Dengang da Knut var en liten gutt, ja helt fra han var sånn 4-5 år fikk han juling av faren. Det var ikke meg, sa Knut når faren ga ham en ørefik. Lille-Knut var en spinkel liten guttunge og eldst i en barneflokk på tre. Hans yngre bror var en skikkelige rabbagast. Han fant på mye tull som barn flest når de er i den alderen. Og når sant skal sies så var det ikke alltid lett å avsløre ham. Han var en sjarmerende liten gutt, den yngre broren og som spedbarn hadde han vært ofte syk. Så syk at foreldrene hadde lurt på om de ville få se ham vokse opp. Så det skal ikke stikkes under en stol at han slapp unna med det meste av sine fantestreker.
Lille-Knut derimot var en snill og omgjengelig guttunge som stort sett satt inne og leste Donald Duck. Han elsket tegneserier og hans favoritt-figur var fetter Anton. Annet lesestoff fantes ikke i lille-Knuts hjem. Bokhyllene var tomme rett og slett. Men dette skulle komme til å endre seg med årene. Lille-Knut skulle en dag få innpass på det juridiske fakultet og der tok han også sin embedseksamen. Men drømmen om jobben som skrankeadvokat den glapp. Han hadde ikke det som skal til på dette krevende området. Så advokatbevillingen den ble lagt ned i skuffen og der ligger den dag i dag. I skuffen på lille-Knut's kontor i regjeringsbygget. Ja, det som engang var et bygg, da. Nå er det en skraphaug.
Men tilbake til Knut. Da han var en liten og etterhvert blitt en engstelig guttunge som etter å ha fått så mye juling i oppveksten faktisk selv trodde at han var en håpløs ung mann i ungdomsårene - fant det ofte håpløst å få seg venner. Det var noe med Knut som signaliserte hans noe pinglete opptreden. Han ble stadig ertet eller frosset ut i miljøet på juridisk fakultet og når studentene planla sin årlige revy ble Knut - som alltid meldte seg som frivillig, plukket ut til å fremstille små, søte tuller med englehår. På revyscenen gjorde han alltid furore. Han opptrådde i rosa kjoler og kyser og det som gjør rollefiguren ekstra morsom når man vet at bak kostymene befinner seg en ung mann. Men Knut fant seg til rette i miljøet og takket alltid ja til tilbudene om å være den som påtok seg oppgaver som vanligvis tok mye av hans tid som student. De andre gliste av Knut fordi han var så utrolig naiv.
Knut fikk som sagt sin eksamen men som advokat var og ble han håpløs. Som politiker derimot ble han straks tatt inn i varmen og der på kontoret til Knut ble det straks livlig også i korridorene. Hans ansatte var unge kvinner med ambisjoner og en god porsjon trang til å styre Knut i hans daglige virke. Vi legger frem et vedtak om hijab i politiet, foreslo en ansatt fra Pakistan. Ja, sa Knut, hvilken flott ide! Det ble med ideen. Folket sa nei på sine spesielle måter - og bloggene som skulle komme til å karakterisere lille-Knut ble bare flere og flere.
Lille-Knut som nå var blitt en voksen mann; endog gift ble han også. Med en kvinne som styrte familien med jernhånd noe Knut straks fant tilfredsstillende. Nå hadde han de unge, engasjerte, fremadstormende jentene på kontoret som lot ham være i fred med sitt. Og på hjemmeplan ble han snart vant til å gjøre som kona bestemte. Dette passet Knut «den store» utmerket. Ansvar var det verste han visste. Men ansvar hadde han og når pengene skulle deles ut i justissektoren satt han alltid på gjerdet og ventet og tok til takke med det som regjeringen bestemte skulle ta veien dit.
Når Knut ble konfrontert med sin manglende evne til å handle på vegne av sine undersåtter, gikk han rett i skyttergraven. I TV-ruten ser vi ham alltid med et uforstående blikk inn i kameraet som om han lurer på hva han har der å gjøre. «Alle klager og skriker om penger; de blir aldri fornøyd uansett hvor mye jeg anstrenger meg», ble Knuts mantra. Og ja, ettersom han beholdt sitt kontor i regjeringsbygget; som nå er en skraphaug, og det på 6.året, ja, så er det ikke mulig å bli kvitt mannen. For Jens er mer enn fornøyd han; Knut er villig til å kompromisse. Og er det noe Jens setter pris på så er det kolleger av hans legning.
Så er det bare det da, og noe verken Jens eller Knut hadde regnet med. Katastrofer skjer og skjedde også i vårt lille land. Og når folket får nok av døgeniktene i regjeringen så tar de skritt, viser det seg, og noe som ingen - heller ikke Knut hadde regnet med. Beviset er skraphaugen i regjeringskvartalet. Og ikke minst og ikke å forglemme – de mange ungdommene som ble slaktet for fote ute på Utøya.
Knut stakkar han har ikke mistet munn og mæle, nei da det er ikke det. Men han er fremdeles den gutten som ble formet i barndommen og i ungdommen. En liten engstelig gutt som aller helst vil være i fred. Når han uttaler seg derimot, gjør han bare vondt verre. For når folket taler fra sine egne private blogger, vekker det faktisk oppsikt langt utover landegrensene. Og tiltross for at de sosialistiske mediene lar ham få fred i denne vanskelige tiden, så dukker allikevel ekspertene frem fra sine skjulesteder og uttaler seg. Om det ene og det andre, det er så. Men når engstelige Knut ikke lenger finner gjemmesteder han sårt trenger i disse vanskelige tider er det ikke lenger bønn; han skal tas. For som en var så freidig å si i en eller annen debatt her en kveld, etter 22/7 så – er store-Knut ikke lenger troverdig!
