"Tooji takes the Norwegian flag to Baku"
It was one of the most exciting national finals Norway has ever had but at the end there could only be one winner and that honour has befallen Tooji with the song Stay. Eurovision.tv were right there where the action is!
******
Who the hell is Tooji? And where the hell is Baku?
Very exiting moment, altså. Idag kan Aftenpostens lesere stemme over hvorvidt de tror Tooji i Baku vil vinne for Norge. Mer enn 53% av leserne tror IKKE det!
Så hvordan gikk denne personen av med seieren? Ifjor var det en neger som vant! Noen som har vært til middag hos den lille programlederen; som ifjor?
søndag 12. februar 2012
En forstyrret person
Han ringte henne som svar på en annonse vedrørende en potensiell bridge-makker. Han virket hyggelig under samtalen og sa at de kunne møtes klokken 12. De kunne ta en kopp kaffe på biblioteket i byen og han skulle ta med seg noen bøker om spillet bridge.
Ikke et spørmål om det passet henne; nei, «vi møtes klokken 12». Ettersom hun har god tid om dagen burde det ikke by på problemer å innfri denne kommandoen, men så var det det da at med årene har hun lært seg å kjenne denne lusa på gangen. For det kommer alltid mer som får hårene til å reise seg. Og intuisjonen eller magefølelsen er med årene godt utviklet i møtet med andre mennesker. Det passet dårlig så tidlig på dagen og hun ga ham forklaring på dette. Han selv skulle trene, sa han og klokken 12 var han ferdig med det. Hun så for seg en spenstig eldre mann i god form.
Klokken 12 på en dag da hennes møte senere på dagen var satt til klokken 20 på kvelden var tidlig ettersom de kun skulle møtes over en kaffe for å prate rundt spillet bridge. Og en biltur på 20-25 minutter tar man ikke hver dag hvis ærendene er få og agendaen er minimal. Hun spurte derfor om det allikevel kunne passe klokken 16; eller om det kanskje var for sent? Selv bodde denne etter sigende godt trente mannen kun en biltur 4-5 minutter unna. De ble enig om klokkeslettet.
Klokken 16.01 ringte mobilen. Hun sto klar med mynter til å legge på parkometeret og biblioteket var rett bak bygningen foran henne. Hallo? «Ja, det er meg, kommer du»? Lusa hadde bestemt «gangen». På biblioteket skuet hun etter en spenstig og friskt utseende eldre mann. Noen som vinket eller kom henne i møte kanskje? Der satt flere eldre menn og der satt han med en teint som minner mistenkelig om en kokt hummer. Hadde han løpt og fått noen roser i kinnene, som mange får når kulda setter inn og man kommer utenfra og inn i varmen? Det var neppe roser; for å si det sånn.
Hun hadde i tankene at hun skulle tilby ham en kaffe hvis hun ankom først. Han tilbød henne ingen kaffe og han hadde selv ikke bestilt. Rett på sak; hun kunne ikke huske å ha håndhilst heller: «Jeg tok med meg disse to bøkene som du kanskje kunne være interessert i». Han skjøv bøkene over til hennes side av bordet. Hun hadde annonsert etter en makker som var viderekommet. Selv hadde han fortalt at det var noen år siden han hadde spilt. «Og det var neimen ikke enkelt å få tak i en makker, gitt»! Men kanskje hadde hun noe å lære av hans medbrakte bøker om dette spillet?
Hun åpnet den ene boken og kunne konstatere at den var av typen hun tidligere ikke hadde fått noe ut av og sa det som det var: det finnes gode kurs på nettet som er lettere å følge; og la fra seg boken. Joda, men se her - han bladde i boken men slo ikke opp på en spesiell side. Man skal ikke avslå et tilbud i den tro at den ikke er velment. Man bør ha såpass mye sosial intelligens at man prater seg ut av det uten å såre. Han ga seg ikke og skjøv bøkene enda nærmere henne. Han begynte dessuten å røre på seg allerede etter 5 minutter. Og kom med konkluderende uttrykk om at «ja, da skulle alt være klart».
Hun hadde reist i 20-25 minutter og så frem til en kaffe og en hyggelig samtale og hadde beregnet iallefall en times tid. De skulle lære hverandre å kjenne og snakke rundt systemer og konvensjoner. «Jeg har en venninne», konstaterte han så helt ut av det blå. Men jeg liker jazz». Og din venninne spiller ikke hun bridge? «Nei»; et kontant svar «og jeg gidder ikke lære henne». Men jeg liker jazz og siden du også liker jazz, ja, så kunne vi jo..... Forresten - vi bør jo ha noe å spise innen vi møtes til duell på tirsdag...»
Jo, han var raskt ute med å fortelle at han hadde en venninne. Han hadde også på telefonen insinuert at han kanskje var for gammel for henne. Hun ønsket seg en makker i bridge, hadde hun svart. Ikke en makker i sengen; hvilket hun ikke sa. Og hadde derfor forsikret ham om at alder var ikke et tema. De neste 5 minuttene satt han på spranget og begynte å kle på seg. Hun ble nødt til å stille noen spørsmål for å bli bedre kjent med mannen. Kanskje var han ute etter en venninne og at en bridgemakker ikke var hans primære motiv for å møte henne? Men mannen fremsto som en forsoffen alkis; og selv er hun i svært god form, så hun ga seg selv mer tid ved å stille spørsmål.
