Langelandsaken: Deja vu

Som stoda var i Norge den dagen tyskerne paraderte nedover Karl Johan 9. april 1940, sånn er stoda i Norge i dag. Intet er nytt. Vi er like lite på alerten med tanke på dagens okkupasjon av muslimer som vi var den gang. Selv etter 22.juli 2011 tør jeg påstå.

«Hvordan har man kunnet forklare at hovedstadens fremste menn valgte å samarbeide med okkupantene, i stedet for å slutte seg til den nasjonale forsvarskamp? Både i samtid og ettertid er det blitt sagt at noen måtte ta ansvar, noen måtte gripe inn og hindre at vårt samfunn endte opp i kaos».

Dette sitatet er hentet fra boka «Krig og sannhet, Langelandsaken og landssvikoppgjøret». Les den og du vil få mange aha-opplevelser. For det som skjer i landet vårt i dag er bare en gjentagelse. Våre politikere og de ansvarlige har ikke lært noe av historien. Nada!

Det fantes personer i «styre og stell» som la seg underdanig under pisken til Hitler; og hans krav om å underordne seg et riksråd som attpå til forsøkte å lure både konge og regjering tilbake til Norge. Den samme underdanighet vi ser og opplever og har opplevet de siste ti-år fra Arbeiderpartiet og deres kumpaner. Folket er idag uten kunnskap om det som var stoda dengang innen tyskerne gikk i land i 1940; og det som foregår bak lukkede dører i regjeringen idag. Ikke bare i regjeringen men også blant profilerte statsråder og x-råder. De selger Norge på billigsalg. Mens landet gradvis går under. Økonomisk og demografisk. Det er vanskelig å fatte at nordmenn er så lettlurte.

I boka om Langeland blir vi igjen påminnet om hvordan tyskerne paraderte oppover Karl Johans gate denne vårdagen i 1940. Det som fremstår som underlig, er det faktum at de ble geleidet av norsk politi; fra Skøyen - som ridende holdt «orden i rekken». Ingen motstand, altså. Hva ser vi idag blant våre politikere og embedsmenn? Surprise surprise; akkurat det samme. Ingen motstand mot dagens okkupasjon. Ikke nok med det, men forholdene blir servert på sølvfat. Alt blir lagt til rette for okkupantene uten at befolkningen henger med i svingene. Det er fristende å bruke Anders Behring Breivik som sannhetsvitne til det som skjer idag. Og hvordan ble hans massakre mottatt av folket etter sine raid? Jo med roser og kyss; ingen krav om hevn. Alt gikk senere sømmelig for seg. Arbeiderpartiet har lagt alt bak seg og er strålende fornøyd med hvordan Jens taklet situasjonen. Og mannen bak er tilsynelatende glemt. Han har vi satt trygt bak lås og slå. Inntil videre? Akkurat som mange skyldige gikk fri etter oppgjøret etter krigen; er disse også gått i glemmeboken. De har utrettet mye i tiden etter. Altså ikke bare positivt.

Det er interessant å merke seg at vi ikke hadde materiell eller evne til å føre krig mot tyskerne i mer enn 2 måneder. Etter det ble det gjort avtale om at vi skulle legge ned våpnene. Det som dog var tilfellet i de 5 årene mellom 10. juni 1940-1945 var at Norge var «okkupert». Og at det som påvirket okkkupasjonen over tid var motstanden og geriljakrigingen som ble ført av «hjemmefronten». Vi kjenner navnene på noen som ble helter fordi de lå i skjul «på skauen». De som var organisert i Milorg., Kompani Linge og andre. Men en krig i betydningen var det ikke i Norge i disse 5 årene. Vi kan derfor ikke påstå at vi vant. Mange måtte bøte med livet, unge gutter og menn ble torturert etter å ha blitt arrestert av Gestapo med hjelp av norsk politi som sviktet sine egne, men disse var frivillige og idealistiske motstandsmenn.

