Justin Bieber og rosetogene

Den canadiske guttungen tok de halv-voksne jentene med storm og hysteri.

«Baby, baby o.... baby, baby o.... « sang guttungen og vrikket seg rundt på scenen med hoppende minoritetungdommer som danset i takt; samtidig som de dro buksene opp i skrittet. Hip-hop-generasjonen.

På taket av Operaen sto de tett pakket som sild i tønne og skrek etter en guttunge som knapt er tørr bak ørene. Publikum var tusenvis av ung-jenter. Ja, mange av dem så ut til å være langt eldre - og det er grunn til å spørre hva dette skyldes. Noe vi vel kan være enige om, er at dette er hva man kaller masse-hysteri; uansett alder. Om hysteri er en medisinsk diagnose var det tusenvis av unge jenter på Operataket den dagen som kan diagnostiseres som dysfunksjonelle. For å havne i krampegråt er ikke normalt.

Nå burde jeg vel ikke gi meg sånn ende over. Er jo selv vokst opp med verdens beste låt-skrivere og musikere; ever. The Beatles uten tvil. Ingen vil kunne benekte det. Men med hånden på hjertet var jeg aldri i nærheten personlig av den hysteriske tilstanden man kunne observere via tv-skjermen fra jentene som ble filmet på deres konserter rundt om i verden. Og til Norge kom de aldri.

Selv var jeg nok langt mer gira den gang Paul med sitt band gjestet Oslo for noen år siden. Husker jeg hadde plass ved siden av The Monroes som hadde tatt med seg sin unge datter. En musiker som burde være vant til oppmerksomhet. Og kanskje av den grunn holdt en lav profil. For det var spesielt å være på konsert med en av verdens beste pop-musikere. Men tegn til hysteri kan jeg ikke huske det var fra publikum - som nok gjennomsnittlig tilhørte etterkrigs-generasjonen.

Dengang jeg frekventerte The Speakeasy i London i 1968; der jeg forøvrig i det lille lokalet sammen med andre på den tiden populære band, spiste ved et bord en meter fra Paul McCartney og hans daværende venninne Jane Asher, var det helt andre tilstander. Ingen hylende og hysteriske fans der nei. La man bånd på seg? Eller kan man forklare massehysteri?

For hva er det som skjer i hodet på ei ung jente som er nær ved å få et nervøst sammenbrudd ved synet av en ung gutt, som iflg Bieber selv utenfor scenen er fornøyd så lenge han ikke lenger trenger gå å legge seg når mamma beordrer ham i seng? Det er uforståelig for meg og har alltid vært det. Unge Justin Bieber kunne ha vært lille-broren din. Og der på Operataket denne dagen for noen uker siden fremsto de gråteferdige alle som en.

Etter som jeg er opptatt av samfunnsutviklingen og nok ofte drømmer meg tilbake til den uskyldsrene tiden da jeg selv var barn, blir det på den annen side en trøst å innse at noe i alle fall er som før i tiden; tross alt. At man kan bli ekstatisk i nærheten av en musiker er ikke noe nytt. De omgir seg med en egen mystikk. Men å få gråtetokter av en mann som lirer av seg noen toner, det blir fullstendig uforståelig.

Men når sant skal sies; det var en sympatisk ung mann som fremsto sammen med Skavlan som ville vite hvordan det oppleves å være kjent for å ha kontroversielle meninger. For tenk; han tror på Jesus!

Så kanskje er det bare en overgang, som grisen sa; da han ble flådd. En periode i alle ungjenters liv da følelsene løper av med en. Og forhåpentlig vil de med tid og stund også innse at det som skjedde og som oppskaket oss alle den 22/7 - 2011 absolutt ikke er noe man burde vende ryggen til. Og at rosetogene ikke hadde så mye med samhold å gjøre; men mer med den enkeltes manglende evne til å distansere seg - fra det som fremsto mer som et massehysteri enn noe annet.

Israset i Frognerveien

Det er betenkelig at man ved å anke en dom fra Tingrett til Lagmannsrett kan slippe unna med en frifinnelse. Fra ubetinget til betinget.

I israset fra taket på gården i Frognerveien falt det ned en isklump som veide 10 kilo; våren 2010. Mitt eget vitneutsagn har vært avgjørende sammen med mange andre vitneutsagn i saken der gårdeieren og hans driftssjef ble idømt en straff på hhv 75 og 60 dager i fengsel; ubetinget. Den dommen falt i 2011.

Den unge mannen, Robin Vedvik er ødelagt for livet. Han er 2 år etter lam i begge ben og armer. Hans evne til å meddele seg er sterkt redusert. Han ble truffet av den 10 kilo tunge isklumpen i en alder av noen og tyve år. Han hadde fremtiden foran seg. Hadde den angjeldende dagen avsluttet en eksamen og vandret; kan man tenke seg glad og fornøyd etter endt innsats den dagen ned Frognerveien i Oslo og skulle møte kjæresten sin Mari på en cafe lenger oppe i gaten. Ingen kan vel være i tvil om at denne unge gutten den dagen i mars 2010 kan ha vært en lykkelig ung mann totalt uforberedt på den skjebnen som rammet ham.

Vi vet ikke så mye om hans forhold til Mari, men det var ei flott ung jente og man kan vel anta at de sammen så fremtiden som lys foran seg. Så i løpet av sekunder snus livet opp/ned. Ikke bare for Robin som nå er pleietrengende men også for den unge Mari. En voldsom utfordring for to unge mennesker som hadde planlagt et liv sammen. Idag er bruddet mellom de to unge et faktum og unge Robin må kanskje lete lenge etter et liv som for de fleste av oss tar som en selvfølge. Han er kort sagt ødelagt for livet.

Gårdeieren og hans driftsjef; broren har iflg Tingrettsdommen utvist grov uaktsomhet. De sto etter sigende fremdeles i ankesaken for Lagmannsretten fremdeles fast på at israset kom fra nabogården. Fellende bevis taler derimot for at raset kom fra deres egen gård som de hevdet å ha ryddet utallige ganger i løpet av vinteren; og forøvrig noe de skal ha gjort hver eneste vinter. Som leietager i gården kan jeg fortelle noe annet.

Som et sentralt vitne har jeg sagt det som er å si i saken. Hvis retten ikke er i stand til å tolke de signalene som er blitt gitt av tilsammen 19 vitner, så står det dårlig til med juryen. I Tingretten er det 2 meddommere som kan være hvem som helst uten juridisk kompetanse. I Lagmannsretten som ble satt i ankesaken var de 3 lagdommere og 4 meddommere.

Flertallet kom nå til at gårdeieren og hans bror ikke lenger kunne anses å være ansvarlig for handlingene; allikevel. I alle fall ikke så grovt uaktsomt som Tingretten var kommet til. Og siden det var gått lang tid (?) siden ulykken (2 år) var det nå plutselig blitt urimelig at de skulle i fengsel. Dom ble nå betinget; med såkalt prøvetid på 2 år. Det er nesten ikke til å tro. At man kan slippe unna et ansvar som disse aldri har tatt.

Nå hadde brødreparet skaffet seg de aller «beste» advokatene som går i to sko og har nok måttet betale en klekkelig sum i advokathonorar. Men hva med deg og meg som ikke er milliardærer? Hva med oss som må ty til en oppnevnt advokat og søke om fri rettshjelp? Tror du at saken hadde stilt seg annerledes?

Er kanskje ikke loven lik for alle?