Leser om mødre som ikke får sove og antagelig mer enn en gang har følt på sine mer destruktive sider. Hva med å kaste ungen ut av vinduet?
Vel, da er det selvsagt alvorlig og ingen mor ville finne på det. Men tanken ligger nok og lurer. For det å få barn innebærer for det første at du må regne med at den gode søvnen blir tatt fra deg. Men det du opplever av nærhet til barnet ditt vil defintivt oppveie frustrasjonen du føler. Jeg vet hva jeg snakker om.
Mitt barn var en energibunt helt fra hun lå på maven min få sekunder etter fødsel og så meg rett inn i øynene. Uten å blunke! Det var som hun sa: ok, så det er sånn du ser ut; deg skal jeg nok teste ut!
Hun var blitt tildelt en vugge som var håndlaget kjøpt fra et fengsel i Norge. Den ble kledd uten så mange dikkedarer; myke små bamser lå ved siden av. På bilder smiler hun lurt helt fra hun var «en neve stor». Hun fikk plass ved siden av sengen min - så når hun gryntet kunne jeg strekke ut hånden og i halvsøvne vugge henne. Etterhvert var ikke dette nok og det var bare å innstille seg på at hun ville ha oppmerksomhet. I stort monn. Vi fikk et fint og nært forhold og hun snakket rent innen hun var to år. Jeg var hjemme hos henne til hun var 2 år - da hun begynte i en passe stor og trygg barnehage med gode pedagoger. Har skrevet om hennes evne til empati fra hun var 2 år. Dette er nå 30 år siden. Forholdene i barnehagen var dengang bedre enn i dag, tør jeg hevde; regjeringen var seg sitt ansvar bevisst. De bevilget nok penger.
Da hun vokste til og puppen ikke hadde mer å tilby ble hun flyttet til eget soverom. Da ble hun urolig og det gikk ikke en natt uten at hun våknet og ville ha oppmerksomhet. Å la ungen ligge å gråte sårt har aldri vært noe alternativ. Og når jeg ser mødre idag later som om ungen ikke gråter er jeg ikke sen med å sende en spissformulert kommentar. Jeg orker ikke høre noen gråte. Det er alltid en grunn til at et menneske gråter.
Tiden gikk og jeg gikk selv ved siden av meg selv i mange timer hver dag etter å ha roet barnet hver natt. Helsesøster ga meg da det rådet og prøve en flytende urtemedisin. Det fordi barnets søvnmønster var forstyrret, mente hun. Etter 7-10 dager med medisin fant min datter roen og selv fikk jeg tatt igjen mange timer med søvnløse netter. Poenget var ikke å dope henne, og søvnmønsteret ble endret. Hun fikk et annet søvnmønster og kunne nå sove hele netter. Men hun ante nok allikevel at noe var galt. En fraværende far med en personlighetsforstyrrelse «hadde ikke tenkt å sitte barnevakt for meg». Så tiltross for at han fikk komme og gå som han ville, uteble han som regel. Han var en drittsekk; han er død nå. Så mor tok ansvaret med to barn. Men med ett barn som trengte mer trygghet enn den andre; tilsynelatende.
Etterhvert fikk hun sove i min seng. Og da sov hun rolig. Ble flyttet tilbake til sin egen seng og sov deretter godt sett fra mors synsvinkel. Vi flyttet da hun var 4 år til et større hus med tre etasjer. Jeg valgte soverommet på bakkenivå, hun og storebror sov i 3 etasje; noen trapper opp. Igjen urolige netter og mange tanker om presumtive løsninger. Som endte med at hun igjen fikk ligge i min seng. Det var kun henne og meg. Men etterhvert som hun ble større ble det også et problem å få en arm eller et bein rett i fleisen; noe som skjedde rett som det var. Derfor «lei for det, lille venn», men du må ligge i din egen seng heretter. Men eureka - alternativet og løsningen hadde ligget der hele tiden.
Jeg sa: når du våkner kan du selv se at mamma ligger og sover i sengen sin. Og når du våkner kan du selv gå ned å sjekke dette. Hun var nå blitt 5 år. Faren hennes var fremdeles en fraværende og egoistisk drittsekk (parden my language). Hun var nok definitivt preget av dette. Det var altså ingen grunn til å lage noe stort oppstyr rundt det faktum at hun vekket meg stort sett hver natt til hun var 5 år. Det må du regne med om du vil ha barn inn i livet ditt. Og at hun følte seg utrygg; ingen tvil om det. Men nå var det også slutt på søvnløse netter; for oss begge.
I halvsøvne kunne jeg ane at hun så stille så stille åpnet døren til mitt soverom; tre etasjer ned. Konstaterte at jeg var der og så stille så stille lukket den og - forsvant. Hun sov alltid tungt når jeg om morgenen vekket henne. Om hun gikk direkte tilbake til sengen har jeg ingen anelse om. Jeg sjekket dette et par ganger og konstaterte at det gjorde hun.
Løsningen lå der altså hele tiden uten at jeg som ung mor noensinne hadde tenkt så langt. Når barn gråter så er det en grunn. Og utryggheten de føler er nok ikke langt fra sannheten.