Denne boka som er basert på mer enn 60 år gamle dokumenter, som ikke har vært tilgjengelig før nå handler om den mannen som faktisk bygget opp Milorg.; major Oliver Langeland. Han la seg senere ut med Arbeiderparti-regjeringen Gerhardsen med å kritisere landssvik-oppgjøret. Dette falt mildt sagt ikke i god jord og Langeland fikk et problematisk ettermæle. Dokumentene dokumenterer sannheten om det som skjedde i timene og døgnene etter invasjonen av tyske styrker. Her var det mange «gode» nordmenn som gikk tyskernes ærend. Som i motsetning til dem som var passive NS-medlemmer aldri ble stilt for retten i «oppgjøret». Jeg antar at nidordet quisling har fått en betydning større etter at dette ble kjent. Boka kom ut i 2012 og ble antagelig debattert på Dagsnytt18 og senere glemt. Den er verdt å lese om du ønsker å forstå. Forstå din egen situasjon om noen få år.

«Aldri har vel et folk gått mot krig med en regjering som representerte så megen udugelighet og som så totalt manglet enhver forståelse av hva krig er, som regjeringen Nygaardsvold, de ledende menn i regjeringen var statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Koht. Begge var ubrukelige i så farlige tider, men for envise til å innrømme det og for svake til å søke råd hos folk som skjønte noe...». Sitat fra boka. Og som vi vet disse flyktet med halen mellom bena sammen med Kongen.

En amerikansk reporter som befant seg i Oslo i disse dager forteller i sin rapport til et av USA's mest profilerte nyhetsmagasin om sine opplevelser av nordmenn, som for ham fremsto som om de ikke skjønte alvoret, før etter flere dager. Tiltross for bombefly over Stortinget i to og en halv time den 9. april. En håndfull soldater (1500) paraderte frekke oppover Karl Johan mens nordmenn flokket seg nysgjerrige rundt dem på fortauet. Halv ni om morgen forsvant regjeringen med toget til Hamar. Nå fikk vi greie oss sjøl! Er du en som helst tar avstand fra alle som «konspirerer» om dagens regjering og politikk; så sier jeg bare - velkommen etter!

Det er ikke uten grunn at disse dokumentene ble gjemt bort i mer enn 60 år. De ble og er altfor avslørende. De samme udugelige politikerne har fremdeles makten.

Trine Skei Grande: leker gjemsel

Når jeg tenker på Trine Skei Grande tenker jeg på ei lita trinn jente som leker gjemsel med sine venninner. Det er henne som skal stå og hun skal telle til femti. Trine har aldri telt til femti; heller ikke denne gangen. Hun står der i en krok som vanlig og holder sine lubne hender foran ansiktet.

Etter en stund tenker Trine, som ikke teller; at nå må jeg vel ha telt til femti. I realiteten burde hun hatt tid til å telle til hundre der hun sto for seg selv inne i en krok. De andre har gjemt seg og noen har gjemt seg to og to. Der de ligger godt gjemt begynner noen å fnise. Det er grenser for hvor lenge de orker holde seg stille i den alderen. Skal vi si at vi har gjemt oss nå, sier en; Trine står sikkert fortsatt og teller. De er vant med det at det tar litt tid innen Trine begynner å lete etter dem.

Så de blir der de er og etter en stund ser de Trine som lusker omkring. Hun leter ikke egentlig, men hun er overbevist om at hun vil finne dem alle som en. Hun bare går der og tenker at de vil nok avsløre seg etterhvert. Så hun leter ikke, men går bare rundt i ring. Noen ganger stopper hun opp og lytter. Hvorfor er det alltid hun som skal stå, forresten, tenker Trine. Hun har ikke noen gode venninner, men vet at så lenge hun gjør som de andre sier, så er de greie mot henne.

Å lete i busker og kratt eller bak hushjørnene gidder hun ikke. Derfor går tiden og ingen blir funnet. Etter en stund viser det seg at de andre har gått lei og har sneket seg ut av skolegården; og allerede er på vei hjem. De har glemt Trine.

Trine Skei Grande er den muskuløse politikeren som ble valgt inn som leder av partiet Venstre. Hun er medlem av kontrollkomiteen og sist vi så henne på tv, kunne vi se henne fikle med tastene på en eller annen duppeditt. Hele tiden bortsett fra den tiden hun fikk utdelt til utspørring. Det så ut som om hun kjedet seg. Hun skilte seg ut; der hun satt med en topp som viste halve puppe-stellet. Med noen fete lår som nok trengte mer en stol for å holde alt på plass.

