Skotsk skogsdue

Siden jeg først er i gang med å skryte av mine kokkekunnskaper, skal jeg idag slå et slag for dua. Du finner fremdeles duer i frysedisken og da i de mer assorterte butikker vil jeg tro. Men på min tid ble den kjøpt i fiskebutikken i Sandvika; om den fremdeles eksisterer.

Min avdøde eksmann som engang i tiden tok innersvingen på meg i en alder av 25 år; var glad i mat. Og siden han forlot mor og barn som han på den tiden var gift med, og senere kastet dem ut av hjemmet sitt, lot jeg meg friste av gode viner og eksepsjonelt gode restauranter.

Kom i hu denne min gourmetreise dengang; da jeg tilbragte mye tid med denne mannen som også ble min ektefelle, etter å ha sett et program der fire personer samles hos hverandre og der det blir servert froskelår. Ja hvorfor ikke biller eller maur?

Det ene medlemmet av gruppen er nær ved å spy ved tanken på å måtte spise krypdyr. Noe jeg støtter fullt ut. Det er nemlig ikke snakk om å vende seg til tanken uansett hvor hvitt froskekjøttet er.

Selv ble jeg så beruset av mine fancy restaurantbesøk i Oslo dengang i det forrige århundre, at jeg gladelig satte til livs østers. Jeg begynner riktignok å bli glemsk, men jeg husker som det skulle vært i dag at den ene gangen var på den ærverdige Blom; den andre gangen på Etoile. Folk fra Oslo vet hva jeg snakker om hvis de tilhører min generasjon. Seks iskalde østers i sitron gled ned med den dyreste hvitvinen, og med den største selvfølge overhode. Selv var jeg for ung den gang til å registrere det faktum at dette sjødyret var levende. Det ble med disse to gangene. Jeg ble eldre og klokere.

Den første gangen jeg spiste noe uvanlig var i San Marino på et 3 ukers kurs i regi av Tjæreborg. En gjeng med 40 elever; danske og norske, samt to danske lærere skulle vi reise rundt i sør og mellom-Europa under dekke av å lære å bli en dyktig guide. For våre to lærere tror jeg dette var en «dekk-operasjon», iscenesatt av Tjæreborg. Det tok ikke lang tid innen jeg var del av det lille utvalgte teamet som fikk delta på ikke-registrerte utflukter. Til operaen i Wien og til operaen i Praha. Begge gangene storslåtte ballettoppvisninger.

For ikke å snakke om våre private utflukter til restauranter; spesielt utvalgt som de var av våre to danske lærere som allerede hadde vært i dette gamet i flere år. Ved et restaurantbesøk ble det bestilt sniler. De var så vidt jeg husker friterte. Det var første og siste gang det havnet en snile i min munn. Ung og naiv lot jeg meg friste. Inntil avsløringen var et faktum. Sniler for meg er det samme som de hvite og svarte slimete og feite langsomtglidende krypdyrene vi gjorde hva vi kunne for å unngå å tråkke på; når vi var i skauen som barn.

Nå skal det ikke benektes at jeg har fått tilbakemeldinger på mine utlegninger om de duene min mann og jeg spiste under svært utvalgte omstendigheter. For her var det snakk om å gjøre et besøk på en gourmet-restaurant om til et svært privat foretagende. Med den beste og dyreste rødvinen; og som sagt i egen regi med en kokekunst som mange misunte meg. For jeg kan lage mat. Og da dua ble omtalt som «skotsk» falt man litt mer til ro.

Hva gjelder skogsduer foretrekker jeg denne fremfor rypa. Det fordi det er mer kjøtt på fuglen. Alle som har sett duer vet at de er ganske store. Men det sagt, er skogsdue og da skotsk avlet langt mindre i størrelse, men med mer kjøtt. Fuglen skal tilberedes som rypa. Og som ved vilt generelt er det sausen som avgjør måltidet.

Bon appétit!