Noen vil ha merket seg at jeg er mildest talt skeptisk til innvandring fra ikke-vestlige land. Og da mener jeg innvandrere som ikke er etniske vestlige. Jeg skriver av en grunn.... eller to da. Den ene er fordi jeg bare må få det ut; all den frustrasjonen jeg føler over det faktum at landet mitt går i hundene. Jeg håper selvsagt også at jeg kan glede noen med mine betraktninger. Og når jeg får kommentarer som de som er gitt til dette essayet; er jeg overbevist om at jeg treffer rett:
http://miaculpa2009.blogspot.com/2011/11/pepperspray-med-farge.html
Jeg har brukt uttrykk som døgenikter, som betyr udugelighet. I det offentlige opplever jeg ofte at jeg snakker til veggen. Det som tidligere ble opplevet som om vi snakket til hverandre på samme språk, oppleves nå mer og mer som jeg snakker til mennesker som enten ikke gidder forholde seg til meg som i gamle-dager der jeg fikk svar på tiltale. Eller at man ansetter folk som ikke har kompetanse - men som staten - fordi de har inngått avtaler; les: politikere har inngått uten å spørre folket, som oppleves som diktatorisk – avtaler med EU som vi ikke er medlem av.
Vi mottar ikke bare innvandring fra land som Afrika, som Ole J Anfindsen karakteriserer som innvandring som ikke er bærekraftig for Norge, men også det som de velger å kalle arbeidsinnvandring. Men fordi det fra denne regjeringen ikke stilles krav – tar de villig vekk imot folk som heller burde settes direkte på trygd - fordi vi da slipper å provoseres med udugeligheten. Jeg vet ikke hva som er verst!
Men jeg skal fortelle en historie som kanskje reflekterer dette som gjør meg så frustrert.
Idag var jeg innom en stor butikkvarekjede i Tønsberg. De har en ferskvare-disk med kjøtt og andre delikatessevarer. I disken for oksekjøtt ligger noen enorme flak av høy-rygg. Vedder på at dette er et like nytt fenomen som det var for meg.
Så jeg spør damen bak disken om å få et stykke. Hun svarer at jeg da må ta hele stykket. Hæ? Jeg legger ut om at vi i Norge er 1 million enslige og at hun vel ikke mener på ramme alvor at jeg skal måtte kjøpe hele oksen! Jo, sier hun vi selger bare i store stykker. Hvorfor? Jo, svarer hun; etnisk norsk eldre kvinne; så jeg mistenker henne ikke for annet enn at hun jobber under en tosk av en sjef. Hvorfor? Jo, sier hun, hvis jeg skal skjære i dette stykket så vil «noen måtte ta et stykke med mye ben og andre uten». Jaaaa...... og så da? Hvor er sjefen din, sier jeg nå, jeg merker at denne dialogen er i ferd med å ende ut i det reneste vås.
Sjefen hentes; han er ikke etnisk fra et vestlig-europeisk land. Han er ikke arabisk; han er ikke en neger. Han er så vidt jeg kan bedømme fra et øst-europeisk land. Du vet, de som stjæler diesel og gjør innbrudd på høylys dag. Åkke som; han har fått seg jobb i en kultur han ikke har den minste anelse om. Han tror han jobber i en bananstat. Kanskje er det kona som jobber i kassa?
Jeg drar samme leksa om igjen. Han svarer: «hvis jeg skal bruke sagen på dette så vil jeg kappe fingrene av meg»; eller noe i den duren; språket er kvasi. Han var i alle fall redd for fingrene sine. Men han forstår han har møtt sin overmann og forsvinner mumlende mens han lar den stakkars etnisk norske kvinnen stå igjen som et spørsmålstegn.
Sorry, men det er så langt jeg er villig til å strekke meg. Døgeniktene står nå for meg som et stadig større problem.
Jeg går; og finner daglig leder av butikken. Han tar straks poenget og sier oppgitt at «dette var det dummeste han hadde hørt»; og noe i den duren. Dette skulle han ordne opp i. Og jeg skulle, ble jeg lovet, slippe å møte på den slags nonsens neste gang – og ha en hyggelig dag!
mandag 28. november 2011
Mette fra Kristiansand
Idag skal jeg filosofere rundt Mette; som hun blir kalt av sine brødre. Ja, hun som for 10 år siden fikk prinsen men langt fra hele kongeriket. Jenta fra sørlandet som kavet rundt i Oslo rusa på narkotika. Hun som under presentasjonen gjort av prinsen innrømmet uten å blunke at hun nok hadde ut-agert i sitt liv. Et nytt ord i vokabularet; «ut-agert». Ja, dem av oss med inside informasjon vet godt at dette kunne være drøye saker. Vi vet også via kilder at det finnes en video, som nok ikke bør komme frem til offentligheten.
