øynene for denne ondskapen. Som foregår i Spania. I det landet der det bor mennesker jeg alltid har respektert. Nå begynner det imidlertid å røyne på. Vi vet at hunder i Spania først nå de siste årene har blitt et populært kjæledyr for spanjoler også. Men ærlig talt er de det, eller er de blitt en «ting» som de som ønsker «være noe» drar med seg. Ja, som de som får seg en av de små hunderasene man kan putte i en veske. Jeg undres og det er det grunn til.

«Organisasjonen WSPA anslår at tusenvis av spanske greyhounds (galgos) blir hengt hvert år». Slik starter artikkelen som jeg kom over i en spansk/norsk lokalavis.

Disse hundene blir brukt til jakt og da hovedsaklig hare-jakt. De fores opp på sukker, vann og brød. Når de er 12 måneder gamle tas de ut for bruk som veddeløps-hund. Og som sagt harejakt. Hvis og når disse hundene ikke lenger er innbringende som hund, sånn omtrent når den er to år gammel tar spanjolene livet av den.

Enten henger de hunden i et lavt tre; med labbene slik at den knapt kan røre bakken. Der blir den hengende til den langsomt møter døden.

Eller hva med denne metoden? Den bindes til en busk og blir forlatt uten mat (vann, sukker og brød) til den sulter ihjel.

Eller hva med denne metoden? Den steines. Denne metoden er jo kjent blant muslimer, dette er jo en metode de gjerne også bruker på sine medmennesker.

Eller hva med denne metoden? Hunden kastes ned i en brønn, hvor den også blir påtent.

Ikke nok med det men innen hunden skal benytte som veddeløps-hund blir den lukket inne i et trangt og lite bur. Dette for visstnok å vekke jakt-instinktet.

Harejakt er populært i Spania og da spesielt i Castilla y Leon, i det nordlige Spania. Og i Andalucia.

Og hvem er det som bodde i Andalucia for x- antall år siden? Hvem er ansvarlig for de omtalte bygningene i Granada, dit mange turister valfarter hvert år. Jo, muslimer!

Jeg velger derfor å trekke den konklusjon at det er ondsinnede muslimer som har bragt denne mildt sagt brutale tradisjonen til Spania. Men nå er det på tide at spanjoler ser seg selv i speilet og får en slutt på denne torturen, som vi normalt ikke relaterer til spanjoler. Men til muslimer som kaller kristne for «vantro hunder». Hunder er ett skjellsord, og lufter du hunden din på gaten i Norge, vil en muslim løpe over gaten for ikke å komme i kontakt med hunden din. Snakk om Guds-forakt!

Jeg velger å avslutte; for denne artikkelen jeg leste på morgenkvisten satte meg helt ut. Så jeg ber deg gå inn på ovennevnte link - og gjør det du blir bedt om der.

Tusen Bitar

Det sägs att ovan molnen är himlen alltid blå
Men det kan va' svårt att tro när man inte ser den
Och det sägs att efter regnet kommer solen fram igen
Men det hjälper sällan de som har blitt våta

För när vännerna försvinner, eller kärleken tar slut
Ser man allt med lite andra ögon
Man övar sig, och långsamt blir man bättre på att se
Skillnad mellan sanningar och lögner

Allting kan gå itu, men ett hjärta kan gå I tusen bitar;
Säger du att du är min vän så är du kanske det

Det sägs att det finns alltid nånting bra I det som sker
Och tron är ofta den som ger oss styrka
Ja, man säger mycket, men man vet så lite om sig själv
När ångesten och ensamheten kommer

För när vännerna försvinner, eller kärleken tar slut
Ser man allt med lite andra ögon
Man övar sig, och långsamt blir man bättre på att se
Skillnad mellan sanningar och lögner

Allting kan gå itu, men mitt hjärta kan gå I tusen bitar;
Säger du att du är min vän så är du kanske det

Björn Afzelius

«Flytter tyngdepunkt til høyre»

