Det er et faktum og et gledelig men tankevekkende faktum at flere og flere engasjerer seg i dette temaet som bare blir mer og mer utbredt; psykopati. Jeg ser det av søkeordene på bloggen min de enkelte omskrivningene av denne personlighets-forstyrrelsen. Svært mange nye lesere med andre ord. Selv er jeg nå midt oppe i et forhold jeg ser frem til å avslutte med en person som gjør meg sliten. Da jeg avsluttet serien om psykopater ifjor var jeg sikker på at jeg kunne slappe av. Men nei, så var det plutselig på'an igjen.
Hvis du vil vite hvordan disse gærningene opererer så følg med på The Hills som nå har startet på den første sesongen i en ny runde. Vi blir kjent med den virkelige Heidi Montag. Vi ser henne gradvis bli mer og mer hjernevasket av Spencer Pratt. Heidi er en sunn og en godt utrustet intellektuell ung kvinne oppdradd med en sunn og jordnær innstilling til seg selv og sine medmennesker. At hun etter ganske mange episoder fremstår som den reneste narsissist blir enklere å forstå når vi følger den manipulerende Pratt. Den ekte psykopaten.
Heidi faller for denne klysa; det finnes nesten ingen karakteristikker som overgår den mest ekle. At hun faller for ham kan bare forklares med at hun bl a finner noe der hun savnet i oppveksten. Hun er skillsmisse-barn og faren har vi møtt i en av de siste episodene. En ekkel mann! Det sies at vi velger våre partnere ut fra det vi er best kjent med. Dette er altså en årsak til Heidis valg.
Pratt får henne gradvis i sin hule hånd. Vi møter ham i situasjoner der han forteller henne at Lauren; - nei, han insisterer på - at Heidis bestevenninne fra barndommen er det verste som finnes på denne jord. Dette går ikke akkurat Heidi forbi; vi ser hennes reaksjon. Pratt har selvsagt oppdaget at Lauren betyr mye for Heidi; og dette er nok for Pratt. Han bearbeider Heidi som man bearbeider en leireklump. Hun biter ikke på dette i begynnelsen. Og vi ser at hun forsvarer Lauren og vi lærer hvor mye venninnen betyr for henne. Lauren blir Pratts utfordring. Han gir seg ikke og spekulerer i Heidis personlighet. For hun er ikke lett å bearbeide - noe som blir en utfordring for ham. Hun stiller nemlig også krav. Nå skal hun overtales til å flytte inn sammen med ham. Ikke fordi han er glad i Heidi men som han svarer sin venn Brody; han må få henne vekk fra Lauren; om det så er det siste han gjør her i livet. Brody er Pratts gamle venn og kjenner Pratts manipulerende evner og ler overlegent av vennens plan. Pratt gliser og forklarer vennen at «selvsagt vil han alltid forbli play-boy-pratt».
Han stiller Heidi til veggs som på dette tidspunktet er blitt advart av eldre venninner og Lauren om hvor farlig han er og at hun aldri må finne på å flytte sammen med ham på daværende tidspunkt. De ser allerede da at han vil komme til å ødelegge henne. Men ikke bare Heidi selv, men også hennes forhold til de hun er mest glad i; moren, søstern, venninner.
Heidi er ærlig og forklarer Pratt at hun gjerne vil vente, siden det betyr så mye for henne å finne seg selv. Pratt ber henne dra til helvete og kaster henne ut av bilen sin. Dette blir et argument for Heidi til å få ham ut av livet. Men nei, det holder ikke for Pratt. Noen dager senere ser vi at han er på hugget igjen. Nå presenteres hun for en stor flott leilighet med utsikt over Hollywood; «høyt under taket», som hun kommenterer overfor Lauren. Nå er alt i boks; Pratt flirer og kan lene seg tilbake. Han gir seg selv en sekser på terningen og er svært så fornøyd med seg selv. En typisk psykopat.
