Dette er ikke et nytt fenomen
konstruert av Frp. England har praktisert denne form for internering
helt siden på slutten av 60-tallet. At de i årene etter har lempet
på dette er underlig. Men sånn er det jo blitt her i verden. Vi
fikk såkalte menneskeretts-lover, gad vite. EU står bak, som så
mye annet ondt her i verden.
Nå har altså Arbeiderpartiet iflg Per
Sandberg bidratt med millioner av våre skattepenger til å stenge
illegale innvandrere og asylanter ute; på grensen fra Tyrkia. I
Hellas oversvømmes man av folk som ikke har noe i Europa å gjøre.
Så sitter Lønseth, UDI og peser om at
han ikke liker dette. Han kaller det et fengsel eller
frihetsberøvelse. Men som Per Sandberg, Frp riktig påpeker så er
dette bullshit. Men så er det vel sånn da at Lønseth ikke lojalt
stiller seg bak sitt eget parti? Når han tillater seg den frekkheten
å insinuere at Frp og deres velgere er fascister.
Jeg kan bekrefte at England innførte
denne form for frihetsberøvelse på slutten av 60-tallet. Da de
bestemte seg for å hindre en stadig større innvandring til
Storbritania. Det startet vel med den stadig større innvandringen
fra sine egne kolonier. Og antagelig hadde den profilerte politikeren
Powell satt dem på tanken om at fra da av ble de nødt til å sette
foten ned.
Jeg kan bekrefte dette. Det siden jeg
selv var et offer for det Lønseth kaller en frihetsberøvelse. So
what. Hvordan skal eller skulle britene dengang få gjennomført
denne nye politikken om ikke de ble nødt til å ta fra folk
bevegelses-friheten.
Selv hadde jeg grønt kort og
arbeidstillatelse i England i 2 år. Jeg fulgte lovverket, i
motsetning til ulovlige asylanter idag som blir i Norge etter avslag.
Jeg innleverte mitt grønne kort som hadde gitt meg arbeidstillatelse
i 2 år og valgte å gjøre det som ble forventet av meg. Jeg dro
tilbake til Norge.
Etter noe tid i Norge ble jeg igjen
fristet til å dra tilbake til England. Jeg hadde venner der og var i
en alder der eventyrlysten var stor. Jeg dro tilbake med fly og
landet på Heathrow flyplass. Med 17 pund i lommeboka. Uheldig eller
ei. Jeg havnet i hendene på en nidkjær representant for
«immigration». Som lurte på hvorfor jeg nå var tilbake. Og det
med 17 pund i lomma. Dette var i 1968 og altså ikke en så veldig
liten sum. Men i deres øyne ikke nok til å leve av. Selv hadde jeg
kjæreste, men dette var ikke godt nok. Jeg var jo ikke gift med
fyren, som forøvrig kunne bekrefte at jeg skulle bo hos ham.
Nei, sa immigration-officeren, vi må
dessverre sende deg hjem igjen. De tok sikte på å sende meg hjem
med første fly. Tilbake der jeg kom fra; København. Ikke noe kjære
mor, med andre ord. Det ble straks satt i gang tiltak der en ansatt i
uniform; en kvinne skulle fotfølge meg frem til flyet i retur.
Første steg var å ta en taxi til en annen flyplass i håp om at jeg
ville rekke dette uten nødvendig opphold i England. Det for å spare
penger. Vi kjørte i taxi, den uniformerte og jeg og på et tidspunkt
innså jeg at jeg faktisk var i arrest. Det var da jeg skulle på
toalettet rett etter «arresten» på flyplassen. Hun sto foran
toalettdøra som jeg ikke fikk låse.
Vi rakk ikke flyet fra den andre
flyplassen utenfor London og måtte ta inn på et hotel i Tunbridge
Wells. Vi overnattet, denne kvinnen og jeg på samme hotelrom. Da hun
ville ned i restauranten låste hun døren bak seg. Snakk om
frihetsberøvelse! Ja, stakkars meg, liksom! Jeg ble behandlet på
best mulig vis. Jeg ble ikke nedverdiget på annen måte enn at jeg
mistet min frihet. For hvordan skulle de ellers ha stoppet meg fra å
bryte forbudet om å reise til London og mine venner der?
Makan til argumenter fra disse
venstre-ekstreme døgeniktene skal man ikke lete lenge etter. De står
frem med sine vanvittige ideer en etter en og driter på draget!