Han svarte men satt allikevel og trippet. Ut av det blå sier han at han er fra landsbygda rett utenfor byen; fra en større gård. Dette satte henne ut - for på hennes spørsmål på telefonen om han var fra denne byen de begge hadde nærhet til hadde han svart avvisende at «hans familie var fra Bergen». Nå var han plutselig fra en bondegård; kort vei utenfor byen deres. Det var fristende å konfrontere ham, men det ble etterhvert mye å fordøye der og da. Dette møtet måtte synke innen hun tok grep.
Han hadde definitivt et alvorlig personlighets-problem. Hun så heller ikke bort fra at hans mentale evner var blitt forstyrret etter mange år med inntak av alkohol. En av hennes beste venner og tidligere kjæreste er idag så forandret mentalt at hun ikke tør omgås ham. Han stakk tidlig til sjøs som 15 åring. Så en gang ut som en gresk gud og var noe av det mest lidenskapelige hun kunne tenke seg. De traff hverandre on and off i mange 10 år. Han er ikke til å kjenne igjen. Foran henne på biblioteket satt en mann med klare tegn på en mental forstyrrelse.
Da hun fikk summet seg etter at det ikke var flere spørsmål å besvare – lot hun ham gå. De avtalte å møtes den neste tirsdagen og han hadde allerede foreslått at de kunne møtes over en bit mat innen det. Rødmen i det skrukkede ansiktet forsvant aldri. Kaffe var visst ikke i hans tanker. Alkiser drikker ikke kaffe. Og hjemme ventet kanskje hans venninne? Som han ikke gadd å lære opp.
Mannen forsvant etter 20 minutter og etter kort tid ute av døren gjorde hun noe hun normalt ikke gjør. Hun konfronterte ham med en sms allerede etter kort tid. Ba om unnskyldning for spørsmålet sitt, men: hvor var hans familie egentlig fra? Var mannen en manipulerende løgnhals? Tilbake fikk hun nær sagt noen bokstaver som overhode ikke ga mening. Noen bokstaver var forsøkt kludret ned der Bergen og mor/far ble tydet som en forklaring i melding nummer to. En setning som forøvrig ikke ble avsluttet.
Det snakkes lite om mentale forstyrrelser som en konsekvens av inntak av alkohol. Det snakkes heller ikke om hjerne-skader i forbindelse med misbruk av narkotika. Det snakkes mer og mer om personlighets-forstyrrelser; og psykopatene ser ut til å bli flere og flere. Er det noe vi burde få med oss? For en forklaring om at menn er fra Mars og kvinner fra Venus hjelper oss lite som en forklaring - hvis forklaringen ligger i andre fakta-grunnlag.
Ikke et spørmål om det passet henne; nei, «vi møtes klokken 12». Ettersom hun har god tid om dagen burde det ikke by på problemer å innfri denne kommandoen, men så var det det da at med årene har hun lært seg å kjenne denne lusa på gangen. For det kommer alltid mer som får hårene til å reise seg. Og intuisjonen eller magefølelsen er med årene godt utviklet i møtet med andre mennesker. Det passet dårlig så tidlig på dagen og hun ga ham forklaring på dette. Han selv skulle trene, sa han og klokken 12 var han ferdig med det. Hun så for seg en spenstig eldre mann i god form.
Klokken 12 på en dag da hennes møte senere på dagen var satt til klokken 20 på kvelden var tidlig ettersom de kun skulle møtes over en kaffe for å prate rundt spillet bridge. Og en biltur på 20-25 minutter tar man ikke hver dag hvis ærendene er få og agendaen er minimal. Hun spurte derfor om det allikevel kunne passe klokken 16; eller om det kanskje var for sent? Selv bodde denne etter sigende godt trente mannen kun en biltur 4-5 minutter unna. De ble enig om klokkeslettet.
Klokken 16.01 ringte mobilen. Hun sto klar med mynter til å legge på parkometeret og biblioteket var rett bak bygningen foran henne. Hallo? «Ja, det er meg, kommer du»? Lusa hadde bestemt «gangen». På biblioteket skuet hun etter en spenstig og friskt utseende eldre mann. Noen som vinket eller kom henne i møte kanskje? Der satt flere eldre menn og der satt han med en teint som minner mistenkelig om en kokt hummer. Hadde han løpt og fått noen roser i kinnene, som mange får når kulda setter inn og man kommer utenfra og inn i varmen? Det var neppe roser; for å si det sånn.
