torsdag 22. november 2012

Golfforbundet med nye takter?

Er golf for alle?

Mitt umiddelbare svar er nei. Men la meg utdype dette nærmere. For det første har jeg først nå i år blitt medlem av denne sporten. Tiltross for at jeg tok det som tidligere ble kalt «det grønne kortet» for mer enn 12 år siden; og ikke har hatt tid til å dyrke golfsporten, har jeg hatt glede av å spille på flere golfbaner i Vestfold. Mitt medlemskap betalte jeg imidlertid til en golfklubb i nærheten. En ni-hullsbane. Og en bane som blir karakterisert som «grei nok som treningsbane». Den er kjedelig og kan ikke sammenlignes med andre 9- og 18-hullsbaner i distriktet.

Det er sjelden folk tar seg turen dit, og det mener jeg det er flere grunner til. Selv om jeg ikke skal spekulere i dette i det vide og det breie. Bare konstatere at jeg ikke føler meg vel der. Klubben går visst også med stort underskudd. Noe de ikke er alene om.

Vestfold golfklubb er en nytelse. Tjøme golfklubb likeså. Så langt for reklamen. Men til det har jeg tenkt å kommentere følgende som ikke er å kimse av. Min «medlemsklubb» som ligger ute på landet har altså få spillere og de kommer fra andre klubber. Mange eldre gubber har funnet hverandre der; og hva det beror på er jeg ikke hundre prosent sikker på, men jeg tror noe av årsaken er at de kan gå å lunte seg gjennom de 9 hullene uten å føle et press på seg for dem som kommer bak. Noe som kan påføre en golfspiller stress og dermed prestere dårlig.

De er ikke mange og kvinner i samme aldersgruppe er i fåtall. Det er ikke investert i ute-møbler som definitivt har sett bedre dager. Og holdningen er at man kan få komme og gå som man vil. Hvilket ble bekreftet da jeg var helt ny og spurte om det var greit å komme i «sægga" møkkete olabukser og dertil møkkete joggesko etc. Svaret var at på deres klubb fantes det ingen etikette-regler som skulle legge demper på entusiasmen og spillet. Det viktigste var at de spilte der, men hvorvidt de var medlemmer vites ikke. Man kan jo spille overalt ved å betale et gebyr, kalt «fee».

Etikette-regler er nedfelt i et lovverk som for golfere nærmest er en hellig bok. Et lite hefte som alle bør ha i bagen når de går ut på banen. Disse regler skal behandles med respekt. Derom er det ingen tvil. Men altså ikke i denne klubben. Et eksempel jeg ble sjokkert over var når en gjeng med ungdommer i tyveårene; 4-5 i alt gikk en runde på banen og for hvert utslag skrek som om de rett før hadde hoppet ned fra trærne, if you get my drift. I et antrekk som ovenfor nevnt. Da dette ble bemerket fikk jeg vite at jo, det hendte rett som det var at denne gjengen dukket opp. Med mye skrik og skrål altså.

Golfforbundet ved president Finn H Andreassen gir i en leder i et av deres medlemsblad i sommer uttrykk for at det må bli livligere på banen. Han tenkte vel hovedsaklig på turneringer, men en turnering trenger ikke mange deltagere. Ergo er ovennevnte eksempel på utagerende entusiasme fra spillere noe Andreassen støtter.

I siste golfblad er det da også et medlem som ytrer seg om patetiske medlemmer som følger golfreglene til punkt og prikke. Og det skal man. Det er alltid blitt forventet at golfreglene skal følges til punkt og prikke. Men altså ikke etter 2010, da eller? Det var nemlig da det grønne kortet forsvant. For deretter å bli erstattet av et kurs som jeg selv visstnok måtte gjennom; tiltross for det relativt strenge kurset jeg tok på slutten av 1990-tallet. Der jeg måtte gjennom 30 tøffe teoretiske spørsmål samt praktisk eksamen på golfbanen. Av de 30 teoretiske besto jeg 29, bare så det er sagt.

Dagens kurs som skal lede en potensiell golfspiller inn i golfsporten har ikke på langt nær dette kravet og i mitt tilfelle erfarte jeg at kravet var litt «så som så». For min egen del hadde jeg jo allerede tatt eksamen, men for de andre så slo det meg at de like gjerne kunne fått beviset på postoppkrav.

