Ser du for deg det scenariet at ungen
din når du går tur med ham i vogna nå snart blir påbudt å bære
hjelm? Selvsagt gjør du det; det er bare ett tidsspørsmål.
Sosialistene er så traumatisert at de ikke ser noen vei utenom. Alle
skal med og alle skal tas hånd om av Staten.
På den annen side har du Frp's Hoksrød
som mener at vi må heve tillatt fartsgrense her til lands; som i
Sverige.
Mobbing er blitt et problem hevdes det
fra venstre-vridde traumatiserte sosialister. Noen må ta vare på
oss; og det blir ikke Hoksrød fra Frp; som tilhører ett parti som
ønsker oss frihet til å velge. Han har forstått det faktum at vi
alle er skapt med en fri vilje. Og den er det vår unike rett til å
benytte oss av. Kommunistene nektet folk å ta ansvar for sine egne
liv. Det frie handelsmarked ble undertrykket og alle fikk bare eie en
liten åkerlapp hver; nok til å kunne fø seg og sin familie. Tok du
med deg varene til torget ble du arrestert og senere sendt til Sibir;
på arbeidsleir der du måtte slite livet ditt ut for den samme
Staten.
Mobbing er en måte å vise andre at du
har makt. Selv spedbarn vil prøve ut sin evne til å trakassere sine
foreldre. De oppdager fort hva som gir dem denne retten og de vet å
utnytte den. De er ikke onde men med sin IQ forstår de tidlig
hvordan de kan manipulere sine foreldre. Etter at det ble kriminelt å
slå barna gjorde mange foreldre rettrett og lot som barnet var luft,
når det i realiteten ba om oppmerksomhet. Det barnet forsto var at
manipuleringen førte til straff og noe de selvsagt ikke med sitt
intellekt var modne nok til å forstå seg på.
Programmet om Nanny som kommer på
besøk er tragiske greier. Du møter foreldre som er blitt totalt
handlingslammede. Med barn som er så traumatiserte at man sitter og
griner. Foreldre er vokst opp med politisk korrekthet og praktiserer
dette i alle anledninger. De tør ikke engang snakke høyt om at de
stemmer på Frp.
Og mobbingen vil aksellere i takt med
at alle skal være snille mot hverandre. At ingen er slemme egentlig
hvis Staten får ett ord med i laget. Og med en minister som Kristin
Halvorsen som tar avstand fra både disiplin og moral blir det totalt
kaos. Barna møter opp allerede i barnehagen og blir fortalt at
han/hun er slem hvis han dytter lille Pia som kanskje begynner å
gråte. Forhåpentlig gjør hun ikke det. Fordi hun har foreldre som
ikke lar seg påvirke av Statens klamme hender. Eller Pia som reiser
seg igjen og igjen uten å kny; hun vil utvikle forsvarsevner til å
takle livet som unektelig vil fare like ille frem mot henne som med
alle andre. Livets skole starter tidlig.
Min far var kontrollerende i
utgangspunktet men også manipulerende. Det vi barn tidlig lærte var
at han gjerne ville ordne opp for oss hvis noen var «slemme» mot
oss. Selv ble mine venninner redde for å møte min far. Det fordi
han ikke gikk av veien for å sette dem på plass; som han satte sine
egne barn på plass. Dette medførte at det var problematisk å
beholde venninner, som ved gitte anledninger lot sin frustrasjon gå
ut over meg. Jeg ble derfor ofte mobbet i oppveksten. Men utviklet
allikevel en trass som ikke var bevisst men som signaliserte at jeg
ikke brydde meg. Det fordi jeg alltid har hatt klokkertro på mine
egne evner. Da jeg kom i en alder der jeg kunne frigjøre meg uten
ytterligere nederlag dro jeg tidlig ut i verden. Mobbingen lærte jeg
av og idag er det neppe noen som kan sette meg ut. På godt og vondt
kan man kanskje si. Men selvsikkerheten er over pari.
Min eldste bror erfarte det samme og
fant også tidlig ut at han måtte frigjøre seg fra vår fars klamme
grep. To av mine brødre derimot; - nei, la meg slippe å lage
historie ut av det! Det sømmer seg liksom ikke å omtale noen som
ikke kan ta til motmæle. Og mobbe mine medmennesker har da heller
aldri vært min greie. Jeg har som sagt klart meg godt i livet uten
utagering. Men jeg har en selvskrevet rettferdighetsans. Og den er
det noen som ikke liker.