SV-rådgiver, Raknes advarer venstresiden mot at fremveksten av høyrepopulister i allianse med sentrum-høyre-partiene er i ferd med å flytte tyngdepunktet i politikken varig mot høyre. Siden midten av 1980-tallet har høyrepopulistiske partier i Vest-Europa seksdoblet sin oppslutning. Raknes dokumenterer hvordan høyrepopulistene tar velgere fra arbeiderklassen som tidligere stemte sosialistisk eller sosialdemokratisk. (kopiert fra document.no)

Ja, ser man det! Anders Behring Breivik blir nok hyllet i stadig flere lag av befolkningen. Og som en sa også på document.no: «at de tør». Dette etter at det igjen skal diskuteres over en lav sko. Om vi skal tillate den muslimske uniformen i yrker som politi, forsvar og domstoler. Arbeiderpartiet slikker sine sår og går fremdeles med skylapper. De burde ha feiet enhver tvil og etterhvert statsråder ut av regjeringskontorene når denslags påfunn settes på agendaen. Om de virkelig har noe annet enn sagflis mellom ørene, burde man forvente dette. Men når en muslim får jobben som kulturminister av alle poster, er det vel ikke å forvente annet.

Nei, at de tør! Er definitivt et uttrykk for hvordan vi «fascister, nazister, rasister og annet pakk» oppfatter stoda for tiden. For at vi sukker og lurer på om regjeringen har gått fra vettet, er ikke et uttrykk for uenighet, men et større uttrykk for angst for fremtiden. For at «noen» sitter og planlegger nye angrep på denne regjeringen er vel ikke helt på jordet. Det faktum at «høyrepopulistiske partier i vest-Europa er seksdoblet i oppslutning», det når kanskje ikke inn i hodene på opportunistene?

At det blant høyrepopulistene befinner seg mennesker langt opp i årene, det vet jeg med sikkerhet. Og da snakker vi om norske kvinner og menn som nærmer seg den alderen der vi for et par ti år siden antok at de aller fleste lå i graven. Det siste uttrykket for hets mot denne regjeringen (spesielt Jens) kom fra en kvinne født i det herrens år 1922. Så kan du selv regne ut. En ihuga «fascist» med andre ord. En kvinne som definitivt har gjort sin samfunnsplikt. Datter av en lensmann på vestlandet et sted er hun. Kom ikke her! «Jeg stemmer Frp!»

Hun hevdet at det er totalt ubegripelig å ha en neger ansatt som nyhetsformidler i Nrk. Var det kanskje Maruk Ali hun mente, spurte jeg. Ja, den søte pakistanske kvinnen, du vet. Foreløpig uten hijab.

Det engelske språket bedre enn sex

Spanjolene vil gi hva som helst for å lære seg det engelske språket i en fart. Ja endog leve i sølibat ett år hvis det ville løse deres problem med å få seg en jobb i utlandet. Være uten sex ett år er vel ikke all verden; selv om spanjolene visstnok gir uttrykk for det i en undersøkelse.

Britene derimot har nå sett seg lei på at mer enn 4 millioner bosatt i England ikke snakker språket deres. Og at «britenes» andre-språk idag er polsk. Polsk! Statsminister Cameron holdt nylig en tale til folket om deres forhold til EU. Han ønsker holde en folkeavstemming om deres fortsatte medlemskap. Ja, ikke skulle det vel forundre noen om han ikke bare taler folkets språk men også er tilhenger av sin egen retorikk i den saken.

At Schengen-avtalen med dens åpne grenser bragte med seg mye dritt og lort bokstavelig talt er vel de fleste land enig i. At Norge signerte den avtalen er ikke et mysterium; tatt i betraktning at vi gradvis våkner av dvalen; til sannheten om hvordan våre politikere har lurt oss trill rundt. Folkeavstemminger burde vi hatt både titt og ofte.

I Norge har det ikke gått upåaktet hen det faktum at muslimer foretrekker sine egne gettoer. Og tar man det faktum for øyet at polakkene nå har funnet seg godt til rette i England (også), så undres man vel ikke over at de ikke bare har tatt den etniske befolkningen ved nesen og sørget for stor arbeidsløshet blant britene selv. Men når det snakkes polsk som andre-språk i England må man kunne konstatere at det er fordi denne folkegruppen som folkegrupper i Norge og da hovedsaklig i Oslo slår seg sammen parallelt med det opprinnelige samfunnet. At 4 millioner bosatt i England ikke snakker det engelske språket tilfredsstillende betyr jo unektelig at de heller ikke er ansatt hos britiske arbeidsgivere. Og hvem skatter de da til? Polske agenter?