Det vi senere får vite er at etter at Heidi flytter fra Lauren, så går det svært lang tid innen hun tar kontakt og Lauren har gitt opp. Slett ikke overraskende. For det vi vet er jo at er det noe Pratt har til hensikt så er det å sette en stopper for Heidis gode forhold til barndomsvenninnen. Vi trenger ikke engang være flue på veggen; Pratt har nå Heidi i sin hule hånd. Hun får det hun ønsker seg; Pratt sørger for det; en liten snerten hund; Guccivesker - you name it. Og snart ser vi henne undergå 10 kritiske kirurgiske inngrep på en og samme dag. Den søte og jordnære jenta fra Colorado er solgt til Djevelen.
Vi vet at Pratt senere i forholdet legger seg ut med Heidis mor; det er hans neste store prosjekt – vi ser hvordan han hjernevasker Heidi og ytrer simple formuleringer om at hun snarest bør innse at moren egentlig ikke er noe mer enn en «en vagina». En simpel mann på alle måter. En ekte psykopat! Han gir vel faen i hva slags forhold Heidi har til sin mor!
Hva skal man egentlig stille opp mot denslags? Vi må uten tvil lære oss å kjenne lusa på gangen når vi står ovenfor denne personlighets-forstyrrelsen. Det er altfor lett å gå i baret. Vikle seg inn i meningsløse diskusjoner. Det er ikke uten grunn man blir oppfordret til å løpe.
Så LØP så langt og så fort du bare kan!
tirsdag 5. april 2011
FASTLEGER - et brev til Helse-departementet
Min tålmodighet har nå passert bristepunktet!
For n'te gang er jeg nødt til å finne meg en ny fastlege. Den siste brukte mine 15 minutter til alt annet enn det jeg kom for. Få henne til å ta sjekke kolesterolet i blodet.
La meg imidlertid starte med et hjertesukk over det som skjedde da jeg mistet min lege gjennom mer enn 30 år; hun begynte å skrive bøker om traumatiserte pasienter. Dette sammenfalt med politikernes ønske om at vi skulle starte vår meningsløse jakt på en s.k fast-lege. For min egen del har dette vedvart til å bli en endeløs leting etter en lege der tillitsforholdet i det minste går en vei.
Den første ble jeg tildelt av min lege over mer enn 30 år; en ung lege som etter et besøk ringte meg privat og påsto at jeg ikke hadde betalt regningen. Hvilket ikke stemte, men ikke dessto mindre ble den samtalen såpass ubehagelig at et tillitsforhold ble umulig; verken den ene eller den andre veien.
Deretter fant jeg en lege som heller «slo av en prat om løst og fast», enn viste særlig engasjement. En venninne opplevde ham på samme måten. Deretter fant jeg en lege som stadig ansatte unge jenter på prøverommet sitt; rett fra skolebenken helt klart. Disse hadde gått på en eller annen yrkesskole fikk jeg vite på oppfordring. De visste vel knapt hva de holdt på med. Blod-prøvetakingen ble en pine.
Deretter fant jeg en lege som ble syk og ikke informerte meg som pasient om utsiktene for å kunne forholde meg til henne annet enn på del-tid. Med såpass mange pasienter som registreres på de enkelte leger, sier det seg selv at tiden vi har til rådighet blir minimal. Denne legen ble da også irritert over meg hvis jeg konfronterte henne med to årsaker til mitt besøk. Og når hun knapt lyttet til mine «utlegninger» men brukte tiden på å knote ned det aller nødvendigste, ble jeg lei.
Deretter fant jeg en lege som fremstår som en alkoholiker; rød farge i ansiktet og på hender; sprengte blodårer kalles vel fenomenet? Denne legen skulle sørge for å sjekke diverse «størrelser» fordi jeg klaget på hjertet mitt. Hun lovet sende meg en resept på en medisin jeg ikke hadde til hensikt å ta til meg. Poenget er at hun aldri gjorde det hun lovet. Denne legen gjorde meg engstelig med tanke på at jeg en dag virkelig skulle få bruk for en lege i en langt mer alvorlig situasjon.
