Er det barn og kvinner som fremdeles taper?

Det kan se sånn ut. Voldtekter blir ikke etterforsket. Vold mot barn blir ikke registrert. Dette faktum er ikke nytt. Vi lever i en mannsdominert samfunn. Nyheter av 10.5.2013.

I Sverige fikk en kvinne 50 trusler av typen om at hun skulle halshugges og få en kniv i skjeden. Truslene blir ikke etterforsket men kvinnen anmelder allikevel fordi det etterhvert vil få større oppmerksomhet, mener hun.

I et program på Nrk blir det satt fokus på hatfulle ytringer på nettet. Disse ytringene er imidlertid ikke alltid rettet mot kvinner. Kvinner kan være anonyme og allikevel bli truet med barbariske meldinger.

Vi vet med sikkerhet at at vi idag har en befolkning som er voldelig. Disse kommer fra land der islam styrer tankesettet deres. Disse bor i våre siviliserte land med sine familier og vi opplever fremdeles æresdrap. Som betyr drap på et kvinnelig familiemedlem. Kvinner må gå tildekket under trusler fra sine brødre, fettere og fedre. Ondskapen er ekstremt stor i disse miljøene. Islam er en fascistisk ideologi. En satanistisk religion. Men ingen tør si det rett ut.

Hvis kristne prester hadde gjort det de er satt til å gjøre, nemlig forkynne Guds ord hadde det stått respekt av dem. De tier med sannheten: Jesus sier: ingen kommer til Gud Fader uten via meg. Jeg er veien, sannheten og livet. Jeg er et lys i mørke.

Istedet for å lefle med satanistene burde de komme på arenaen og fortelle disse forvillede geitene at troen deres leder lukt til helvete. Men nei, de later som om Gud er Gud hva enten han heter Allah eller Jahve.

Vold er ikke noe nytt fenomen. Men med tiden er vi kristne blitt mer og mer i tråd med Jesu bud om å elske din neste. Vi begår ikke gruppevoldtekter. Vi begår ikke overfallsvoldteker. Om noe så blir vi kanskje voldtatt på fest av en vi kjenner som forøvrig er pære full.

Volden entret arenaen med invasjonen av muslimer til landet. Den voldsretorikken som vi finner på nettet er avlet frem av muslimer og overtatt av dysfunksjonelle norske unge menn; eller svenske. Det er denne voldsretorikken som det burde slås ned på. Hvilket det også gjøres forhåpentlig av nettredaktører. De onde bruker ytringsfriheten som inngangsbillett til debatter. Og slipper unna med det. Som med tigging lager vi lover som regulerer tigging av folk som ikke har noe her å gjøre. Dette går ut over mennesker som alltid har tigget i Norge og som fortjener vår sympati. Det samme gjelder vold. Voldelig muslimer får sine egne lover i ytringsfrihetens navn.

Voldtekts-anmeldelser blir liggende hos politiet i opp til et halvt år. Hvorfor?

For det første gidder ikke politiet lenger gjøre jobben. De kommer til kort uansett når djevelens advokater får dem frigitt. Det er vanskelig å bevise om det var Ali eller Muhammed fra Somalia som er gjerningsmannen; de er av utseende tro kopier av hverandre. De får ikke nok ressurser/penger til å prioritere disse sakene. Det står at politikere har lovet et fokus på disse sakene. Det betyr ikke mer penger.

Hva gjelder barn utsatt for vold er det vel snarere idag muslimske barn som blir utsatt for dette etter at vi fikk strenge lover om forbud mot å slå barn. Norske barn tør si fra og norske foreldre tar neppe sjansen på at Barnevernet kommer på døra.

Når det skal settes en sluttstrek kan man konkludere med at det er den perverse innvandringen av hatefulle mennesker som legger og har lagt lista for hvor voldelige «vi» tilsynelatende er blitt.

Det er ingen grunn til å betvile disse påstandene. Det er bare å dukke ned i Barnevernets egne arkiver. Norge og norske skattebetalere sørger for at Barnevernet har nok å henge fingrene i. Barna som havner der er hovedsaklig muslimske barn. Ikke «innvandrere» men muslimer.

Tar sløvheten overhånd?

Så er vi der igjen! Nyheter den 9.5.2013 kan melde at hittil i år; altså i løpet av fire måneder har det kommet 3.310 asylsøkere til Norge. En økning på 20% sammenlignet med samme periode ifjor.

Det meldes om at dette er folk fra Eritrea, Somalia og Afghanere på tredje plass med en andel på 8%. Tall fra UDI

Sigurd Skirbekk, professor i sosiologi omtaler i sin bok «Motforestillinger» en stortingsmelding som har gått meg hus forbi. 19. mars 2010 «Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv».

Hovedbudskapet i denne meldingen er at Justisdepartementet har et ønske om å legge norsk innvandringspolitikk nærmere opp til normene i EU. Argumentet var at det er vanskelig å føre en egen norsk innvandringspolitikk.

