Å lytte til en av de sjeldne debattene på NRK nylig var en underlig opplevelse av hvilket kaos som hersker i Norge, som et av de rikeste land i verden. En kakofoni av stemmer i munnen på hverandre avbrutt av en programleder som med styrke avslår å ta hijab-debatten i vinter til nye høyder. Stemmer som ikke snakker norsk etter mange år i Norge, men en bablende forsamling som det tiltross har klare meninger om hva de forventer av det landet de visstnok har flyktet til.
Vi aner at debatten er holdt i en moske på Grønland, en bydel i Oslo besatt av muslimer som av muslimer forventer at det skal være slik. «Grønland er vår bydel», som en muslim uttalte her forleden da han frustrert måtte innse at så ikke var tilfelle. Idag leser vi da også at homsene - bevisst målet eller ikke, har bestemt seg for at dette skal de ikke ha noe av. Demonstrasjonen igår og signalet om at deres gay-parade skal gå over Grønland neste år, var i allefall ikke et signal om å gå på ski der nede - der kvinner flakser rundt i fugleskremselslignende gevanter og skremmer hvite etniske småbarn som spør seg om det er hekser fra de norske, gamle eventyr de bivåner; klyngende til sine mødre og fedre på handleturer i bydelen som for ikke altfor mange år siden var en idyllisk, eldre bydel i Oslo. Som Grorud; som Rodeløkka der jeg selv kjøpte leilighet på 70-tallet, dengang da det var hipt å investere der.
Når det er sagt så hørte man også norske stemmer fra unge menn og kvinner som har vokst opp med foreldre som har vært seg sitt ansvar bevisst og integrert seg i det norske samfunn. Eks-advokaten som har funnet seg et yrke som politiker, er ikke helt på jordet; han har faktisk mange viktige poeng og gjør det han kan for å sette sine egne landsmenn på plass. Vi aner at disse hovedsaklig er pakistanere. En folkegruppe som har markert seg i politikken i – underlig nok – så forskjellige partier som Venstre, Høyre og SV. Endog i partiet Frp - mennesker som ofte forstås er høyt utdannede personer fra Iran. Som ikke har flyktet til Norge for at deres land's undertrykkende regime skal påvirke hverdagen deres i et fritt land.
Representanter fra andre land i Asia er selvsagt ikke del i dette kaoset, som råder i altfor mange innvandrergrupperinger i Norge, det er de altfor intelligente til. Riktignok har de skjevere øyne enn oss mange av dem, men de jobber og betaler sin skatt og vi deler gjerne tanker og ideer med disse, som respekterer det landet som har tatt imot dem som medmennesker – og mennesker som vi gjerne trykker til våre hjerter, uansett ytre atributter.
