søndag 6. desember 2009

Man straffer ikke barna ved å være ond!

«Nanny på besøk» gir oss mye å tenke på . Å putte såpe i munnnen på et lite barn fordi det brukte et språk som ikke var akseptabelt - må nødvendigvis gi barn traumer.

Dette sagt er tatt ut fra en episode av serien der Nanny må ordne opp i de mest absurde tilstander som råder hos noen foreldre. Hvor mange de er vites ikke, men går man til norske forhold tror jeg vi har kommet lenger enn for noen tiår siden. Nå har vi fått lover som ikke fritar oss for å slå barna våre. Tidligere fantes det ikke muligheter for barn å komme unna vold og psykisk trakkasering. Og mange barn; idag voksne har vesentlige traumer pga foreldres vettløse behandling av barna sine.

Dr Anne Luise Kirkengen, almenlege i Oslo begynte å forske på noen av sine pasienter og har skrevet en tankevekkende bok "Hvordan krenkede barn blir syke voksne", som bekrefter hvorfor så mange mennesker idag lider av sykdommer som et resultat av mishandling, vold og psykisk trakkasering. Hva som er verst tror jeg ikke er noe poeng å diskutere, men det er ingen tvil om at mange mennesker med skjellett-sykdommer lider under det man kan kalle fortielse over mange års trakassering fra foreldre - også inn i voksen alder.

I kveldens episode av Nanny tar hun for seg barn som er under innflytelse av voldelige filmer og data-spill. Noe de 3 guttene i familien speiler med slossing og banning. Foreldrene er ikke noe bedre og det blir mer og mer innlysende hvorfor barnas oppførsel er som den er. Nanny setter opp regler som skal følges og etter noen dager drar hun der ifra men etterlater seg kameraer i huset slik vi forstår det. I en seanse ser vi moren ta tak i den ene sønnens tildels grove språkbruk. Og – gud bedre hva er det vi får se? Hun straffer den lille gutten – 8-9 år gammel med å sprute vaskemiddel i munnen hans. Giftige kjemikalier – og ikke bare en dusj men en god teskje såvidt man kan se! Man sitter med åpen munn og tror ikke hva man er vitne til! Dette er jo ren ondskap! Moren blir så sint og oppgitt over at Nanny påpeker dette i all sin gru – at hun går derifra og nekter samarbeide. Men mest av alt får man en følelse av at hun føler seg tatt på senga. Moren som skal lære barna sine å bli samfunnsnyttige individer oppfordrer til trakkasering – og det med egne barn som brikker.

Er det noe rart at barn blir aggressive og voldelige - og noen dessuten store egoister! Når foreldrene går foran som så dårlige eksempler. Ikke bare lærer de etter som de vokser opp å være respektløse for andres behov, men traumene de drar med seg i livet blir kanskje så vanskelig å bære - at omsorgen for andre stort sett strekker seg knapt rundt sin egen navle.

Alle har man et stort ansvar for barn og sin egen familie. Dette ansvaret er det ikke alle som makter. Men det finnes ingen unskyldning overhode uansett traumer man bærer med seg inn i voksenlivet - til å oppføre seg som superegoister uten omtanke eller ansvar for familiens ve og vel.