Som samfunnskritisk debattant og skribent, og en dame som er godt voksen reflekterer jeg stadig over hva jeg ser som negative tendenser i samfunnet. Mitt inntrykk er at vi går gradvis mot et anarki. Politiet er fraværende - og har du noe å klage på, får du ikke medhold. Politiet henlegger saker som kanskje for dem er trivielle ifht narkotika og mord. De benytter seg av samlebånd-prinsippet og ser ikke engang på klagens innhold. Dette er min erfaring i et par saker jeg har anmeldt. Vakthold-selskapene har tatt over - og som publikum møter vi hva jeg gjerne karakteriserer som døgenikter uten utdannelse av noe slag. Skal vi ta disse på alvor bør de fremstå som autoriteter, hvilket de ikke gjør. Vi vet dessuten at mange står i politiets strafferegister. Å møte disse i situasjoner der man føler seg overkjørt, fremstår surrealistisk og absurd. Fordi man står overfor mennesker som har sine egne personlige beveggrunner. Deres kulturelle ståsted er svært ulikt det norske. De frykter ikke engang represalier. Det er ingen som setter dem på plass. Hvis man føler seg overkjørt, kan man regne med å høre at «man ikke må ta det personlig». Når man som jeg møter denne situasjonen som beskrevet som overgrep på Nasjonalbiblioteket, så fremstår det som jeg har havnet på en psykiatrisk avdeling og man reagerer normalt deretter. Men siden man vet når man er på et asyl, at dette er galskap og dermed ikke noe å hisse seg opp over, føles det ekstra sterkt og det blir vanskelig å forholde seg rolig og behersket - når man vet at man faktisk bare er på biblioteket! Mange vil nok naturligvis gå rett i taket ut av ren frustrasjon. Og når man, som mange erfarer idag ikke får gjenhør, hvis man som før i tiden klager til bedriftens øverste leder eller andre klageinstanser kunne få medhold. Så mener jeg at man som en naturlig konsekvens snart utvikler et samfunn basert på anarki og hevntanker. Med andre ord et lovløst samfunn som vi kjenner fra midt-østen.
Et annet perspektiv som jeg seriøst mener det er viktig å ta en debatt om er denne stadige trakasseringen av oss etniske nordmenn - som bare vi nevner at «vi faktisk er født og oppvokst i Norge», blir kalt rasister. Hvem som tillater seg å påføre oss merkelappen vet vi og har vi visst i mange ti-år allerede. Dette er de virkelige rasistene; de som skal drepe alle jøder og kristne som dessuten blir kalt «vantro hunder». Dette medfører ikke for oss etniske så mye foreløpig, men det er vel bare et tidsspørsmål. Dem som tankevekkende derimot blir marginalisert, er rasistene selv; de arabisk utseende innvandrerne som for mange nordmenn nå omtales og står i en egen klasse: de j.... muslimene. Tar jeg for store ord i min munn? Neppe! Har vi ikke vært rasister før, så blir vi det nå! Jeg er ikke alene om å kunne vise til flere og lignende historier enn den på Nasjonalbiblioteket.
Folk forflytter seg pga «de j.... muslimene», hva enten de er erklært muslimer eller ikke. Utseendet avslører hvor de er fra. Vi er blitt vant til å skjære alle over en og samme kam. Vi gidder knapt engang åpne munnen mot dem; vi bare flytter. Dermed oppstår gettoene. Og bryr vi oss om det? Njaaaaa, neppe! Vi vet at dette er konsekvensen når våre politikere fremstår som noen døgenikter og nekter å ta sannheten innover seg. Men integrasjonen som idag går tregt, kommer til å gå tregere og tregere. Og årsaken den ligger definitivt hos dem vi flytter fra. Disse - uansett om de representerer disse vi møter på forskjellig negativt vis, vil naturligvis forbli marginalisert. Og de vil som en konsekvens måtte forholde seg utenfor samfunnet der nordmenn vil fortsette med sitt - og der bare tanken på arabiske, muslimske innvandrere gjør oss syke!
Om du tviler på mine påstander anbefaler jeg deg å sjekke document.no. Den eneste nyhetssiden som kaller en spade for en spade!
