Justin Bieber og rosetogene

Den canadiske guttungen tok de halv-voksne jentene med storm og hysteri.

«Baby, baby o.... baby, baby o.... « sang guttungen og vrikket seg rundt på scenen med hoppende minoritetungdommer som danset i takt; samtidig som de dro buksene opp i skrittet. Hip-hop-generasjonen.

På taket av Operaen sto de tett pakket som sild i tønne og skrek etter en guttunge som knapt er tørr bak ørene. Publikum var tusenvis av ung-jenter. Ja, mange av dem så ut til å være langt eldre - og det er grunn til å spørre hva dette skyldes. Noe vi vel kan være enige om, er at dette er hva man kaller masse-hysteri; uansett alder. Om hysteri er en medisinsk diagnose var det tusenvis av unge jenter på Operataket den dagen som kan diagnostiseres som dysfunksjonelle. For å havne i krampegråt er ikke normalt.

Nå burde jeg vel ikke gi meg sånn ende over. Er jo selv vokst opp med verdens beste låt-skrivere og musikere; ever. The Beatles uten tvil. Ingen vil kunne benekte det. Men med hånden på hjertet var jeg aldri i nærheten personlig av den hysteriske tilstanden man kunne observere via tv-skjermen fra jentene som ble filmet på deres konserter rundt om i verden. Og til Norge kom de aldri.

Selv var jeg nok langt mer gira den gang Paul med sitt band gjestet Oslo for noen år siden. Husker jeg hadde plass ved siden av The Monroes som hadde tatt med seg sin unge datter. En musiker som burde være vant til oppmerksomhet. Og kanskje av den grunn holdt en lav profil. For det var spesielt å være på konsert med en av verdens beste pop-musikere. Men tegn til hysteri kan jeg ikke huske det var fra publikum - som nok gjennomsnittlig tilhørte etterkrigs-generasjonen.

Dengang jeg frekventerte The Speakeasy i London i 1968; der jeg forøvrig i det lille lokalet sammen med andre på den tiden populære band, spiste ved et bord en meter fra Paul McCartney og hans daværende venninne Jane Asher, var det helt andre tilstander. Ingen hylende og hysteriske fans der nei. La man bånd på seg? Eller kan man forklare massehysteri?

For hva er det som skjer i hodet på ei ung jente som er nær ved å få et nervøst sammenbrudd ved synet av en ung gutt, som iflg Bieber selv utenfor scenen er fornøyd så lenge han ikke lenger trenger gå å legge seg når mamma beordrer ham i seng? Det er uforståelig for meg og har alltid vært det. Unge Justin Bieber kunne ha vært lille-broren din. Og der på Operataket denne dagen for noen uker siden fremsto de gråteferdige alle som en.

Etter som jeg er opptatt av samfunnsutviklingen og nok ofte drømmer meg tilbake til den uskyldsrene tiden da jeg selv var barn, blir det på den annen side en trøst å innse at noe i alle fall er som før i tiden; tross alt. At man kan bli ekstatisk i nærheten av en musiker er ikke noe nytt. De omgir seg med en egen mystikk. Men å få gråtetokter av en mann som lirer av seg noen toner, det blir fullstendig uforståelig.

Men når sant skal sies; det var en sympatisk ung mann som fremsto sammen med Skavlan som ville vite hvordan det oppleves å være kjent for å ha kontroversielle meninger. For tenk; han tror på Jesus!

Så kanskje er det bare en overgang, som grisen sa; da han ble flådd. En periode i alle ungjenters liv da følelsene løper av med en. Og forhåpentlig vil de med tid og stund også innse at det som skjedde og som oppskaket oss alle den 22/7 - 2011 absolutt ikke er noe man burde vende ryggen til. Og at rosetogene ikke hadde så mye med samhold å gjøre; men mer med den enkeltes manglende evne til å distansere seg - fra det som fremsto mer som et massehysteri enn noe annet.