Bok 1 i en serie av seks bøker ble jeg ferdig med på en 4 dagers tur til Spania nylig. Det var vanskelig å legge den fra seg. Han skriver om sitt liv og sin oppvekst. Ikke minst om faren som slo. Han var et sårbart barn og fremstår som en sårbar voksen mann idag. Det er mange likhetspunkter i hans fortelling og mitt eget liv der bl a farmoren er fra Åsgårdstrand.
Nå leser jeg bok 2 og tar meg i å føle at det kanskje blir den siste boken i denne serien jeg leser av Knausgård. Han skriver i den første boken at en bok han fikk refusert var med kommentarer om at han burde formulere seg mer detaljert. Noe han gjør til gangs. Noen ganger hopper jeg over avsnitt av den grunn. Det blir for mye og kjedelig. Jeg føler meg som en titter og som person er jeg ikke det; jeg er totalt uinteressert i andre menneskers kaos. Kan jeg kanskje si at jeg har nok med mitt eget? Hvem har ikke det!
Jeg har ikke bare en gang men minst to innsett at denne dokumentariske genren ikke passer meg spesielt godt; i alle fall ikke som søvn-lektyre. Da har jeg lagt boken fra meg og ønsket søvnen velkommen. Fordi jeg har følt meg uvel av forfatterens fremstilling. Det er selvsagt ikke lurt å lese kriminalromaner i senga hvis formålet er å falle i søvn. Derfor leser jeg aldri en spennende bok på den tiden av døgnet. Men med Knausgårds bøker er det ikke spenningen som gjør at jeg minst to ganger har lagt fra meg boken. Det er det intime som gjør meg uvel. Og opprørt!
Knausgård ville passe utmerket som manusforfatter. Han burde lage film. Gjerne om det nære og dagligdagse. Vi trenger det mer enn noensinne i vårt samfunn i dag. I bilder som i film. I dagens multikulturelle kaos har vi behov for å gjenkjenne røttene våre. Sanseinntrykkene vi får daglig fra TV og aviser former livene våre. Vi spiser antidepressiva for det minste tegn til depresjon. Mange blir skapdrankere og alkoholiserte; akkurat som faren til Knausgård. Blir du trist av å se nyhetene, burde du vurdere å slå over på en annen kanal. Se en film uten blodstenkte kropper og voldelige inspirerte krigs-dokumentarer.
Vi trenger å forholde oss til de nære og velkjente tingene i hverdagen. Men ikke via dagbøker skrevet så detaljert som Knausgård gjør det. Og siden det fremkommer at han har tjent millioner på bøkene sine - og da spesielt «Min Kamp» da er det noe som skurrer. Eller er vi blitt noen tittere alle som en? Er vi blitt en slekt som har mistet enhver kritisk sans? Lever vi kanskje i en tid der vi vender blikket bort fra våre egne tragiske liv i håp om å finne trøst i andres skjebner?
Forøvrig har jeg sans for Knausgårds fremstilling av svenskene. Her mener jeg bestemt at han treffer blink. Selv har jeg aldri kunnet sette fingern på svenskenes naive virkelighetsoppfatning. Men når de tillater at deres egne ungdommer flytter til Norge for å skaffe seg jobb på en bananfabrikk for å skrelle bananer; samtidig som de lar by-deler forfalle pga ikke-integrerbare innvandrere som lever godt av Sveriges oppsparte velferds-kasse, da burde det være grunn til bekymring. Men Knausgård treffer godt og politisk kan det ikke være noen tvil om hvor han står.
Men Knausgård er privat og skriver uten skrupler om nære og fjerne forhold. Hvorfor han ikke anonymiserer sitt person-galleri tror jeg er fordi han i bunn og grunn er en «fandenivoldsk» person. En person som ikke betenker seg på hvem han sårer underveis. Han fikk av en forlegger beskjed om å skrive detaljert og tok utfordringen på strak arm. Jeg tror han er seg bevisst at han har opptrådt ansvarsløst. Under normale omstendigheter hadde han vel fått noen ærekrenkelses-anmeldelser på nakken. Men siden det er hans nære familie han fremstiller i negative vendinger med fullt navn kan jeg forstå det dilemma det må være å føre en sånn sak offentlig. Kanskje få brettet ut historiene i et enda grellere lys.
Mange bøker er skrevet med anonymisert person-galleri og mange har kjent seg igjen i fortellingen. Men å bli satt i gapestokken med fullt navn og bilde må vel kunne sies å være veldig u-norsk!
