Engang offer alltid et offer - så
lenge overgrepet ikke kan viskes ut. Selv er jeg et offer og vil
forbli et offer for psykopater i min nære omkrets. Og hører man
etter når de overlevende fra Utøya forteller om sine erfaringer den
dagen ifjor så har jeg store problemer med å tro på deres
forsikringer om at nå skal de gå videre i livet. Massemorderen som
drepte deres venner der ute og dem selv med nød og neppe selv slapp
unna hva enten med eller uten skuddsår, betyr ikke lenger noe etter
at de har møtt ham - og lignende uttrykk - for at dette ikke skal få
ødelegge fremtiden; – det tror jeg ikke på.
De uttrykker seg alle temmelig likt og
det kan vel ikke være noen tvil om at de alle har hatt samtaler med
en psykolog. Og skal jeg være ærlig så synes jeg rådet om ikke å
forbli et offer er et billig råd. For er du traumatisert på
forskjellig vis i ditt liv kan du ikke skru tiden og erfaringen
tilbake uten at sårene følger med på lasset. Du kan selvsagt jobbe
med deg selv. Du kan bedrive en form for egen-terapi og er du en
troende kristen kan du be om styrke. Det siste har hjulpet meg mye de
siste årene.
Men jeg er skeptisk til at en psykolog
forsøker å ta en snarvei for sine klienter. Det er derfor trist å
høre ofrene som har fortalt oss de mest grusomme historiene man vel
kan tenke seg - sier med latter og smil at «nå er de klare for å
leve igjen». Jeg er klar over at man har forskjellig personligheter
og at mange vil kunne ha et brukbart liv hvis de har venner og
familie rundt seg. Men hva gjelder en omgangskrets er det ikke alle
som kan regne med det hvis de tar steget ut og flytter for seg selv.
Idag får de masser av oppmerksomhet i forbindelse med rettssaken. De
møtes under omstendigheter som snart blir glemt. De skilles og går
forskjellige veier. De er jo i en fase i livet der mye er i endring.
Og hva skjer den dagen de må føle på ensomheten? Jeg er derfor
veldig skeptisk til at disse ungdommene fremstår så fattet -
allerede etter mindre enn ett år.
At de i det hele tatt har hatt tilgang
til en psykolog er jo nesten et under. Ettersom ventetiden for
tilgang på en i Norge er minst 6 måneder. Så her kan det ha gått
fort i svingene. Med historier som er noe så gruoppvekkende har jeg
store problemer med å fatte at disse ungdommene som jo er for barn å
regne i det hele tatt er i stand til å formulere seg så voksent som
de har gjort i intervjuer og i vitneboksen. Er det kanskje sånn med
barn idag at de aldri har hatt noen riktig barndom? At de faktisk
blir voksne lenge før vi ble det som har levd en stund. Jeg tror
det. Når jeg hører 4-5 åringer snakke med en retorikk som tilhører
voksenverden blir jeg sjokkert. Og disse barna er jo barn av mødre
og fedre som knapt er tørre selv bak ørene.
Er du traumatisert av ymse årsaker tar
det normalt mange år å komme seg ovenpå for voksne mennesker. Det
fremstår derfor sjokkerende å høre disse ungdommene/barna snakke
om at de allerede er positive til livet knapt ett år etter det de
har opplevd. Hvis ikke dette tas på ramme alvor er jeg redd vi vil
om få år se at de samme ungdommene vil ende som uføre. Jeg kan
ikke forstå annet. Selv er jeg ikke i nærheten av å ha vært et
offer for noe lignende som det som skjedde på Utøya. Men jeg kan
love at å være et offer for mellommenneskelig ondskap, les:
psykopater, slett ikke er å kimse av. Jeg er fremdeles i en slags
koma etter de siste 6 årene, men det går fremover. Og jeg er ikke
og har aldri vært i nærheten av å være som et aspe-løv. Jeg har
gått livets skole og overlevd. Av den grunn er jeg redd at
Utøya-ofrene allerede er tapt for oss, om ikke myndighetene går
noen runder og innser alvoret i den terapien de kan ha tilbudt dem.