At spanjolene har havnet i denne krisen er ene og alene på grunn av eu-trollet. For deres manglende vilje til å la seg beskatte er ikke unikt for Spania mer enn det er for de andre Middelhavslandene. Det eneste stedet du kan regne med å få en kvittering er fra de store supermarkedene. De andre små næringsdrivende putter pengene rett i lomma, som det heter. I disse tider der folk kan forflytte seg over landegrensene uten kontroll på hvem de er, er det ikke til å undre seg over at det meste går på halv tolv i både det ene og et andre landet.

Spanjolene er nå tilbøyelig til å tro at deres manglende engelskspråk-kunnskaper er årsaken til manglende eksport av varer fordi selgere generelt ikke snakker engelsk. Men i England lever altså 4 millioner utlendinger på siden av det engelske samfunnet og må med andre ord forholde seg til et arbeidsmarked og en kultur som gjør behovet for å kunne engelsk lik null.

Dette er jo også et faktum i Norge. Der muslimske kvinner holdes innendørs og som en konsekvens aldri lærer norsk. Og som nok en konsekvens av det igjen er at barna deres heller ikke lærer seg det norske språket tilfredsstillende. Og at vi som skattebetalere på toppen av alle andre utgifter disse legger på våre skuldre, nå må sette inn tiltak i skolen; ikke bare i barneskolen men langt opp i gymnaset for om mulig gjøre dem bærekraftige som medborgere. Vi vet allerede at de aldri blir det via allerede utarbeidede rapporter. Og noe som provoserer store deler av befolkningen.

Hadde det ikke vært for oljen som gir oss enorme inntekter og «handlings-rom», hadde vi sittet i den samme gjørma som spanjolene, grekerne, italienerne og alle andre land som falt i armene på Tyskland - og Frankrike for den delen. Versailles-traktaten ble forresten undertegnet mellom disse landene idag for nøyaktig 50 år siden. Jubileet feires i disse dager dessuten i Berlin. Hvor ellers? Hitler kunne smile fra øre til øre om han hadde levet idag.

Det korrupte Spania – og det korrupte Norge

Den ene politikeren etter den andre blir nå avslørt og straffet for korrupsjon. Selv i kongefamilien finnes det råtne egg. Som i Norge gjør de hverandre vennetjenester som ikke får følger. De samme gir seg selv høye lønninger og tillegg; akkurat som i Norge. Ergo er det ingen grunn til å se ned på Spania som for tiden er i en økonomisk krise.

At man ikke får kvittering for kjøpt vare er ikke noe nytt. At felleskassa dermed ikke fylles opp, det årnær seg det; de har jo EU og Tyskland som gjerne støtter opp om denslags. Det finnes jo et fond for sånt noe. Og når landet har satt seg i så mye gjeld at kausjonistene kommer på banen, så sier det seg selv at da må man selge unna. At de greske øyene nå praktisk talt er i lommene på Tyskland er vel ikke en gang en sannhet med modifikasjoner.

Spanjoler er ikke like fullt opptatt av arbeidsledighet som de er hva gjelder deres folkevalgte. Målinger foretatt av Centro de Investigasiones Sociologica foretatt i desember kan fortelle følgende: 29,8% anser politikere som et generelt problem; en svarprosent som har gått opp med 17,2 prosentpoeng de siste fire årene.

Politikere som pr dags dato står tiltalt for korrupsjon er anslagsvis på over 300. Korrupsjon og bedrageri ble ansett som et problem av 17,2 % av de spurte. Hva gjelder innvandring som et problem er dette mindre idag. Og dette kan kanskje forklares med at stadig flere «spanjoler» flytter på seg. Og at disse såkalte «spanjolene» ikke akkurat er det, etnisk sett - og at disse som ofte er mørke i huden og sneket seg over via Gibraltar og deromkring; nå befinner seg i asylstatistikken over de som vandrer rundt i vårt eget land. For spanjoler er de ikke, såpass har spanjolene forstått at skal de få seg jobb i utlandet og eks vis i Norge, så må de snakke norsk. Spanjolene er med andre ord ikke asylsøkere.

