Kristin het hun og lo da hun ble født. Noe hun fortsatte med. I ungdomsårene var hun jenta som fikk alle med seg; på noe gærnt. «Kom igjen'a jenter», kaklet Kristin, og alle mors verste barn diltet etter. «La oss finne på no' sprell»!, sa Kristin. Og sprell ble det. I klasserommet satt hun konsekvent bakerst i rommet; som regel bak den feteste jenta. Der fortsatte Kristin å gjøre sine sprell. Hun tegnet og fortalte bak ryggen på den feteste jenta i klassen, og ingen andre enn de nærmeste i klanen til Kristin visste noe om hva hun holdt på med; i alle fall ikke lærern.
Det gikk som det måtte gå; Kristin ble klassens leder. Hun hadde flust med venninner og alle var de av den rampete sorten. De strekene de ikke fant på i skoletida, det tok de igjen nede i byen på kveldstid. Der det var nok av oppsnasne ungdommer over og under minste-alder. Alle hadde de det felles; de var i opposisjon! Til alt men aller helst til det vedtatte. Det beste-borgerlige og «det verste som finnes», i følge Kristin. «Når jeg blir enda gamlere skal jeg suge livs-skiten ut av dem», var Kristins mantra. Ingen skulle få slippe unna, om den jenta fikk bestemme. I allefall ikke de med fete lommebøker eller de som så vellykkede ut.
Jenta ble eldre, men slett ikke «voksen» av den grunn. Hun utviklet hersketeknikker og fliret ble stadig bredere. Hun satte seg mål og det er ikke å kimse av. Den noe usikre jenta tiltross for det selvsikre kroppsspråket, ble etterhvert en selvsikker dame med stor makt. Og den rikeste mannen i landet sa om henne at «hun vet ikke hva hun driver med, stakkars». Nedsettende kan man hevde, men slett ikke noe Kristin ble lei seg for. Er det noe som trigger den dama så er det rampete og oppsnasne folk Kristin kan bryne seg på.
