Intervjuene med fedrene til Anders Behring Breivik var sterke vitnemål. Jeg må innrømme at tårene rant da stefaren fortalte at Anders alltid hadde vært en varm og følsom gutt og ung mann. Det faktum at han gjentok dette tyder på et menneske som har undergått en sjelelig forandring gjennom flere år. Og konsekvensen kjenner vi.
Det var trist å høre de begge fedrene uttale seg; og verst synes jeg det var å bevitne Jens Breivik som vi nå vet er Anders sin biologiske far. Han var fortvilet over sin egen manglende handlekraft. Og at han klandrer seg selv for at sønnen kunne bidra til årets største massemord i vår vestlige siviliserte verden. En verden som har gått totalt av hengslene. En verden vi ikke kjenner igjen. Fylt av hat og mistanker grunnet i en ansvarsløs politikk i hele det vestlige Europa. Der vi intetanende og uten demokratiske rettigheter har måttet finne oss i at vår kultur og våre verdier er snudd totalt på hodet; grunnet en ond ideologi fylt av hat og hevntanker.
Som foreldre vet vi at utfallet av våre anstrengelser hva gjelder våre aller mest kjære; våre barn aldri kan konkluderes på et tidlig stadium. Fru Behrings erfaringer er overhode ikke unike. Jens Breivik hadde aldri engang tenkt tanken at hans sønn skulle utagere på denne følelseskalde måten. Vi så en knust far som nekter å tilgi. Antagelig sagt i ren frustrasjon og stilt overfor medier som var ute etter sitt eget kyniske scoop. For er det noe vi alle som foreldre ønsker så er det å tilgi våre barn; uansett deres handlemåter mot oss som foreldre - eller som i dette tilfelle der uskyldige har fått føle på den unge mannens frustrasjon. En frustrasjon som tydeligvis har startet i hans spede barndom. Dengang han følte på kroppen å være uten en far. Og med en mor som hadde hendene fulle og uten avlastning måtte ta alt ansvaret det følger med å være en enslig mor. Det koster; og man skal være ressurssterk ut over normal evne for å takle alle de utfordringene som følger i kjølvannet. En ung gutt trenger en tilstedeværende far. En ung kvinne fortjener også en tilstedeværende far, men ikke i samme grad.
Fru Behring maktet ikke oppgaven og tok konsekvensen. Hun kontaktet Barnevernet av alle steder. Hun må ha vært langt nede for å gå til akkurat det skrittet. Men hun gjorde det og det skal hun ikke tynes for. Det hjalp imidlertid ikke. Anders var et følsomt barn som krevde mer av henne enn det hun maktet å gi ham. Hans søster derimot var av en annen støpning og har etablert seg med sin egen familie.
Ingen visste hva som rørte seg i den lille gutten som vi kan fastslå led under at han ikke ble sett. Hans mormor var et nervevrak; hans mor led antagelig nær opp til av den samme diagnosen. Og faren Jens Breivik var ikke den som stilte spørsmål. Han fremstår for oss kjølig og en mann som heller ikke har god kontakt med sitt eget følelsesliv.
Stefaren er vel den som fremstår mest fattet og oppegående. En empatisk mann som forsto mer enn alle tilsammen hvordan Anders, den unge gutten led. Men en mann som kom inn i bildet altfor sent i guttens liv. Og en mann som ødela alt som ble bygget opp i de årene da Anders trengte ham mest – fra han var 12 år gammel; da han forsvant ut av den 24 år gamle mannens liv. Igjen et tap som får konsekvenser.
Forfatteren Agnar Mykle skriver i sine brev at han skriver ikke for leserne; han skriver primært for forleggeren. Han skriver for å overleve økonomisk. Men han skriver også for å rense sjelen for livets mangesidige frustrasjoner. Han hevder i et av sine brev at alternativet er å ta livet av seg. Derfor brukte Agnar Mykle pennen. Og mange er det av oss skribenter som tyr til denne løsningen. Og gud-skje-lov for det.
Anders Behring Breivik ble verken hørt eller sett. Han hadde mange tanker han ville dele med oss. På avisenes debattsider til politiske blogger. Alle avviste de ham. Akkurat som han hele livet var blitt avvist av mennesker han så gjerne ønsket i sitt liv. Det er ikke mulig å se bort fra disse fakta. Og advokat Lippestad har en jobb å gjøre når han nå har fått såpass mye informasjon om sin klient.
Det er et stort ansvar å føde barn inn i denne onde verden. Hva enten vi som foreldre hadde fått ansvaret alene. Eller som i denne verden der staten bruker sine egne metoder for å påvirke oss fra vugge til grav; den dagen vi begynner i barnehage til vi er ferdig med vår utdannelse i voksen alder. Det hevdes at personligheten ikke er etablert før vi er ett par og tredve år gammel. Det skal et åpent sinn til for å beherske den påvirkningen vi alle utsettes for. Fra skole, det politiske miljøet, til venner og familie. Kanskje kan en setning; eller en lite gjennomtenkt handling endre et menneske fra å føle hengivenhet til det å føle forakt.
Behring Breiviks foreldre var brikker i sønnens liv. De gjorde det de kunne ut fra de forutsetningene som lå til grunn. Som mennesker som selv har sin historie. Som mennesker med sin særegne personlighet. Arv og miljø kan aldri avskrives. Men kan vi som foreldre klandres? Ja, sikkert og visst kan vi det. Men de færreste foreldre går bevisst inn for å ødelegge sine egne barn. De som gjør det er mennesker uten empati. Men også disse har en forhistorie.
