torsdag 12. januar 2012

Traumatiserte barn eller ADHD?

Å være barnehagebarn er ingen dans på roser. Å få vokse opp hjemme hos mor behøver heller ikke være noen dans på roser. Men min generasjon er vel ikke fullt så traumatiserte som dagens barn. Barnehagebarn idag skyfles avgårde til et sted som for dem er totalt ukjent og skremmende. Allerede fra 1- ett års alder og ofte tidligere. Dette er uhørt mildt sagt. Mange av disse barna kunne ha opplevd sine tidlige barneår sammen med mormor som nå for tiden ofte er pensjonert når døtrene eller sønnene bestemmer seg for å bli foreldre. Med andre ord senere og senere i livet. Men nei, samfunnet ved sosialistene har bestemt at det er disse gamle mødrene ikke.

Barnehagebarn stresses avgårde tidlig på dagen og kanskje innen de har funnet roen etter en natts søvn. Mor er stresset; far har allerede stukket av til sin jobb. Barnehagebarn må lære tidlig at de har ansvar for eget liv. Den lærdommen barn burde få gradvis som å kle på seg, knyte lisser, pottetrening, utforske spisevaner (sitte å leke seg meg maten, sende grøten veggimellom) mye av denne treningen som skal skje gradvis og med stor tålmodighet blir nå til en stressende situasjon for barnet - som erfarer sinte og aggressive foreldre - og barnehage-tanter som rett og slett ikke har tid til barnet.

Og får foreldrene flere barn på rappen, tør jeg ikke tenke på hva disse opplever av traumer tidlig i livet. Idag medisineres mange av disse med medisiner som egentlig skal dempe mange «slags» sykdommer. Og siden leger idag ikke har tid eller tar seg tid til å oppdatere seg på stadig nye sykdommer; skriver de heller ut en resept for å bli kvitt problemet - og pasienten. Med fastlegeordningen får vi tildelt 15 minutter hos en lege som mest sitter klistret til pc-skjermen. Han ser deg knapt i øynene når du tiltaler ham. Og gir du skuffet uttrykk for at han ikke er oppdatert på din diagnose; da kan du regne med at han går rett i skyttergraven.

ADHD – diagnosen som blir stadig mer populær hos fastlegen er en svært omstridt diagnose. Noen mener denne diagnosen er under-diagnostisert; andre over-diagnostisert. Og enkelte leger viser ansvar ved å hevde at mange barn aldri skulle ha fått denne diagnosen. Det fordi man nå innser at flere og flere barn er traumatiserte barn; ikke barn med ADHD.

Det populære tv-programmet Nanny har kommet mange av disse traumatiserte barna tett inn på livet. Ikke bare barnas liv men foreldrenes også. Og gjennom den siste kategorien har Nanny opplevd skrekkinngytende eksempler på foreldre som aldri skulle vært det. Idag er barn blitt en kjøpsvare. Og i fremtiden vil rettslokalene bli fyllt opp av barn som er så dysfunskjonelle at de vil kreve erstatning av staten og i tidlig alder må ufør-pensjoneres pga en elendig og traumatisert barndom. Det er mange som idag er det allerede, men tiden og samfunnets strategier vil i tiden fremover speiles i alle de barna som gikk for lut og kaldt vann. I barnehagen - og sammen med ufølsomme og ansvarsløse voksne som i mange tilfeller bør anses som kriminelle etter en sivilisert standard.

Og er du vokst opp i en dysfunksjonell familie må du regne med at denne dysfunksjonaliteten går i arv. Det er ikke til å unngå at våre negative erfaringer i oppveksten; følelsen av ikke å bli elsket; den erfaringen vil vi overføre på våre barn.

Sosialisten Kristin Halvorsen har sagt at den dagen hun har fått alle mødre ut i arbeidslivet; den vil stå som den lykkeligste dagen i hennes liv.

Det er en lykke i livet

Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette
Den at det var forsent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer-
året har mange dage.

Arnulf Øverland