En noe underlig påstand ble meg fortalt for noen uker siden; og det er det kanskje noen som kan tenke seg å sjekke ut. Det er etter sigende en norsk kvinne her nede som lover spanjoler jobb om de deltar på hennes norsk-kurs. Jo, for norsk det skal man kunne lære seg i en fei om man er seriøs nok, da. Og jobb – jo det blir spanjolene lovet i – Kristiansund!

Daisy's lille røde

Hun hopper elegant ut av vognen. Setter kurs for nærmeste trafokiosk og sender den sedvanlige gule strålen opp etter veggen. Matmor, rask til bens strener av gårde og ser ut til å ha hastverk. Daisy snuser litt rundt, finner en grønn tue; en av de få som er igjen på den brune tomten der det nok snart skal bygges nye leiligheter. Til stor sorg for dem som har kjøpt seg inn i gården med sol hele dagen og «a room with a view». Den tid den sorg!

Daisy derimot har ingen sorger ei heller noen bekymringer i livet. Når hun ikke gidder gå mer blir hun trillet. I en rød liten vogn der matmor, om hun ønsker det også kan putte sine vannflasker etter en tur på super'n. En rød liten trille som jeg i lengre tid antok var for barnebarnet eller lille Martin når han var på besøk hos mormor.

Om du ikke har sett det så tror du det ikke. Men når du omsider blir vitne til at familiens lille Dachs spretter ut av vognen, faller nok haka ned på brøstet, vil jeg tro. I mine tilfeller sendte jeg en hånende lattersalve mot det første paret jeg kom i kontakt med. I det neste tilfellet som ble meg til del forsvant matmor såpass fort at jeg ikke rakk å stokke ordene. Og det jeg hadde tenkt å gi uttrykk for var det kanskje like greit at jeg holdt for meg selv. Tann for tunge, som det heter.

Men hva er det som får yngre og eldre mennesker til å trille hunden sin? I det første tilfellet var den svarte lille Terrieren fire år. I det andre tilfellet med Daisy kan jeg ikke tenke meg at dyret var særlig eldre. Denne trillevognen får man kjøpt i Holland. Det litt eldre paret var hollandsk og kunne informere om det. De er røde og ser litt anderledes ut enn de trillene vi fikk kjøpt til ungene våre på 80-tallet. Her får hunder i Daisy's størrelse og litt større god plass og kan ligge lunt inne i et pledd mens hunde-eier selv tråkker gate ned og gate opp. For som jeg ofte fleiper med eiere av Rottweilere så er det jo hunden som går på tur med deg. Med en muskel-masse du ikke klarer å holde i tømme uten at du tidlig har lært den å respektere deg. Og en type hund som heller ikke får plass i en trille av denne størrelsen. Og takk for det!

At mennesker behandler hundene sine som om de er barn, er en stor skam. Det er ille nok når Boxeren din utrustes med et rødt bomulls-tørkle rundt halsen. At Chiuvavan din bæres rundt i en Loius Vuitton-veske er bare patetisk. Men når det er sagt er jeg av den oppfatning at Dyrevernere burde komme på banen. Like ofte som de gjør det når de bryter seg inn i mink-farmer og slipper dyrene løs. Av idealistiske grunner og i sympati med dyrene som jo ikke kan gjøre annet enn å «legge seg flat» når eierne går bananas.

Denne trillen burde forbys. Og i likhet med det kravet spanjolene har fremmet om at du nå må registrere hunden din som bekreftelse på at du er i stand til å ta vare på den, burde det være et krav at du gir hunden din den mosjonen den trenger. Den ber neppe om å å bli trillet når matmor tar på seg skoene og skal ut. Si «tur» til hunden din; og den lærer fort at nå skal den endelig få løpe. Det beste med hunder er når de ser på deg med store øyne, fra der de har ligget hele formiddagen; løfter på hodet og vet at når du tar på deg ytter-jakken, da er det fest.

