Husker du saken om afrikaneren Farah og ambulansesjåfør Erik Schjenken?
Jo, det hadde seg sånn at i min tidligere så idylliske park på øst-kanten; Sofienbergparken som ligger i nærheten av Rodeløkka der jeg eide min første bolig på 70-tallet røk to negre i hop. Den ene slo den andre ned. Om ikke begge var i narko-rus så er det hevdet med tyngde at Farah var det.
Med andre ord ikke så idyllisk som det engang var i denne parken der vi tok med oss ungene etter arbeidet og spiste middag på gresset og koste oss; ut i de sene kveldstimer hver sommer på 70-tallet. Farah fikk seg en kilevink av sin landsmann og blødde fra hodet. Det så altså ikke bra ut og hans nærmeste laget et lurveleven der det ble ropt og skreket rasisme. Som det ofte blir fra den kanten har vi lagt merke til.
Ambulansen kom som vanlig er og sjåførene undersøkte Farah som pga rusen var i tåka som det heter. Ikke til å undres over at han tissa på ambulansesjåfør Erik Schjenken. Man gjør jo forøvrig mye rart når man er i rus hva enten det er narkotika eller alkohol.
Erik og hans kollega som hadde vært ute en vinternatt før var ikke ukjent med denne situasjonen og konkluderte med at denslags oppførsel var dråpen som fylte det allerede fulle glasset og så rant det over for gutta. Kanskje var dette noe i overkant av en overreaksjon. Men siden jeg faktisk kan forestille meg hvordan det ofte må være å plukke opp rusa og alkoholiserte personer som blør aldri så mye fra hodet, så visste disse og også jeg at et slag i hodet kan avgi bøttevis med blod. Det kan se ganske så alvorlig ut. Men er det som regel ikke.
Derfor mente Erik og kollegaen hans at dette definitivt måtte være en sak for politiet og ordensmyndighetene. Og ganske sikkert helt i tråd med lover og regler også; valgte de å forlate Farah og hans venner der i parken. Men skrekk og gru; med seg i parken denne dagen var også noen anti-rasser og kona til Farah som forøvrig også er mørkhudet. Og er man mørkhudet så får man masse oppmerksomhet her i landet. Negativt og postivt alt etter hvilken agenda man har. Og agenda har de - avisene som spyr ut en masse vrøvl som ikke har et dugg med sannheten å gjøre. I allefall ikke anno 2011.
Dagbladet var på pletten; de øynet en historie som ville selge maaange utgaver. Riktignok ikke en historie om en kjendis denne gangen, men om noe som de altså ikke ante konsekvensen av på det tidspunktet. Det gjør de nå.
De ble som mange anti-rasser så gira på denne historien at de gjorde som de tabloide avisene har gjort i mange ti-år allerede: de undervurderte sine lesere. Og ropte RASISME. Det gikk som det måtte gå. Og vi er nok mange som hyller Erik Schjenken for hans mot til å gå rettens vei for å få denne påstanden kjent død og begravet. Han vant i Tingretten og har nå vunnet i Lagmannsretten også. Ikke bare har han fått retten til å dømme Dagbladets hets mot ham. Han er også tilkjent erstating for tort og svie; en sum det står respekt av – 1 million kroner. GRATULERER!
Å rope ulv i tide og utide er ingen god ide. Og rasismekortet burde nå begraves for godt. Det er så utvannet at det er nesten å håpe at avisa anker denne dommen til Høyesterett, som setter strek under denne saken for godt. I så fall vil avgjørelsen bli stående som en presedens for lignende saker om andre havner i denne surrealistiske situasjon det er å bli kalt rasist. Vi er ikke et nasjon med fordommer etter så mange år med innvandring fra ikke-vestlige land. Fakta ligger på bordet via den ene rapporten etter den andre. Det er derfor å håpe at denne dommen blir stående som et skrekkens eksempel på at nok er nok. Dette finner vi oss ikke i!