Dette siste kunne bli en historie om den gangen jeg var nærmere døden enn nødvendig pga en annen udugelig fastlege, utenfor Oslo. Jeg skal la den ligge; men den er alvorlig nok!
Min siste lege brukte altså tiden til å spørre meg ut om «hvorfor jeg skiftet lege». Hun ville vite hva den forhenværende het og hvorfor jeg ikke var fornøyd. Min reaksjon var at dette hadde hun ikke noe med. Til dette insinuerte hun at de opplysningene ville fortelle henne hvem jeg var. Med andre ord kunne det kanskje tenkes at jeg led av en eller annen personlighets-forstyrrelse? Siden jeg stadig byttet lege? Tanken kan jo være nærliggende nok den. Det er bare det at som utdannet (gravende) journalist kjenner jeg mine rettigheter mer enn de fleste; kanskje? Dette virker på mange skremmende.
Hun insisterte omsider, etter at jeg hadde gitt henne mer enn nok informasjon om meg selv og min fortid familie-messig sett på, at jeg skulle skaffe henne min epikrise. Da det fremgikk på mitt spørsmål to ganger om det betød at hun ikke ville behandle meg før hun hadde mottatt min sykehistorie, fant jeg tiden inne til å forlate henne. Hun fikk betalt og mente samtidig at jeg hadde jo fått mine «15 minutter». Godt sagt; to the point!
Hva gjelder interessen for pasientens sykehistorie er jeg både negativ og positiv. I det siste tilfellet var nok årsaken mer at hun ikke aner noe om min diagnose. Et annet fenomen med norske leger; de er ikke oppdaterte. Diagnosen er forøvrig myofasciale smerter. Den er på listen over sykdommer og den ble gitt meg av en idrettslege i Norge.
I stedet for denne traumatiserende erfaringen vi pasienter sitter igjen med etter som tiden går, vil jeg hevde med styrke at et register etter en spørreundersøkelse foretatt av Helse-departementet, burde være på sin plass. Der vi som pasienter kan bedømme vedkommende lege etter hvordan de presterer. Så slapp vi denne endeløse jakten på en lege ut fra en liste vi finner på nettet der vi velger etter prinsippet om hvor mange ledige plasser vedkommende leger har til rådighet. Noe som altså blir avgjørende for valget. Det henger ikke på greip at vi i et av verdens beste land skal forholde oss til denne delen av helse-vesenet på denne beskrevne, amatør-messige måten!
Er du interessert i et videre perspektiv på min historie anbefaler jeg å logge deg inne på Fylkesmannens (Oslo/Akershus) hjemmesider der du finner den offentlige journalen. Følg denne en måneds tid og du vil bli overrasket over å se hvor ofte en lege, en sykepleier eller en hjelpepleier mister sin autorisasjon.
For n'te gang er jeg nødt til å finne meg en ny fastlege. Den siste brukte mine 15 minutter til alt annet enn det jeg kom for. Få henne til å ta sjekke kolesterolet i blodet.
La meg imidlertid starte med et hjertesukk over det som skjedde da jeg mistet min lege gjennom mer enn 30 år; hun begynte å skrive bøker om traumatiserte pasienter. Dette sammenfalt med politikernes ønske om at vi skulle starte vår meningsløse jakt på en s.k fast-lege. For min egen del har dette vedvart til å bli en endeløs leting etter en lege der tillitsforholdet i det minste går en vei.
Den første ble jeg tildelt av min lege over mer enn 30 år; en ung lege som etter et besøk ringte meg privat og påsto at jeg ikke hadde betalt regningen. Hvilket ikke stemte, men ikke dessto mindre ble den samtalen såpass ubehagelig at et tillitsforhold ble umulig; verken den ene eller den andre veien.
Deretter fant jeg en lege som heller «slo av en prat om løst og fast», enn viste særlig engasjement. En venninne opplevde ham på samme måten. Deretter fant jeg en lege som stadig ansatte unge jenter på prøverommet sitt; rett fra skolebenken helt klart. Disse hadde gått på en eller annen yrkesskole fikk jeg vite på oppfordring. De visste vel knapt hva de holdt på med. Blod-prøvetakingen ble en pine.