Stålsett jr

Det er direkte kvalmende at en person som Stålsett jr får oppgaven med å fortelle folk hvordan de skal forholde seg til Gud. Ja, jeg tenker altså på den ene sanne Gud, og hvis Sønn Jesus Kristus tok på seg all vår synd og lot seg korsfeste. Samt den Hellige Ånd.

Denne Stålsett er om mulig, hakket verre enn senior. Vi husker vel den patetiske talen han holdt for Mette-Marit og hennes status som «enslig mor». Som om det faktum liksom skulle pynte på hennes utagerende fortid. PATETISK. Norges kommende dronning, liksom!

Stålsett jr er så gudløs som det går an å bli. Han har vel heller aldri påstått noe annet, så vidt jeg vet. Men når han spør humanetisk forbund hva de mener om at ungene skal få holde gudstjeneste ved avgangseksamen hver sommer, sier det seg selv at da ber man om bråk. Fra de kristne. Muslimer er svært så fornøyde og det er jo deres ærend han går.

Først forsvant kristendoms-undervisningen i skolen fordi det kunne såre andre troende nykommere å be til den sanne Gud og hans sønn Jesus. Deretter forsvant den kristne julefeiringen som ikke er kristen men hedensk; så langt så vel. Men det er allikevel å tråkke på vår kristne kultur og omdøpe den ene feiringen etter den andre. Nå skal ikke rektor ved skolen kunne ønske barna god jul, men god ferie. Ja, som sagt så langt så greit.

Men nå har Stålsett jr sagt at vi kan ikke fortsette å ha kirkelige vielser. Vi skal heller ikke ha kirkelige minnestunder over den døde. Nå skal kommunen gjøre jobben. Og da underforstått at det skal ikke snakkes om livet, døden eller personen som i siste tilfellet skal begraves. Eller hva Bibelen sier rundt dette. Ergo kan vi heretter holde vår egen private avskjed. For vi får vel lov til å bruke kirken fremdeles? Eller er den kanskje på anbud. Det er jo blitt mange katolske polakker i landet etterhvert.

Fordi det kan støte muslimene. Ja, for det er da ikke buddhistene vi skal skåne! Nei, angrepene på oss kristne kommer og vil komme enda sterkere på oss etter som tiden går. Når vi har en gudløs mann som Stålsett jr kan vi ikke annet forvente. Han signaliserer jo til den dysfunksjonelle innvandrerbefolkningen at vi ikke har Gud. De får jo selvsagt enda mer blod på tann. Om ikke blod på sine hender; både Stålsett jr og muslimene. Derom bør det ikke være noen tvil.

Som kristne er vi lært opp i den tro at det finnes bare en sann Gud. Vi er også godt kjent med Satan Djevelen. Og vi er kjent med at vi kan ikke tjene begge. Husk, det 1. budet: «Du skal ikke ha andre guder enn meg»! Stålsett jr han forsøker å lure hele den norske befolkningen. Og med den slags fanteri slutter folk å gå i kirken. Den kirken som Stålsett senior representerer.

Forstår det også sånn at man skal ikke kun forkynne fra Bibelen i kirken men er nå pålagt å snakke politikk også. Om fattigdom i Afrika f eks. Kyss meg der bak der legemet «deler» seg. Jeg blir kvalm av det faktum at det skal skrives rapporter som gjøres gjeldende for hele den norske kristne befolkningen av en person som Stålsett jr som bevisst tjener Satan Djevelen. Og det er hans business. Det vedkommer verken deg eller meg. Men da bør kirkens representanter si dette rakt ut. Ikke holde på med denne forfjamsete bablingen som liksom skal være en protest mot alt det som skjer i det offentlige rom; der liksom-autoriteter får autoritet. Folk er forbanna. Ja, jeg har hørt både det ene og det andre fra mennesker som kanskje ikke er så skolerte hva gjelder innholdet i boka. Men som søker forklaring. På alt de ikke forstår. Og det får de i alle fall ikke via presten.

Forøvrig er jeg glad jeg ikke vil bi tiltalt som prest den dagen Gud skal dømme meg. Om presten tror på et helvete så bør han også vite at han vil følge Satan dit satan skal lenkes. Presten står for meg som den største forbryteren overhode. Han med sine ambivalente signaler er den med størst ansvar for hvor de kunnskapsløse havner. Han er som den blinde som fører den blinde; de havner begge i grøfta.

