Disse jentene er oppdratt i den norske
sosialistiske skolen og er vel-oppdradde og politisk korrekte. De er
nok ikke vokst opp på Grorud og nok ikke vært utsatt for denslags
tidligere i sin skoletid. Kalt for horer. Måtte farge sitt blonde
naturlig hår. Ikke overfalt og frastjålet penger og mobil. Eller
generelt trakassert av muslimsk innvandrer dritt-unger. Dette har
antagelig rammet ressurssterke jenter fra helt andre områder
geografisk sett. De er derfor tilbakeholdne med å uttale seg direkte
når de er på tv. For såpass har de fått med seg. At å stå frem
med navn og bilde er ingen god ide i dette samfunnet som vitterlig
ligger i krig. Med mennesker som ikke har noe her å gjøre.
Hva er så en krig? Først og fremst må
vi konstatere at vi er okkupert. Av mennesker vi misliker. Når det
er konstatert er det på høy tid å ta til motmæle. Noe det norske
folk gjør hver dag. Aktivitet derimot ser vi ikke noe til.
Jeg er nå godt i gang med å studere
historiene relatert til motstanden i Norge da tyskerne gikk i land og
okkuperte Norge. Det tok knapt ett døgn innen vi kunne notere den
aller første motstanden satt i system av en ung mann fra Ullern. Han
sendte Lysakerbrua i luften. Impulsivt uten en organisasjon bak seg.
Denne mannen er det ikke snakket så mye om. Han må ha forstått det
mange ikke tok inn over seg før etter noe tid.
At det gradvis gikk opp for unge gutter
spesielt, at dette var en kamp de like gjerne kunne ta først som
sist, det står det stor respekt av. En okkupasjon av mennesker de
visste de ikke kom til å like basert på kunnskap om hvem de var og
hvilke hensikter de hadde; var nok til at mange straks dro til skogs.
Ikke fordi vi dengang som nå hadde en handlingskraftig
Arbeiderparti-regjering, så absolutt ikke. Kort sagt, tvert imot. På
eget initiativ dro de til skogs. Etterfulgt av biskop Bergrav som i
ledtog med tyskerne tok med seg en ropert og forsøkte å lure dem ut
av skogen. Det virket ikke. Gudskjelovogtakkogpris!
Nå som dengang forsto det norske folk,
som alt tiltross ble tatt på senga, at Norge var i krig. Ikke de
godt voksne men de unge menn som knapt var tørre bak ørene. De
satte livene sine på vent og satset alt. De ble etterhvert så
opphisset over tilstanden i Norge med stadige ydmykelser, at de
satset alt. Ikke på grunn av overfallsvoldtekter som idag, men pga
andre metoder som var vel så ydmykende.
Jeg spør meg derfor: hvor er disse
idag?
Mange var ikke engang opplært i
sabotasje-utøvelser. Som Ullern-gutten som sprengte Lysaker-brua
dagen etter invasjonen. Dynamitt stjal ham fra et lager i nærheten.
Og så mye kunnskap skal det vel ikke til for å utføre noe illegalt
med dynamitt? Han var ikke sen om å sette igang kan man vel si.
Senere og langt senere ble sabotørene
organisert. De aller fleste var amatører. Og hadde det ikke vært
for «Osvald-gruppen» ledet av Asbjørn Sunde som allerede i 1940
organiserte grupper som sendte arbeidskontorer, bruer, skip lastet
med tyskere og ammunisjon til himmels; hadde vi kanskje ikke kommet
oss ut av denne krigen like hurtig. Som Lars Borgersrud skriver i sin
bok: «Nødvendig innsats».
Spørsmålet var dengang som den burde
være nå: skal vi ta tak i den problematikken som angår oss alle,
ikke bare våre døtre. Eller skal vi la oss seigpine? Det er
etterhvert blitt mye skrik - men lite ull.