Men nok om det. I disse dager har partiet Venstre landsmøte. Trine åpner møtet med følgende oppvisning: «Vil dere har ny regjering»? Landsmøtesalen svarer: Jaaaa! Neste spørsmål: «Vil dere ha Venstre inn i regjering»? Svar: Jaaaaa!

I en kronikk i VG lørdag skriver Hanne Skartveit tankevekkende om et parti som i sin glanstid hadde 65% oppslutning. Idag 2013 under 3%. Tegningen som pryder side 2 og 3 er av en trinn Trine som sier: «Jeg blir stående her i sentrum (utenfor Stortinget), så ser vi hva som skjer». Hysterisk morsom, spør du meg.

Så tilbake til den gangen Trine måtte stå, da de lekte gjemsel. Trine gidder ikke telle men regner seg til at hun vel må ha telt til femti. Hun gidder ikke lete – men tusler rundt omkring og tenker: «De avslører seg nok snart». Eller: «Jeg står her så skjer vi hva som skjer».

Venstre holdt sitt landsmøte som andre store partier i «fasjonable, luftige lokaler på Hotel Expo på Fornebu», men som VG antyder i sin leder: «Det der kunne de vel ha gjort i en telefonkiosk». Venstre har en haug med wannabee-politikere – men ingen velgere!

Men Trine, hun ser seg selv allerede som minister; som statsminister? Ingenting er umulig for Trine. At 7 av 10 tidligere Venstre-velgere nå stemmer på Høyre, nei, det spiller ingen rolle. Hun kan jo fri til Krf.

Siv er en mammadalt

Det må innrømmes at jeg fikk hakeslepp av programmet som går profilerte mennesker inn på klingen om deres Guds-tro. Sist var det Siv Jensen. Men huffameg og huffameg; dette så ikke bra ut for oss som håper på en Frp-regjering. Siv Jensen spør mamma fremdeles i en alder av 40 år hva hun bør gjøre. Ja, det kan det vel ikke være noen tvil om. Siv Jensen er en mamma-dalt. Og hadde fru Jensen vært en profilert person som har måttet møte den samme kritikken som sin datter, så tror jeg kanskje hun hadde tjent på det. Men som mamma og beskyttet bestemor fremstår hun som en hønemor. Og uansett hvor lykkelig hun må være over det symbiotiske forholdet hun har til ett av sine barn, så burde hun ha kuttet båndene for lengst. For Sivs skyld.

Siv Jensen snakker med mamma hver eneste dag. Mamma trøster sin datter når livet går henne imot. Mamma er der og gir fremdeles råd. Og en mamma som har så mye kontroll på sin datter har definitivt stor autoritet i datterens liv. Men at datteren Siv har dette behovet for å være nær sin mor er ikke sunt. Det tror jeg enhver psykolog ville ha hevdet også om de hadde sett programmet. Der Siv må innrømme at hun tror på «noe». Hun er oppdratt i den kristne tro. Du skal være snill mot alle.

Siv har nok mye empati men hun har flere personligheter; hun er født i Tvillingens tegn. Ja, ikke at jeg studerer astrologi men såpass har jeg lært at våre personligheter henger mye sammen med når på året vi er født. Så Siv går i flere retninger; hun er to personer. Den ene dagen kan hun snakke nedsettende om islam og om «snikende islamisme». Den neste så mente hun det ikke akkurat på den måten. Dette taler for manglende ryggrad. Som det ble hevdet av hennes «tilsynelatende» medsøster i Danmark. For du blir ikke troverdig hvis du ikke står på ditt. Nå vender Siv kappen etter vinden. Kanskje har mamma sagt dette: Siv, du må holde en lavere profil! Husk du har en familie og tenke på.

