Jeg tar meg selv ofte i å ergre meg over at jeg blir presset til å betale lisens for å se TV i dette landet. For hva er det jeg blir servert? De programmene som er samfunnsnyttige er definitivt i mindretall. De rent underholdende er serier vi kan utenat. Eller amerikanske reality-serier som norske medier bare elsker å kopiere. Moralsk degraderende er de også. Hvem ønsker sitte kveld etter kveld å se ungdommer knapt tørre bak ørene «ha seg», som det nå heter, på skjermen? Unger som ser for seg en fremtid som potensiell kjendis. Et kjendiseri som man som voksen våkner opp til og innser var noe de burde ha blitt advart mot?
Men hvor ble det av advarslene? Og hvem burde ha satt foten ned om ikke deres egne foreldre? Hvor ble det forresten av foreldrene? Tør de ikke av frykt for å komme på kant med dem de har hatt ansvaret for i oppveksten? Mange tragiske tilfeller kan nok tilskrives dette fenomenet. Hva skjer?
Igjen er MTV igang med serien som førte til at ei ung jente i Hollywood ikke bare fikk oppfylt sitt høyeste ønske som kjendis. Men som også på en svært grotesk måte foran øynene på millioner av seere endte sitt forhold til sin nære familie. Alt på direkten! Og ikke minst - applaudert av en psykopatisk samboer. I beste fall er jenta hjernevasket.
Heidi Montag, ei søt ung jente fra bygda i Colorado brøt med sin mor - fordi denne ved et feilsteg ga uttrykk for skuffelse over datterens valg – på direkten. En datter vi forventer burde ha mer mellom ørene enn som så!
Etter å ha fulgt moren; Darlene Egelhoff's blogg, som hun startet ut av ren desperasjon over den sorgen og det livet hun plutselig av groteske grunner ble konfrontert med – har via kommentarer fått så mye sympati at halvparten kunne være nok. Det er da en tar seg i å lure på hvilken ondskap vi omgis av. Det er da en som mor kan ha grunn til å lure på hva blir det neste. For Darlene Egelhoff's erfaring er ikke unik. At en kjær og elsket datter viser moren fingern av grunner som ikke henger på greip - er et tegn i tiden. Ja, bokstavelig talt. Bibelen profeterer om de siste tider og forteller oss at «da skal døtre vende seg mot sine mødre og mødre vende seg mot sine døtre».
Heidi vokser opp sammen med en søster og en ste-bror i et sunt og natur-vakkert område av Amerika. Hun får naturen inn med morsmelken med en ste-far og en mor som ifølge Darlene selv er et liv som kan minne mye om det svært mange norske unger vokser opp med. Et liv på ski i fjellet eller nærheten til naturen vi Oslo-borgere er velsignet med.
Historier om tomme Oslo-gater på søndager er sanne, innen landet endret seg radikalt demografisk. Vi var alle i marka hva enten det var sommer eller vinter; bare for få ti-år siden. Et folkeslag av vandrere kan man vel si at vi er. Et tvers igjennom gjennombarka folkeslag. Et naturelskende folk som i alle fall fikk satt Norge på kartet under vårt nå avsluttede ski-VM om ikke annet.
Darlene orker ikke mer! Hun har avsluttet bloggen og søker nå styrke hos Gud, sier hun. Hun har mistet natte-søvnen og takker sin skaper for at hun fremdeles har sin støttende mann - og en sønn som også er i ferd med å forlate redet. Hun kjemper en kamp mange mødre med henne kjemper hver dag. Hun fatter ikke hva som gikk henne forbi den dagen hun mistet sin datter til Hollywood og kjendislivet der. Hva skjedde? For Darlene og for altfor mange mødre falt bunnen ut - og «grunnen» bokstavelig talt - den henger ikke på greip!
Darlene har vært et rivjern av en kvinne som strakk seg lenger enn langt for sine barn. Ikke spesielt unik i så henseende. Vi er mange mødre som burde ha fått medalje for vår innsats. Derom er det ingen tvil. Men datteren, som hun i mange mange år hadde et symbiotisk og nært forhold til oppfører seg som et monster. Mot hele sin familie faktisk. Så hva skal man si? Er det dette som kalles en skjebne verre enn døden? Eller er det onde krefter vi rett og slett ikke makter å stå imot?