Vel, dette er ikke en person jeg bruker mye energi på. Jeg ser av overskrifter at hun bruker masse penger på Louis Vuitton-vesker og Prada-klær. Og at hun liker seg i rampelyset er det ingen tvil om. Og relatert til at hun er født i Løvens tegn, er dette ikke oppsiktsvekkende. Hun liker å være kongen på haugen. Dette tegnet er ikke alltid like hyggelig å ha et forhold til. De er svært selvbevisste; elsker å høre sin egen stemme og plutselig en dag vil du få føle på deres lunefullhet ved at de ikke lenger hilser.
«For meg har det vært viktig å holde et fokus på at det er jeg som bestemmer over mitt liv, det er jeg som tar mine valg, og det er jeg som definerer hvem jeg skal være i denne rollen, så får andre forholde seg til det». Iflg Mette selv.
«Hvis du er uenig med henne, er ikke det like gøy. Og måten å overbevise kronprinsessen på er ikke nødvendigvis gjennom faglig argumentasjon, men man må overbevise henne gjennom mer emosjonelle ting eller bruke lang tid. Men veldig ofte får kronprinsessen det sånn som hun ønsker».
Iflg en rådgiver som antagelig ikke lenger er det.
Ja, nettopp, det er lett å komme på kant med en Løve, og da får du også passet ditt påstemplet; persona non grata! For er det noen som vet best er det Løven. Men det er også lett å like dem; de er sjarmerende og sosiale. Og er du Kreps f eks kan det være behagelig å la Løven styre. De lever på et høyt gir konstant. Bortsett fra de dagene de er nede i kjellern. Ser man konstellasjonen Kreps og Løve; som prinsen og Mette jo er, så ser jeg for meg en prins som er følsom og sårbar og kjent med forventningene til ham/henne. Og kan han få litt «avløsning» så er Løven god å ha når det røyner på. Løven er alltid på topp. Hun vet det og bruker mye energi for å vise all verden at hun og hun alene er best skikket til å bestemme retningen. Kompasset lar hun bli liggende igjen hjemme.
Dette blir da også bekreftet i etterkant av dokumentaren om henne. Sonja og Harald legger ikke skjul på at Mette nok kan være «a pain in the ass». Og spør du meg så er det ikke sønnen; prinsen som legger de kreative forslagene på bordet; men Mette. At hun reiser jorden rundt for å innvie en sjømannskirke som oppkalles etter henne - er helt i tråd med selvopptattheten som er hennes fornavn.
At hun kommer til kort og ikke får gjennomført planene sine. Og setter strenge krav til seg selv er typisk. Og da regner jeg med som sikkert - at tapet hun da føler går ut over ungene hennes og ikke minst prinsen selv. Han har jo også uttalt seg om hvor kald hun kan være overfor barna. Han bruker ikke karakteristikken kald; men det kan leses mellom linjene.
At hun nok bidro til at faren som hun nå tillater seg å snakke varmt om; døde lenge før tiden er det lov å spekulere i. Hun ikke bare tok fra ham hans første barnebarn som han hadde et godt forhold til innen Mette ble en kjendis, men at han ble nektet å bli kjent med barna hun fikk i kjølvannet med ekteskapet; er ikke noe annet enn følelsekaldt og utilgivelig. At hun sitter selvtilfreds i dokus-såpen og sier at «sånn var det, og noe vi som publikum bare må akespetere» - sier dette mye om den jenta som aldri, så vidt jeg kan forstå, har forstått sin rolle. Den rollen vi lot henne få. Den rollen som det norske folk lot henne få. Men som vi ikke ønsket. Som hun tok uten å vise den ydmykheten hun burde vist oss.
Alt i alt var denne dokumentaren ikke verdt noe mer enn at dette er det inntrykket vi har hatt av Mette i alle disse 10 årene. Men – det er alltid tilfredsstillende å kunne konstatere at vi har hatt rett hele tiden. At hun vil bli gjort kjent med de negative kommentarene i kjølvannet av dokumentaren, gjør nok ikke annet inntrykk på henne; enn at hun atter en gang kan konstatere at vi er mange som ikke er verdt hennes gode vilje.
