Klisjeene ligger i kø når jeg nå atter en gang føler trang til å filosofere over politiet. Det være seg hvor som helst i landet. I Oslo er de like arrogante som i Tønsberg. På landet er det vel knapt noen som opererer lenger. På Tjøme har de vel stort sett lagt ned kontoret etter at Pedersen som ranet sparebanken ble tatt. Så altfor mye spennende skjer vel ikke der ute lenger.
Men i Tønsberg høres sirener rett som det er. Om de leker «polti og røver» vites ei, men noe er det visst som skjer på det kontoret. Men arrogante og nedlatende er de, det er det visst flere enn meg som mener noe om.
Sist jeg var i kontakt med dem fikk jeg klar beskjed om å « setta på kaffen». Istedet for å plage dem med at jeg led under at en marokkaner bedriver sin form for terrorisme rett under meg. At de var velvillige når det var snakk om en med norsk navn det ble et tankekors - og det er da klisjeene dukker opp. For la meg nå si at afrikanere generelt er noe de betakker seg for å konfrontere. Grunnene kan jo være mange, så det overlater jeg til leseren å spekulere i.
Men at faktum ligger på bordet om at overfallsvoldtekter begås av negre er jo ikke lenger noe som er skjult for oss. Senest denne helgen ble to kvinner voldtatt; den ene i Slottsparken i Oslo på vei hjem. Tidspunktet er uvesentlig hva gjelder overfallsvoldtekter begått av negre. Det kan like gjerne skje midt på lyse dagen som etter at det er mørkt. Og det er det jo nå allerede ved 19-tiden. Negre og muslimer ser ikke ut til å ha de samme grensene som kristne nordmenn. De tar for seg hva det enn måtte være; det får jo knapt noen konsekvenser.
Så at dette i det hele tatt er mulig er og blir et stort tankekors i et s k demokrati som Norge. Men det er et faktum at vi har en regjering med en justisminister som har bestemt seg for å ligge i krig med sine undersåtter; politiet.
Jeg har friskt i minnet for x-antall år siden da et langt tog av politi i uniform startet marsjen fra Majorstua politikammer ned til Stortinget for å be om penger. Hver og en hadde med seg et kort som de la i postkassene nedover Bogstadveien. En demonstrasjon for om mulig å få Knut S med på laget. De ble oversett og hørte ikke ett pip. Etter dette ble gå-sakte-aksjonene stadig mer oppsiktsvekkende. Og i dag er det vel knapt noen andre enn unge kvinner og innvandrere som snakker dårlig norsk som søker seg til Politihøyskolen.
Tidene har endret seg fra den gang jeg var ung. Dengang vi haiket frem og tilbake til Havna Hotel for å danse. Det var innen det gamle utslitte lokalet brant i 1969. Idag er Havna Skjærgårdspark like populært; men ikke lenger ett sted som da vi reiste helt fra Tønsberg for å more oss. Ingen andre negre i gatene i Oslo enn jazz-musikere som frekventerte Club 7. Og skulle disse ha kommet på tanken om å overfalle oss i Slottsparken så visste de at da lå de særs dårlig an. De var få og politiet var ikke sene den gangen om å gjøre jobben sin. Ikke lenger!
Selv ute på landet sitter de helst på ræva og venter på noe spennende som de kan etterforske. Ett drap kanskje? Men for all det, da skal ikke løsningen ligge i dagen, gad vite. Da er jo saken løst. Som den saken jeg hørte en ung kvinne på Havna Hotell fortelle om en 17 åring som ble lemlestet for en tid siden der vitnene omtrent sto i kø. Nei, den saken ble visstnok lagt tilside med svaret «manglende bevis». Dette i lille Tønsberg; men kanskje ikke lenger så oppsiktsvekkende. Kvinnen som fortalte historien var i alle fall av den oppfatning at ikke engang i Tønsberg er det sikkert å ferdes. Og som sagt; det bor stadig flere afrikanere og muslimer her også.
Uff tenker nok noen; så dømmende hun er, da. Ja det kan jeg love deg at jeg er. Jeg dømmer - i motsetning til politiet - etter bevisende som ligger i dagen!