Golfforbundet utkommer med medlemsblad flere ganger i året. Og som jeg skrev i forrige essay reagerte jeg sterkt på en artikkel med bilde av muslimske kvinner i burka og hijab; fra en golfklubb i Norge. - Her skulle det satses stort!

I tillegg sitter jeg med et glanset gratis blad på over 200 sider som jeg plukket opp på en klubb; med reportasjer fra hele verden, forfattet av bladets egen fotograf som også er journalist. Reportasjer fra eksklusive klubber rundt om i verden, eks vis Spania, der jeg vet det er trivelig å være medlem. Og da sikter jeg ikke kun til banen men også til den tiden du kan nyte etter en runde i trivelige omgivelser rundt bespisning etc. Her legges dessuten til rette for innkvartering i eksklusive hotell-rom. Selvsagt til en pris ikke alle kan ta seg råd til. Men at denne muligheten ligger der indikerer at man i utlandet fremdeles oppfatter golfsporten som en «rikmanns»-sport. Og hadde det ikke vært for den indignasjonen jeg føler over den holdningen Golfforbundet nå plutselig legger for dagen i Norge, så ville jeg ment at den gleden man kan ha av å tilbringe en uke på en eksklusiv golfklubb i utlandet, burde gis alle som er villig til å prioritere sin sommerferie økonomisk sett.

For det som presenteres i medlemsbladet kan umulig representere den vanlig norske golf-spiller. For han føler seg neppe vel på en bane som utad presenterer seg som en rølpete ungdomsklubb. Der hvem som har lyst kan gjøre akkurat som han lyster.

I et sosialistisk styrt land som Norge overrasker det meg dog ikke at ting er i endring. Denne politiske korrektheten som tres nedover hodene våre i alle anledninger. Der alle er like, der det ikke finnes kjønn, der ingen er bedre enn andre. Der ingen blir utfordret. Der ytringsfriheten nå snart er en saga blott; der ligger det etterhvert mye og ulmer i befolkningen.

Vi er ikke like, vi velger å samles rundt bordet ved hyggelige anledninger med mennesker som er lik oss. Staten derimot vil noe annet. Og det skal du vite, at dette prosjektet som våre røde politikere presser nedover hodene våre er det du og jeg som betaler for over skatteseddelen. Og kommunen din gir ikke ved dørene; og i alle fall ikke for å holde liv i de utallige golfklubbene som har poppet opp rundt om i landet. Og de går som sagt med underskudd en etter en. For som det ble sagt i «min klubb» (midlertidige) som befinner seg ute på landet: Bøndene synes ikke de passer inn. Men, vil jeg vel tro. Når de forstår at de kan ta med seg sin egen rølpete bonde-kultur ut på golf-banen, varer det vel ikke lenge innen de enkelte små klubbene tar seg opp igjen.

Det er derfor ikke helt uten grunn antar jeg, at presidenten fremdeles slår ett slag for en «folkelig» golf-sport; der alle skal med.

Skotsk skogsdue

Siden jeg først er i gang med å skryte av mine kokkekunnskaper, skal jeg idag slå et slag for dua. Du finner fremdeles duer i frysedisken og da i de mer assorterte butikker vil jeg tro. Men på min tid ble den kjøpt i fiskebutikken i Sandvika; om den fremdeles eksisterer.

Min avdøde eksmann som engang i tiden tok innersvingen på meg i en alder av 25 år; var glad i mat. Og siden han forlot mor og barn som han på den tiden var gift med, og senere kastet dem ut av hjemmet sitt, lot jeg meg friste av gode viner og eksepsjonelt gode restauranter.

Kom i hu denne min gourmetreise dengang; da jeg tilbragte mye tid med denne mannen som også ble min ektefelle, etter å ha sett et program der fire personer samles hos hverandre og der det blir servert froskelår. Ja hvorfor ikke biller eller maur?

Det ene medlemmet av gruppen er nær ved å spy ved tanken på å måtte spise krypdyr. Noe jeg støtter fullt ut. Det er nemlig ikke snakk om å vende seg til tanken uansett hvor hvitt froskekjøttet er.

Selv ble jeg så beruset av mine fancy restaurantbesøk i Oslo dengang i det forrige århundre, at jeg gladelig satte til livs østers. Jeg begynner riktignok å bli glemsk, men jeg husker som det skulle vært i dag at den ene gangen var på den ærverdige Blom; den andre gangen på Etoile. Folk fra Oslo vet hva jeg snakker om hvis de tilhører min generasjon. Seks iskalde østers i sitron gled ned med den dyreste hvitvinen, og med den største selvfølge overhode. Selv var jeg for ung den gang til å registrere det faktum at dette sjødyret var levende. Det ble med disse to gangene. Jeg ble eldre og klokere.

