Jazzens forskjellige genre gir oss et innblikk i det som startet som de svarte african-american’ s musikktradisjoner; en kultur som de hadde bragt med seg fra Afrika. Der trommene var utgangspunktet. Genren som vi kjenner som dixiland-jazz er relatert til karneval som vi kjenner best fra Rio de Janeiro. En maskeradefest der man- ja, kler seg opp i masker og fantasifulle kostymer. Et flott skue. Men vi skal være klar over at ordet karneval betyr en fest der kjødets lyst står i sentrum. Med andre ord en hedensk tradisjon som forøvrig strekker seg tilbake til 1500-tallet.
Jazzens historie starter i New Orleans, USA. Byen der man også feirer sitt karneval som de kaller “mardi gras”. Og forøvrig der stormen Katrina i 2005 herjet. Forøvrig den verste naturkatastrofen noensinne i amerikansk historie.
En festival basert på gammel over-tro; en miks av hedenske og kristne skikker. På et tidspunkt der kristendommen ble utbredt skjedde dette. Men for ikke å "støte" noen (alas akkurat som idag faktisk) så beholdt prestene noen gamle hedenske tradisjoner intakt. Derfor er det ikke underlig at svarte amerikanere i en svart by som New Orleans fremdeles feirer sine eldgamle skikker. Ja, hvite Gudløse også da. Akkurat som i Norge som ikke er særlig mindre gudløs, spør du meg.
Jazzen oppsto altså blant disse svarte som fremdeles idag fremholder sine egne hedenske skikker og ritualer - som er så grelle/groteske at jeg tror de fleste aller helst vil slippe å høre om det. Musikkens historie startet altså i Louisiana og utviklet seg til å bli forskjellige genre. Ikke at jeg skal hevde å vite så mye om disse, men dixiland-musikken er vel den musikken New Orleans er mest kjent for idag. En svingende genre som mange liker å lytte til. Undertegnede avstår imidlertid fra dixiland og finner musikken kjedelig og annmasende.
Etter dixiland kom den kjente Louis Armstrong på banen; han med trompeten. I motsetning til dixiland der alle instrumentene spiller sammen på en gang uten stopp i en eneste lapskaus av lyder - utviklet jazzen med Armstrong seg til ideen om musikere som spiller i “pauser” som utvikler seg til at musikerne spiller sine egne, individuelle soloer. Dette ble nå normen. Improvisasjon er det mest definerende trekk ved jazz. Improvisasjon er å skape, eller kreere as you go along.
Jazz musikere spiller i utgangspunktet fra komponert musikk og improviserer deretter sine egne soloer. Fra den kollektive improvisasjonen av tidlig jazz, utviklet “solo- improvisasjonen” av Louis Armstrong - til frijazz av Albert Ayler, Ornette Coleman og John Coltrane. Improvisasjon er altså det mest sentrale i jazz.
Swing som en egen jazz-stil dukket først opp under den store depresjonen. Den optimistiske følelsen “swing” ga, gjorde noe med menneskene i Amerika på den tiden. Ved midten av 1930-tallet, en periode kjent som "swing" era, var swing en dans som nærmest ble deres nasjonale dans. Og storband samt orkester-ledere som Duke Ellington, Count Basie, Fletcher Henderson, Paul Whiteman og Benny Goodman ledet noen av de største band på den tiden.
Så kom genren som jeg allerede som 20-åring falt pladask for og en genre som passer meg best; nemlig den som kalles bebop.
"Hvis du virkelig forstår betydningen av bebop, du forstår betydningen av frihet." -Thelonious Monk, pianist og komponist.
På begynnelsen av 1940-tallet, var jazz- musikere på jakt etter nye retninger å utforske. En ny stil av jazz ble født; kalt bebop. Denne genren hadde et raskt tempo, intrikate melodier, og komplekse harmonier. Bebop ble ansett å være jazz for intellektuelle. Ikke lenger var der store storband, men mindre grupper som ikke spilte opp for et danse-publikum, men heller for et lyttende.
Trompetist, bandleder og komponist John Birks «Dizzy» Gillespie ble født 21. oktober 1917, i Cheraw, South Carolina. Han fikk sin første musikk - leksjon fra sin far og tok av derfra. Han flyttet til New York City i 1937 og møtte musikere som Thelonious Monk og Charlie Parker. Sammen har de eksperimentert med jazz og kom opp med bebop-“sounden”. Dizzy bidro også til å introdusere latinamerikanske rytmer til moderne jazz gjennom sitt samarbeid med artister som Machito og Chano Pozo. Hans dristige trompetspill, hans unike stil av improvisasjon, og som inspirerende læremester hadde stor innflytelse, ikke bare på andre trompetister, men på alle jazzmusikere i årene etter.
So much for all that jazz som det heter. Det jeg derimot ikke har kunnet unngå å registrere er at selv jazzen - men kanskje ikke så overraskende - har nå fått inntog i kirke-rommet. Ikke nok med at det spilles i barer og i alle slags lokaler, men nå også i min lokale kirke.
I min tidligere lokale kirke der overlot en av prestene den ukentlige messen til andre og gikk over til å tilbe Buddha istedet. Det er lenge siden jeg meldte meg ut av kirken. Og bare så det er sagt; den katolske er like “pervers” i sin form som den protestantiske.