Deretter fant jeg en lege som ble syk og ikke informerte meg som pasient om utsiktene for å kunne forholde meg til henne annet enn på del-tid. Med såpass mange pasienter som registreres på de enkelte leger, sier det seg selv at tiden vi har til rådighet blir minimal. Denne legen ble da også irritert over meg hvis jeg konfronterte henne med to årsaker til mitt besøk. Og når hun knapt lyttet til mine «utlegninger» men brukte tiden på å knote ned det aller nødvendigste, ble jeg lei.
Deretter fant jeg en lege som fremstår som en alkoholiker; rød farge i ansiktet og på hender; sprengte blodårer kalles vel fenomenet? Denne legen skulle sørge for å sjekke diverse «størrelser» fordi jeg klaget på hjertet mitt. Hun lovet sende meg en resept på en medisin jeg ikke hadde til hensikt å ta til meg. Poenget er at hun aldri gjorde det hun lovet. Denne legen gjorde meg engstelig med tanke på at jeg en dag virkelig skulle få bruk for en lege i en langt mer alvorlig situasjon.
Dette siste kunne bli en historie om den gangen jeg var nærmere døden enn nødvendig pga en annen udugelig fastlege, utenfor Oslo. Jeg skal la den ligge; men den er alvorlig nok!
Min siste lege brukte altså tiden til å spørre meg ut om «hvorfor jeg skiftet lege». Hun ville vite hva den forhenværende het og hvorfor jeg ikke var fornøyd. Min reaksjon var at dette hadde hun ikke noe med. Til dette insinuerte hun at de opplysningene ville fortelle henne hvem jeg var. Med andre ord kunne det kanskje tenkes at jeg led av en eller annen personlighets-forstyrrelse? Siden jeg stadig byttet lege? Tanken kan jo være nærliggende nok den. Det er bare det at som utdannet (gravende) journalist kjenner jeg mine rettigheter mer enn de fleste; kanskje? Dette virker på mange skremmende.
Hun insisterte omsider, etter at jeg hadde gitt henne mer enn nok informasjon om meg selv og min fortid familie-messig sett på, at jeg skulle skaffe henne min epikrise. Da det fremgikk på mitt spørsmål to ganger om det betød at hun ikke ville behandle meg før hun hadde mottatt min sykehistorie, fant jeg tiden inne til å forlate henne. Hun fikk betalt og mente samtidig at jeg hadde jo fått mine «15 minutter». Godt sagt; to the point!
Hva gjelder interessen for pasientens sykehistorie er jeg både negativ og positiv. I det siste tilfellet var nok årsaken mer at hun ikke aner noe om min diagnose. Et annet fenomen med norske leger; de er ikke oppdaterte. Diagnosen er forøvrig myofasciale smerter. Den er på listen over sykdommer og den ble gitt meg av en idrettslege i Norge.
I stedet for denne traumatiserende erfaringen vi pasienter sitter igjen med etter som tiden går, vil jeg hevde med styrke at et register etter en spørreundersøkelse foretatt av Helse-departementet, burde være på sin plass. Der vi som pasienter kan bedømme vedkommende lege etter hvordan de presterer. Så slapp vi denne endeløse jakten på en lege ut fra en liste vi finner på nettet der vi velger etter prinsippet om hvor mange ledige plasser vedkommende leger har til rådighet. Noe som altså blir avgjørende for valget. Det henger ikke på greip at vi i et av verdens beste land skal forholde oss til denne delen av helse-vesenet på denne beskrevne, amatør-messige måten!
Er du interessert i et videre perspektiv på min historie anbefaler jeg å logge deg inne på Fylkesmannens (Oslo/Akershus) hjemmesider der du finner den offentlige journalen. Følg denne en måneds tid og du vil bli overrasket over å se hvor ofte en lege, en sykepleier eller en hjelpepleier mister sin autorisasjon.