Jeg har derfor heller aldri vært en
hønemor mot mine barn; som idag tydeligvis greier seg utmerket her i
livet. Men jeg husker godt jeg, to episoder der min sønn i den
første historien var 6 år gammel og jeg kom for å hente ham i
barnehagen. På et tidspunkt der jeg med egne øyne kunne konstatere
at han ble mobbet av en unge på samme alder. Han ble dyttet og falt
så lang han var på ryggen. Det var sårt å bevitne for en mor. Men
hva skulle jeg gjøre? Ta den «slemme» ungen i skole? Det hadde nok
ikke fått noen store konsekvenser. For dette var før sosialistene
fikk for stor makt. Men med min egen klamme oppvekst i minne falt det
meg ikke inn. Det jeg imidlertid gjorde var å lære sønnen min å
sloss. Ta igjen. Aldri finne seg i å bli undertrykket uten grunn.
For han ble mobbet uten grunn. Han var ikke et voldelig og aggressivt
barn. Han visste ikke dengang hvordan han skulle si fra.
Senere da han var 10-11 år kom jeg
hjem fra jobb kjørende; og der fremfor meg hadde de flokket seg
sammen noen unger. Da jeg kom nærmere oppdager jeg min sønn med
hevet knytt-neve. Han var tydeligvis i konflikt med en av sine
medelever på samme alder. Hva gjorde jeg? Blandet meg inn og truet
den andre? Tenk så flaut det hadde fremstått. Jeg ga ham berøm.
Dette var jeg stolt over. Sønnen min nærmet seg tenårings alder og
gud skje lov at jeg hadde lært ham overlevelses-taktikker i yngre
alder. Siden forsvarte han sine beste kamerater fikk jeg høre. Jeg
trengte aldri bekymre meg. Jeg hadde lært ham å ta ansvar for sitt
liv.
Er det ikke nok å bekymre seg for om
ikke vi skal gå rundt liv-redde av engstelse for hvordan våre
sønner takler livet; også!
Jeg tviler ikke på at mange blir
mobbet. Men å snakke om mobbing allerede i barnehagealder er svært
søkt. Men at vi skal lære ungene våre empati - det bør stå
øverst på dagsorden. Lær dem tidlig ordtaket: «sånn du vil at
andre skal være mot deg, skal du også være mot dem». Da vil vi
sannsynligvis ta brodden av det som omtales som mobbing.
At minoritetsbarn med hijab og kalotter
så høye at de går Eiffeltårnet en høy gang blir mobbet, synes
jeg er naturlig og ingenting for oss nordmenn å lage et stort nummer
av. Det er opp til minoritets-foreldre å sørge for å beskytte sine
barn. Hvis de ikke ønsker å integrere seg men utsetter sine barn
vel vitende om årsakene, så må de selv ta konsekvensene. Barn er
barn og alt som ikke henger på greip blir iakttatt som noe uvanlig.
De har med andre ord valg som alle andre. Som nordmenn forstår vi
dette. Selv synes jeg det er greit å mobbe voksne som velger et
utseende som provoserer. Å bevege seg rundt i det offentlige iført
pysjamas eller finnlandshetter og lignende det provoserer de fleste
vil jeg hevde. Og for å få en slutt på dette fenomenet er det bare
en ting som hjelper: MOBB.
Et ps: i Frankrike blir kvinner nå
bøtelagt om politiet kommer over dem. Disse tøy-flagrende kvinnene
nekter imidlertid å innordne seg franske lover. Selvsagt; intet nytt
under solen der heller. En historie forteller at en kvinne;
frekkere enn toget, gikk inn på en politistasjon og ville anmelde
noen som hadde ledd av henne. Hun var ikledd en masse stoff som
skjulte alt unntatt øynene. Betjenten sa okey; men innen jeg skriver
en anmeldelse må du identifisere deg (ta av deg niqaben). Dette
nektet hun. Og måtte gå med uforettet sak. Hysterisk morsomt, spør
du meg.