Hva om Siv var mann. Det er mange menn som har et tett forhold til sin mor. Tenk deg å være gift med en mann som stadig vekk drar på besøk til mamma for å spise kjøttkakene hennes. Ja, dette er en kjent klisje, men mange hustruer har nok irritert seg over denslags mammadalter. Det er forskjell på å holde en jevnlig kontakt med sin «gamle» mor for å vise omtanke og respekt, enn å snakke med henne hver dag. Siv har ennå ikke funnet seg en mann. Hun har nok en fin personlighet og som sagt fremstår hun empatisk men dog med klare meninger. Så hvorfor er hun ikke i et forhold med mann og barn? Etter å sett programmet forstår i alle fall jeg hvorfor.

Beklager men jeg kan ikke se at Frp blir sterkere med Siv som leder. Og jeg må innrømme at jeg gremmer meg når jeg angriper mine medsøstre som stadig velges som ledere for et politisk parti. Venstre har en, SP har en, SV har en; det er nå kun AP som ledes av en tilsynelatende mann. Krf bruker vel antagelig sitt kristne syn på kvinner og underdanighet som argument. Foreløpig. Og vil nok aldri få en kvinnelig leder. Og da er vi tilbake til våre gamle holdninger om at kvinner bør være hjemme og ta seg av mann og barn. Og kunne kvinner få velge uten denne sosialistiske tankegangen om likestilte forhold der kjønnene nå snart er utvisket, så tror jeg oppriktig at kvinner ikke hadde hatt noe i mot å være der for mann og barn. Og mannen ville antagelig ha vært mer enn fornøyd med det. Nå har han endt som en fjott som synes han derfor kan ta seg til rette uten verken omtanke eller omsorg for sin familie. Skilsmissene taler vel et tydelig språk, vil jeg mene.

Ulykkelige kvinner uten barn

Ja ha, så nå er tiden inne for kvinner som har passert 40 år å snakke varmt om livet uten barn? Ja, jeg har faktisk ventet på det. Men jeg finner det trist. At de ikke kom i havn, mener jeg. At de aldri fikset å finne seg en mann. For det er jo der det har strandet, ikke sant?

Nå burde jeg gå stille i dørene. Jeg tilhører den generasjonen av kvinner som man kalte rødstrømper. De med lilla skjerf og fotformsko. Den mest patetiske klisjeen jeg kan tenke meg. For ikke gikk jeg med lilla skjerf og fotformsko; og ikke var jeg opptatt av palestinerne heller.

Og barn det fikk jeg. Og ingen skal få meg til å tro at jeg gledet meg sånn over barna mine fordi jeg var en som gladelig satt barnevakt eller trillet naboenes unger i en alder der jeg like gjerne kunne leke med dukker. Nei, jeg har kost meg med barna mine. Og ingenting kan sammenlignes med den kjærligheten du får til dine barn. Den kommer riktignok ikke av seg selv. Men fra de barna du setter til verden. Og er du så velsignet med å få barn som er perfekte uten lyter, da bør du takke Gud. Det var mer naturlig før i tiden. Å takke Gud for et velskapt barn. Det første vi gjorde var å telle fingre og tær, som om det var det viktigste. Noen får jo barn med store skavanker. Og i dag vil politikerne at vi skal ta ultralyd så tidlig som mulig slik at vi kan velge å fjerne fosteret. Det kan jo mangle ett lem. Eller bli født med Downs syndrom.

Ja, at vi har grunn til å prise oss lykkelig vi som ble velsignet med et perfekt barn, det burde vi ikke glemme. Og om jeg skal være ærlig så misunner jeg ikke foreldre som blir belemret med barn som er født med en skavank som lenker dem til barnet for livs tid. Men å hevde at man ikke blir lykkelig av å få barn er noe patetisk sprøyt og en patetisk forklaring fra disse kvinnene som nå har kommet i en alder at det er for sent å føde på en naturlig måte. For hvordan kan det ha seg at selv kvinner som har født et ikke-perfekt barn elsker sine små som om de var perfekte? Svaret er enkelt – det ligger naturlig i menneskets gener å leve ett liv rundt barn. Et liv uten barn er meningsløst.