Stålsett jr; ja ikke at det har noe med saken å gjøre, men han ser da ufyselig ut!!

Albir, Costa Blanca

Leter du etter informasjon om Albir finner du neppe noe via google. Dette kan kanskje forklares på flere måter. Tettstedet Albir er utviklet i de siste 20-30 år etter å ha vært ansett som så mange andre steder langs den spanske kyst som en liten fiskerlandsby. Hadde du bodd på Costa del Sol på 70-tallet hadde du forstått hva dette innebar. Hotellene i Fuengirola og ned mot Marbella ble bygget etter den tid.

Albir er en moderne by som starter i den lune viken som er en utstikker mellom Benidorm og Altea. Promenaden strekker seg gjennom Alfaz kommune og et stykke inn i Valencia kommune. I Alfaz blir du tilbudt en sitteplass med ryggstø, inne i Valencia kommune får du også en benk å hvile deg på, men uten. Albir og strandpromenaden vekker umiddelbart oppsikt. Den er vakker og langs promenaden er plantet platan-trær og palmer. Platan-trærne er også plantet langs fortauene inne i byen som deler seg med en hovedgate som starter et hundre meter fra stranden og fortsetter i en svak stigning oppover og innover mot Alfaz del Pi. På denne strekningen som jeg kaller «stripa» ligger enkle restauranter og cafeer tett. De mest populære ligger på toppen av gaten og der sitter disse som setter stor pris på et glass øl eller vin. De andre som heller til en kaffe til lunsj befinner seg lenger ned på stripa. Og der kan restaurantene være full-booket allerede ved lunsjtider.

Tar du av fra «stripa» vil du et par kvartaler ovenfor finne Sjømannskirken. Et sted som samler de gamle av dage. Her får de kjøpt grøt med en stor neve rosiner; samt kaffe og vafler hver lørdag. Hver tirsdag og torsdag arrangeres det boccia, et spill der man konkurrerer med seg selv og en kule. I motsetning til petanque der man spiller i par. Boccia-baner er laget tvers over gaten for sjømannskirken samt inne i en tett-vokst platanskog der hovedgaten starter stigningen og nær der hvor strandpromenaden starter. Iflg mine observasjoner er ingen deltagere under 75 år; og alle var engang samlet oppe ved sjømannskirken, men på grunn av «uoverensstemmelser» har disse delt seg. En konkurranse - med faste dager som ved kirken; tirsdag og torsdag formiddag.

Du ser ingen barn på stripa. Men du ser mange gamle mennesker. De aller fleste er nordmenn som har slått seg ned her. De bor fordelt i Albir i de mange leiligheter man kan leie til en pris som er noe høyere enn i Alfaz del Pi som ligger en times gåtur oppe i høyden. Der den norske klubben for tiden befinner seg.

I de mange leilighets-kompleksene bor altså de gamle. De urgamle som de jo nå er å anse som. De bor over og under hverandre. Som i en hønsegård. Når de møtes skuler de på hverandre. For er det kanskje hun som legger seg sent - eller er det kanskje han som skyver møblene sine rundt på marmorgulvet? Her der man kan høre en knappenål falle er det ingen som stoler på hverandre. Ergo er man mildt sagt skeptisk.

Det finnes mange livstrette mennesker her; de fleste er kvinner over 85 år. Noen over 90 også og disse triller rundt på en rullator og snakker ikke spansk; selv etter 20 år her hver vinter. Er du selv under 75 år vil jeg sterkt anbefale deg å tenke deg om to ganger innen du faller for fristelsen til å tilbringe mer enn 2 uker i denne delen av Costa Blanca. Her er det dødt som i graven. Masse «harry» folk. Femti-år gamle alkiser finner du også her og de har ingen anelse om hva som skjer i «gamle-landet». Hva statsministeren heter er det få som aner noe om. «Er det Willoch, eller»?

Men det kan jeg love deg, at er du ute etter å slippe unna snø og kulde, vil du definitivt finne varme og sol her. Ikke nødvendigvis i november men ved juletider og utover er det nok stor sannsynlighet for at det er tørt som i Sahara her; og kommer det regn så regner det vannrett; i ja, skal vi si femten minutter? Lenge nok til at du er nødt til å pusse vinduene på nytt.

