Arbeids-innvandring i kjøtt-disken

Noen vil ha merket seg at jeg er mildest talt skeptisk til innvandring fra ikke-vestlige land. Og da mener jeg innvandrere som ikke er etniske vestlige. Jeg skriver av en grunn.... eller to da. Den ene er fordi jeg bare må få det ut; all den frustrasjonen jeg føler over det faktum at landet mitt går i hundene. Jeg håper selvsagt også at jeg kan glede noen med mine betraktninger. Og når jeg får kommentarer som de som er gitt til dette essayet; er jeg overbevist om at jeg treffer rett:

http://miaculpa2009.blogspot.com/2011/11/pepperspray-med-farge.html

Jeg har brukt uttrykk som døgenikter, som betyr udugelighet. I det offentlige opplever jeg ofte at jeg snakker til veggen. Det som tidligere ble opplevet som om vi snakket til hverandre på samme språk, oppleves nå mer og mer som jeg snakker til mennesker som enten ikke gidder forholde seg til meg som i gamle-dager der jeg fikk svar på tiltale. Eller at man ansetter folk som ikke har kompetanse - men som staten - fordi de har inngått avtaler; les: politikere har inngått uten å spørre folket, som oppleves som diktatorisk – avtaler med EU som vi ikke er medlem av.

Vi mottar ikke bare innvandring fra land som Afrika, som Ole J Anfindsen karakteriserer som innvandring som ikke er bærekraftig for Norge, men også det som de velger å kalle arbeidsinnvandring. Men fordi det fra denne regjeringen ikke stilles krav – tar de villig vekk imot folk som heller burde settes direkte på trygd - fordi vi da slipper å provoseres med udugeligheten. Jeg vet ikke hva som er verst!

Men jeg skal fortelle en historie som kanskje reflekterer dette som gjør meg så frustrert.

Idag var jeg innom en stor butikkvarekjede i Tønsberg. De har en ferskvare-disk med kjøtt og andre delikatessevarer. I disken for oksekjøtt ligger noen enorme flak av høy-rygg. Vedder på at dette er et like nytt fenomen som det var for meg.

Så jeg spør damen bak disken om å få et stykke. Hun svarer at jeg da må ta hele stykket. Hæ? Jeg legger ut om at vi i Norge er 1 million enslige og at hun vel ikke mener på ramme alvor at jeg skal måtte kjøpe hele oksen! Jo, sier hun vi selger bare i store stykker. Hvorfor? Jo, svarer hun; etnisk norsk eldre kvinne; så jeg mistenker henne ikke for annet enn at hun jobber under en tosk av en sjef. Hvorfor? Jo, sier hun, hvis jeg skal skjære i dette stykket så vil «noen måtte ta et stykke med mye ben og andre uten». Jaaaa...... og så da? Hvor er sjefen din, sier jeg nå, jeg merker at denne dialogen er i ferd med å ende ut i det reneste vås.

Sjefen hentes; han er ikke etnisk fra et vestlig-europeisk land. Han er ikke arabisk; han er ikke en neger. Han er så vidt jeg kan bedømme fra et øst-europeisk land. Du vet, de som stjæler diesel og gjør innbrudd på høylys dag. Åkke som; han har fått seg jobb i en kultur han ikke har den minste anelse om. Han tror han jobber i en bananstat. Kanskje er det kona som jobber i kassa?

Jeg drar samme leksa om igjen. Han svarer: «hvis jeg skal bruke sagen på dette så vil jeg kappe fingrene av meg»; eller noe i den duren; språket er kvasi. Han var i alle fall redd for fingrene sine. Men han forstår han har møtt sin overmann og forsvinner mumlende mens han lar den stakkars etnisk norske kvinnen stå igjen som et spørsmålstegn.

Sorry, men det er så langt jeg er villig til å strekke meg. Døgeniktene står nå for meg som et stadig større problem.

Jeg går; og finner daglig leder av butikken. Han tar straks poenget og sier oppgitt at «dette var det dummeste han hadde hørt»; og noe i den duren. Dette skulle han ordne opp i. Og jeg skulle, ble jeg lovet, slippe å møte på den slags nonsens neste gang – og ha en hyggelig dag!