Hun hadde i tankene at hun skulle tilby ham en kaffe hvis hun ankom først. Han tilbød henne ingen kaffe og han hadde selv ikke bestilt. Rett på sak; hun kunne ikke huske å ha håndhilst heller: «Jeg tok med meg disse to bøkene som du kanskje kunne være interessert i». Han skjøv bøkene over til hennes side av bordet. Hun hadde annonsert etter en makker som var viderekommet. Selv hadde han fortalt at det var noen år siden han hadde spilt. «Og det var neimen ikke enkelt å få tak i en makker, gitt»! Men kanskje hadde hun noe å lære av hans medbrakte bøker om dette spillet?
Hun åpnet den ene boken og kunne konstatere at den var av typen hun tidligere ikke hadde fått noe ut av og sa det som det var: det finnes gode kurs på nettet som er lettere å følge; og la fra seg boken. Joda, men se her - han bladde i boken men slo ikke opp på en spesiell side. Man skal ikke avslå et tilbud i den tro at den ikke er velment. Man bør ha såpass mye sosial intelligens at man prater seg ut av det uten å såre. Han ga seg ikke og skjøv bøkene enda nærmere henne. Han begynte dessuten å røre på seg allerede etter 5 minutter. Og kom med konkluderende uttrykk om at «ja, da skulle alt være klart».
Hun hadde reist i 20-25 minutter og så frem til en kaffe og en hyggelig samtale og hadde beregnet iallefall en times tid. De skulle lære hverandre å kjenne og snakke rundt systemer og konvensjoner. «Jeg har en venninne», konstaterte han så helt ut av det blå. Men jeg liker jazz». Og din venninne spiller ikke hun bridge? «Nei»; et kontant svar «og jeg gidder ikke lære henne». Men jeg liker jazz og siden du også liker jazz, ja, så kunne vi jo..... Forresten - vi bør jo ha noe å spise innen vi møtes til duell på tirsdag...»
Jo, han var raskt ute med å fortelle at han hadde en venninne. Han hadde også på telefonen insinuert at han kanskje var for gammel for henne. Hun ønsket seg en makker i bridge, hadde hun svart. Ikke en makker i sengen; hvilket hun ikke sa. Og hadde derfor forsikret ham om at alder var ikke et tema. De neste 5 minuttene satt han på spranget og begynte å kle på seg. Hun ble nødt til å stille noen spørsmål for å bli bedre kjent med mannen. Kanskje var han ute etter en venninne og at en bridgemakker ikke var hans primære motiv for å møte henne? Men mannen fremsto som en forsoffen alkis; og selv er hun i svært god form, så hun ga seg selv mer tid ved å stille spørsmål.
Han svarte men satt allikevel og trippet. Ut av det blå sier han at han er fra landsbygda rett utenfor byen; fra en større gård. Dette satte henne ut - for på hennes spørsmål på telefonen om han var fra denne byen de begge hadde nærhet til hadde han svart avvisende at «hans familie var fra Bergen». Nå var han plutselig fra en bondegård; kort vei utenfor byen deres. Det var fristende å konfrontere ham, men det ble etterhvert mye å fordøye der og da. Dette møtet måtte synke innen hun tok grep.
Han hadde definitivt et alvorlig personlighets-problem. Hun så heller ikke bort fra at hans mentale evner var blitt forstyrret etter mange år med inntak av alkohol. En av hennes beste venner og tidligere kjæreste er idag så forandret mentalt at hun ikke tør omgås ham. Han stakk tidlig til sjøs som 15 åring. Så en gang ut som en gresk gud og var noe av det mest lidenskapelige hun kunne tenke seg. De traff hverandre on and off i mange 10 år. Han er ikke til å kjenne igjen. Foran henne på biblioteket satt en mann med klare tegn på en mental forstyrrelse.
Da hun fikk summet seg etter at det ikke var flere spørsmål å besvare – lot hun ham gå. De avtalte å møtes den neste tirsdagen og han hadde allerede foreslått at de kunne møtes over en bit mat innen det. Rødmen i det skrukkede ansiktet forsvant aldri. Kaffe var visst ikke i hans tanker. Alkiser drikker ikke kaffe. Og hjemme ventet kanskje hans venninne? Som han ikke gadd å lære opp.
Mannen forsvant etter 20 minutter og etter kort tid ute av døren gjorde hun noe hun normalt ikke gjør. Hun konfronterte ham med en sms allerede etter kort tid. Ba om unnskyldning for spørsmålet sitt, men: hvor var hans familie egentlig fra? Var mannen en manipulerende løgnhals? Tilbake fikk hun nær sagt noen bokstaver som overhode ikke ga mening. Noen bokstaver var forsøkt kludret ned der Bergen og mor/far ble tydet som en forklaring i melding nummer to. En setning som forøvrig ikke ble avsluttet.
Det snakkes lite om mentale forstyrrelser som en konsekvens av inntak av alkohol. Det snakkes heller ikke om hjerne-skader i forbindelse med misbruk av narkotika. Det snakkes mer og mer om personlighets-forstyrrelser; og psykopatene ser ut til å bli flere og flere. Er det noe vi burde få med oss? For en forklaring om at menn er fra Mars og kvinner fra Venus hjelper oss lite som en forklaring - hvis forklaringen ligger i andre fakta-grunnlag.