Den første gangen jeg spiste noe uvanlig var i San Marino på et 3 ukers kurs i regi av Tjæreborg. En gjeng med 40 elever; danske og norske, samt to danske lærere skulle vi reise rundt i sør og mellom-Europa under dekke av å lære å bli en dyktig guide. For våre to lærere tror jeg dette var en «dekk-operasjon», iscenesatt av Tjæreborg. Det tok ikke lang tid innen jeg var del av det lille utvalgte teamet som fikk delta på ikke-registrerte utflukter. Til operaen i Wien og til operaen i Praha. Begge gangene storslåtte ballettoppvisninger.

For ikke å snakke om våre private utflukter til restauranter; spesielt utvalgt som de var av våre to danske lærere som allerede hadde vært i dette gamet i flere år. Ved et restaurantbesøk ble det bestilt sniler. De var så vidt jeg husker friterte. Det var første og siste gang det havnet en snile i min munn. Ung og naiv lot jeg meg friste. Inntil avsløringen var et faktum. Sniler for meg er det samme som de hvite og svarte slimete og feite langsomtglidende krypdyrene vi gjorde hva vi kunne for å unngå å tråkke på; når vi var i skauen som barn.

Nå skal det ikke benektes at jeg har fått tilbakemeldinger på mine utlegninger om de duene min mann og jeg spiste under svært utvalgte omstendigheter. For her var det snakk om å gjøre et besøk på en gourmet-restaurant om til et svært privat foretagende. Med den beste og dyreste rødvinen; og som sagt i egen regi med en kokekunst som mange misunte meg. For jeg kan lage mat. Og da dua ble omtalt som «skotsk» falt man litt mer til ro.

Hva gjelder skogsduer foretrekker jeg denne fremfor rypa. Det fordi det er mer kjøtt på fuglen. Alle som har sett duer vet at de er ganske store. Men det sagt, er skogsdue og da skotsk avlet langt mindre i størrelse, men med mer kjøtt. Fuglen skal tilberedes som rypa. Og som ved vilt generelt er det sausen som avgjør måltidet.

Bon appétit!

«Grandiåååsa»: Frysediskens største makkverk

Grandiosa er det ultimate eksemplet på harry nordmenn. Å tilby familien dette til middag er for meg ensbetydende med manglende omsorg. Rett ut sagt et overgrep. Om denne pappsaken hadde smakt pizza som vi kjenner den fra italienske restauranter og da fortrinnsvis i Italia så skulle jeg holdt kjeft.

Men for det første nekter jeg å tro at det finnes noen form for næring i denne papp-plata. Det som tilsynelatende ser ut som kjøtt er et produkt som nok ikke inneholder mange promille kjøtt. Og tomatsausen er vel som om du kjøper den på plastflaske. Med andre ord full av e-stoffer. Hva gjelder resten av tilbehøret; ja, gudene vet! Og osten den er visst også kunstig.

Og når da Stabburet går ut og spiller fornærmet over harselasen til Bye og Rønning blir det vanskelig å fatte. Med den reklamen for Grandiosa som de selv har sørget for i årevis, kan jeg forstå at de ser at produktet nå kanskje kan komme til å henge i tynn en tråd. Og det er på høy tid!Men sketsjen som ble vist på tv var midt i blinken. Der lå det tydeligvis mye research bak. For påstandene var så vidt jeg kunne bedømme mye sannhet.

Neste gang Mattilsynet går høyt på banen burde de forby dette meningsløse produktet. Det kan neppe være noe mennesker, oppegående og med alle sanser i behold - som gladelig setter til livs dette makkverket av et produkt. Og skam deg; om du serverer ungene dine dette sølet!

Jeg kvier meg ikke for å gå høyt på banen; for er det noe mine barn kan bekrefte så er det mammas hjemmelagede pizza; der til og med tomatsausen ble laget fra bunnen av.

Og Hellstrøm - hos meg hadde du ikke hatt noe å bemerke negativt til mine kokkekunnskaper. Og er det noe jeg er stolt av - er det at jeg la grunnlaget for et sunt kosthold for barna mine. Hva de gjør som voksne er deres sak.