Utpregede gode restauranter her i Albir må du lete lenge etter. Og spør du han som jobber i turistinformasjonen er det neppe hjelp å få; han «don't care», som han sa da jeg insinuerte at han kanskje ikke vet så mye om Albir. Kjeft fikk jeg i alle fall. Men en nystartet restaurant der min venninne og jeg tilbragte nyttårsaften er verdt å nevne; «Bacchus». Ellers spiser nordmenn her gjerne på en rumensk restaurant; fordi der kan man trille den mobile, elektriske kjøredoningen helt inn.

Jo da, spør du taxi-sjåføren som for tilfellet er svensk (høyst usannsynlig) om å bli kjørt til et rolig sted, så vil han lure på om du er gal. Og sette deg av på nærmeste holdeplass midt i byen.

Så til slutt; skulle du allikevel være så uheldig å havne i en gård med nordmenn og da spesielt folk «nordfra», så har jeg et godt tips å gi alle som havner i den ulykkelige situasjon - at de i tillegg er primitive, som nordlendinger ofte er; bare for å ha nevnt det og det har jeg gjort i et annet essay her, så kan du risikere at de ikke bare finner det fornøyelig å skyve møblene rundt på marmorgulvet, men i verste fall så vil du bli vitne til at han (som med min nabo) ronker og promper uten skrupler. Husker du «han Oluf», sånn apropos? Vel, uansett kan det være lurt å helgardere seg; som jeg har gjort i mange år forøvrig på mine reiser, med en iPod med den musikken som egner seg best for å overdøve støyen av møbler som blir skjøvet over gulvet (prompingen og ronkingen kan du vanskelig gardere deg mot). På min iPod har jeg blant annet Elvis og Diana Ross&The Supremes; og med disse artistene burde du være helgardert, sånn sett.

Bill Clinton: De gudløse demokratene

At de gudløse ikke eier anstendighet er ingen påstand uten rot i virkeligheten. Jeg leser boka til Bill Clinton og tenker, jøss for en egoist. Han skryter uhemmet av alt hva han har gjort for USA, som guvernør i Arkansas og som president gjennom 8 år.

At han innrømmer å ha gjort utilgivelige ting med disse kvinnene gjennom alle de årene han var gift betyr ikke at han angrer. Det betyr bare at han har lært leksa si om å «legge seg flat». Han var under enormt press fra republikanerne men det har demokratene alltid vært. Republikanerne skiller seg fra demokratene ved at de er i besittelse av moral. Det er ikke demokratene. Per se er de gudløse.

Bill Clintons satsing på afro-amerikanere var naturlig for ham. Han vokste opp blant disse. Han deltok i deres gudstjenester og der er det mye hula baluba. Noen som husker pastoren som velsignet USA når Obama ble innsatt med «God damn America»! Clintons forhold til gud er som en konsekvens hans nære forhold til den kristendommen afro-amerikanere lever etter. De taler bokstavelig talt i tunger, men følger ikke Bibelens ord. Et eksempel er alle neger-kvinner som i dag føder barn utenfor ekteskapet. Og x-antall aborter i kjølvannet.

Clinton jobbet for å endre dette, for som hvit mann har han en naturlig, ærlig og intelligent tilnærming til livet. Men som en konsekvens av den nære tilknytningen til afro-amerikanernes løssluppenhet mistet hans sin integritet. Han så de svartes fattigdomsproblem, og det ble det viktigste for demokraten Bill; og som den joviale gutten han vokste opp til å bli var han blind for deres til kort-kommenhet i alle livets faser.

Når man vokser opp; lever deres liv og føler sympati for mennesker som er en lik, så blir man unektelig preget. Demokrater/sosialister lever ut sin offer-rolle og tror at hvis de bare er snille og gode mot hverandre så bør det være nok. De mangler i motsetning til høyreorientere; og da som i USA republikanernes moral. En høyreorientert person har en høyere IQ og får lide for dette ved å bli trakassert. I Skandinavia fikk vi Janteloven. En høyreorientert person har lært at en sannhet ikke har flere sider. En venstre-orientert demokrat (ref USA) er ikke så nøye med sannheten. Dette gir Bill Clinton så sterkt uttrykk for at det virker patetisk.