Å leve med barn rundt seg hele livet derimot, trenger ikke bety lykke. Og i vårt samfunn der ondskapen ligger på lur og splitter familier som fungerte bra i noen ti-år, er ikke lykke-dannende. Tenk på alle familier hvis liv gikk i grus fordi barnet havnet utpå og havnet i et eviglangt problematisk liv avhengig av narkotika. Stakkars foreldre! Den lykken de engang følte ble for mange kortvarig.

Jeg synes synd på kvinner som ikke har følt på mors-følelsen. De har gått glipp av noe alt vesentlig. Om tiden ikke blir livsvarig er de årene vi kan ha dem hos oss som barn et liv mange har grunn til å misunne oss. Det er befriende uten barn først når du blir så gammel; når du ikke orker nattevåk og bekymringer. Det er da barnebarna burde komme inn i livet ditt. Det er ikke uten grunn at det i Bibelen står at barnebarn er «livets dessert». Og siden ondskapen konstant ligger der og trykker er det mange besteforeldre som ikke tillates å nyte livet på sine gamle dager med det som burde være en naturlig konsekvens av å ha satt barn til verden; «livets dessert». Men det er en annen skål!

Har disse kvinnene som nå fryder seg over å leve et liv uten barn reflektert over det livet som er passert? Selvsagt har de det. Men var de forberedt på å leve et liv uten mann og barn? Tvilsomt. Så hva gikk feil? Er det fordi de inngikk en pakt med djevelen? Gikk oppdragelsen feil? Er det rødstrømpene som har skylda for at døtrene deres ble mistenksomme overfor mannen? Eller har menn mye egen skyld? Hvorfor gikk det så galt med våre døtre? Vi som har født både gutter og jenter inn i dette samfunnet og selv er født rett etter krigen kan vel ikke beskyldes for at kvinner og menn gikk hver sin vei? Hvor ble det av hensynet til hverandre? Omtanken?

Hvorfor reiser ikke denne generasjonen seg for eldre og gravide på buss og trikk? Hvor ble det av gentle-mannen? Var det fordi vi såret ham? Fnyste når han reiste seg for oss uansett alder eller graviditet? Var det fordi vi fnyste av hans glede over å holde oppe døren for oss, eller vente til du hadde satt deg ved restaurant-bordet? Før i tiden var det høflig å reise seg fra restaurant-bordet når kvinnen unnskyldte seg for å gå på toalettet. De reiste seg også når du kom tilbake og ble stående til du hadde satt deg. Om ikke også holdt de stolen din til du hadde satt deg. Det var da vi kunne føle oss som en «prinsesse».

Svaret er vel enkelt og ikke så mye å fundere på, «noen» hevdet at vi aldri måtte bli avhengig av mannen. Vi skulle frigjøres. Vi skulle bli like utro som dem. Vi skulle ikke finne oss i hva som helst. Nå mente noen at siden menn måtte avtjene militæret så hvorfor ikke kvinner også? Noen hevdet sogar at hennes smertelige fødsler var noe påtatt. Idag får kvinnen knapt to døgn på å komme seg etter en fødsel. Ikke protestereres det heller, merkelig nok. Og at den jobben hun gjør med hus og hjem det betyr ingenting i den store sammenheng. Nå burde også kvinnene jobbe, kom noen dysfunksjonelle sjeler på. Ute. Men fikk de den samme lønna? Nei, fremdeles idag kjemper kvinner på mange områder i yrkeslivet om lønna.

Vi er i mange år blitt overkjørt av sosialistene. De gudløse. De som ikke er i stand til å tenke lenger enn nesa rekker. De som idag kaller seg eliten. De som gjerne ønsker åpne lande-grenser. Men samtidig velger å bosette der de slipper å treffe kvinner og mennesker fra andre kulturer.

Ungdomspartiet i SP har satt agenda i disse dager med krav til våre politikere om å bli tatt på alvor. Hva har disse forstått som partiledelsen ikke forstår? De vil ha oss ut av Schengen-samarbeidet. De vil ha folkeavstemninger om EØS. Mens partiledelsen setter seg på bakbeina.

Vi har fått et samfunn som er menneskefientlig; det er sannheten. Så kan du si hva du vil!