Vel, dette er ikke en person jeg bruker mye energi på. Jeg ser av overskrifter at hun bruker masse penger på Louis Vuitton-vesker og Prada-klær. Og at hun liker seg i rampelyset er det ingen tvil om. Og relatert til at hun er født i Løvens tegn, er dette ikke oppsiktsvekkende. Hun liker å være kongen på haugen. Dette tegnet er ikke alltid like hyggelig å ha et forhold til. De er svært selvbevisste; elsker å høre sin egen stemme og plutselig en dag vil du få føle på deres lunefullhet ved at de ikke lenger hilser.
«For meg har det vært viktig å holde et fokus på at det er jeg som bestemmer over mitt liv, det er jeg som tar mine valg, og det er jeg som definerer hvem jeg skal være i denne rollen, så får andre forholde seg til det». Iflg Mette selv.
«Hvis du er uenig med henne, er ikke det like gøy. Og måten å overbevise kronprinsessen på er ikke nødvendigvis gjennom faglig argumentasjon, men man må overbevise henne gjennom mer emosjonelle ting eller bruke lang tid. Men veldig ofte får kronprinsessen det sånn som hun ønsker».
Iflg en rådgiver som antagelig ikke lenger er det.
Ja, nettopp, det er lett å komme på kant med en Løve, og da får du også passet ditt påstemplet; persona non grata! For er det noen som vet best er det Løven. Men det er også lett å like dem; de er sjarmerende og sosiale. Og er du Kreps f eks kan det være behagelig å la Løven styre. De lever på et høyt gir konstant. Bortsett fra de dagene de er nede i kjellern. Ser man konstellasjonen Kreps og Løve; som prinsen og Mette jo er, så ser jeg for meg en prins som er følsom og sårbar og kjent med forventningene til ham/henne. Og kan han få litt «avløsning» så er Løven god å ha når det røyner på. Løven er alltid på topp. Hun vet det og bruker mye energi for å vise all verden at hun og hun alene er best skikket til å bestemme retningen. Kompasset lar hun bli liggende igjen hjemme.
Dette blir da også bekreftet i etterkant av dokumentaren om henne. Sonja og Harald legger ikke skjul på at Mette nok kan være «a pain in the ass». Og spør du meg så er det ikke sønnen; prinsen som legger de kreative forslagene på bordet; men Mette. At hun reiser jorden rundt for å innvie en sjømannskirke som oppkalles etter henne - er helt i tråd med selvopptattheten som er hennes fornavn.
At hun kommer til kort og ikke får gjennomført planene sine. Og setter strenge krav til seg selv er typisk. Og da regner jeg med som sikkert - at tapet hun da føler går ut over ungene hennes og ikke minst prinsen selv. Han har jo også uttalt seg om hvor kald hun kan være overfor barna. Han bruker ikke karakteristikken kald; men det kan leses mellom linjene.
At hun nok bidro til at faren som hun nå tillater seg å snakke varmt om; døde lenge før tiden er det lov å spekulere i. Hun ikke bare tok fra ham hans første barnebarn som han hadde et godt forhold til innen Mette ble en kjendis, men at han ble nektet å bli kjent med barna hun fikk i kjølvannet med ekteskapet; er ikke noe annet enn følelsekaldt og utilgivelig. At hun sitter selvtilfreds i dokus-såpen og sier at «sånn var det, og noe vi som publikum bare må akespetere» - sier dette mye om den jenta som aldri, så vidt jeg kan forstå, har forstått sin rolle. Den rollen vi lot henne få. Den rollen som det norske folk lot henne få. Men som vi ikke ønsket. Som hun tok uten å vise den ydmykheten hun burde vist oss.
Alt i alt var denne dokumentaren ikke verdt noe mer enn at dette er det inntrykket vi har hatt av Mette i alle disse 10 årene. Men – det er alltid tilfredsstillende å kunne konstatere at vi har hatt rett hele tiden. At hun vil bli gjort kjent med de negative kommentarene i kjølvannet av dokumentaren, gjør nok ikke annet inntrykk på henne; enn at hun atter en gang kan konstatere at vi er mange som ikke er verdt hennes gode vilje.