Det han gjorde med Monica L var saker og ting som burde ha forblitt privat. Det faktum at den nidkjære advokaten Starr mente noe annet førte til at sannheten om Bills eskapader skulle frem. Fordi de fremsto sjokkerende på den sannhetssøkende republikaneren. Starr mente han talte på vegne av folket. Bill var og er vel antagelig fremdeles i den villfarelse at han ikke gjorde noe som juridisk kunne føre ham frem for Riksrett. Han støttet seg på jussen og lot det stå til med moralen. Han forsvarte seg med nebb og klør og hadde det ikke vært for at Hillary antagelig er en ikke-seksuell person, så hadde hun tatt med seg datteren Chelsea og latt Bill i stikken. Hva Chelsea datteren har måttet stå ut med da detaljene kom ut om hva faren og Monica gjorde i det ovale rom, kan man bare gjette seg til. Men det må ha vært traumatiserende for ei jente på 16 år, som hun var den gang.

Bill gikk i bresjen for de homofile på alle felt og gir inntrykk av at heller ikke denne form for seksualitet bekymrer hans moral. Det er ikke uten grunn at republikanerne forfulgte ham i de åtte årene. Det ble hevdet at de profeterte det som idag er blitt en sannhet i mange delstater, nemlig det faktum at homsene fikk sin egen ekteskapslov. Bill ser ikke hvor gudløs han er og er preget av sine holdninger; som han lærte sammen med de svarte, som han senere i sine embeter ansatte som sine medarbeidere.

Det samme gjentok seg med Obama. Han er det samme gudløse men joviale personen som Bill. At han er muslim i tillegg har fått amerikanerne til å gå fullstendig bananas. Det de ikke kan gjøre noe med er det faktum at majoriteten av den amerikanske befolkningen idag er skiftet ut med svarte afro-amerikanere og innvandrere fra Mexico. Som ble et problem spesielt under influensaepidemien som herjet i USA for et par år siden; men som Obama valgte å se gjennom øynene med. Han valgte å takle dette ansvarsløst; akkurat som Bill.

Denne slappe holdningen til integritet er det som styrer USA mot kanten av stupet. Pengene er brukt opp på kriger og økonomiske bidrag til land i Europa etter den annen verdenkrig. Ikke minst Tyskland den gang. Men også Russland fikk tildelt milliarder av dollar under Jeltsin og Clintons presidentskap. Til tross for at 75% av amerikanerne var mot bidraget til Russland, vendte Clinton det døve øret til. Akkurat som Obama valgte å vende det døve øret til mexicanerne som skyller over USA.

Idag er igjen russerne skeptiske til amerikanere. Diplomatiet er under sterkt press mellom de begge parter. Og med en afro-amerikaner i det hvite hus fremdeles er det grunn til å tro at USA aldri igjen kommer på fote. De kan ikke fortsette å trykke opp penger i det uendelig. Og tar idag opp lån og låner gjerne dette videre. De har ikke penger til miljøtiltakene som Al Gore reiste land og strand rundt med. De får idag penger fra Norge. Gore's bløff ble ikke akseptert i England, da hans propaganda film skulle vises for engelske skolebarn. Den inneholdt for mange løgner. Al Gore var visepresident under Bill Clinton.

I et av de siste kapitlene i boka til Bill sier han indignert at han ikke forstår hvorfor republikanerne fortsetter å trakassere ham med kvinnehistoriene hans. Han mener de bør kunne finne på noe annet enn å fortsette å henge ham ut. Han gjør narr av advokat Starr som visstnok «aldri hadde en sak hva gjaldt Whitewater-saken» og nå bruker skattebetalernes penger på å vurdere riksrett. Som vi vet ble det aldri det. Bill Clinton må ha vært noe av det verste amerikanerne har måttet forholde seg til. De høyreorienterte republikanere er langt mer religiøse enn oss i Europa og anser at Bill var en skam for landet. En narsissist vil aldri innrømme sine feil. Det er alle andre det er noe galt med.