Nå er det ikke nytt for meg at det stadig hoper seg opp direktiver som skal implementeres i Norsk Lov; sendt fra Brussel. Det er nå en ting - men det som er skremmende men et faktum vi har forstått for lengst er at politikerne ikke lenger har styring med innvandringspolitikken. Dessuten står det i boka: « (...) regnet de øyensynlig EU for å ha større politisk autoritet på dette området enn det som kunne oppdrives i norsk sammenheng», sitat slutt.

Dette er oppsiktsvekkende uten tvil i et land der befolkningen har sagt NEI hele to ganger til medlemskap i EU for å kunne føre en selvstendig politikk. Vel, var det noen som husker oppsynet til Gro Brundtland når slaget var tapt for henne i 1994. Jeg husker det godt. Hun var mildt sagt ikke glad. Er det en kvinne som har hatt autoritet så må det være den damen i årene etter dette.

Av 600 norske lover vedtatt de senere år av det norske Storting inneholdt ca 170 i større og mindre grad EU-rett.

Norge tilpasser seg EU dag for dag. Norge fremstår pr 10.6.2011 som et mer enn vanlig tillitsfullt land. Med bare 12% motstandere av det arbeidet FN gjør. Som om vi hører eller leser særlig mye om FN i norske medier? Ikke så rart da kanskje!

I USA til sammenligning er motstanden 48%. Vi vet at vi har forpliktet oss til å ta imot et visst antall flyktninger hvert år. Men ingen spurte meg. Noen som spurte deg i den anledning? Ikke det? Tenkte jeg det ikke!

Vel. Det går mot nye rekorder i Norge i år også. Hva gjelder vår naivitet og godhetsindustri ligger Norge på topp i forhold til antall innbyggere med 1,009 innvilgede asylsøknader pr 1000 innbyggere. I Tyskland lå tallet på 0,147.

At de ovennevnte landene ligger i tet sies å være at dette er asylsøknader fra land som erfaringsmessig mottar færrest avslag. Norge innvilger søknader etter trynefaktoren: hvem de synes mest synd på. Ikke hvem som lettest kan integreres. Alt iflg professor Skirbekks analyser.

Det er jo ikke noe rart at det norske folk bare blir sløvere og sløvere. Dette er vel opplysninger ikke mange har fått med seg. Det går liksom bare rykter, ikke sant? Vel, det er snart valg. Men jeg er sannelig ikke sikker på om det har noen hensikt å gå til valgurna i år. Frp er jo ikke engang oppdatert på hva deres egne velgere ønsker hva gjelder denne pervers innvandringspolitikken. Jfr min samtale med Per Arne Olsen for et par uker siden.

Motstand mot okkupasjon

Det er interessant å merke seg historiene om motstandskampen som ble ført i Norge.

London-regjeringen som rømte via Hamar den 9.april ønsket ikke motstandskamp i form av verken geriljakrig eller sabotasjer. Motstanden skulle om det var opp til dem føres «sivilisert» uten kamp av fysisk karakter.

I Norge regjerte Arbeiderpartiet på denne tiden. Vi har hørt om NS som var tyskervennlige. Og om kommunistene.

Kommunistene og deres parti var ikke for kamp i form av fysisk motstand som sabotasje-utøvelser. De var mer opptatt av å føre en kommunistisk politikk. Og der inngikk ikke gerilja-kriging og lignende. Sabotasje-utøvelser begått av «Osvald-gruppen» ledet av Asbjørn Sunde som hadde deltatt i partisan-kriging i Spania var godt opplært i sabotasje; kunnskap som han formidlet videre. Denne form for kamp førtes helt tilbake til 1938 og muligens enda lenger. Også i Norge.

Osvald-gruppen fikk fart på seg etter den 9. april 1940 men den var ikke organisert i starten som de senere gruppene Milorg og Kompani Linge. Gutta på skauen, med Gunnar Sønsteby som profilert motstandsmann var som amatører å regne til sammenligning. Og underlagt kampen den siste tiden av okkupasjonen i Norge; mellom senvinter 1943-1945.

Asbjørn Sunde som forøvrig bodde i Horten på den tiden, ledet gradvis personer som gjorde jobben for ham med diverse sabotasjer. Han innså at han selv ble nødt til å delta hvis det «skulle bli noe ut av det». Sabotasje-virksomheten bidro til at tyskerne arresterte folk i hytt og pine. For å markere seg. Det tok noe tid for dem å finne ut hvem som var ansvarlig for Osvald-gruppen. Torturerte unge menn og kvinner orket ikke alltid holde tett. De var utsatt for ekstreme metoder. Som eks vis at man trakk ut neglene og knuste fingertuppene. Dette ble ikke bare utført av tyskere men også av tyskervennlige nordmenn. Infiltrering og angiveri var dagligdags. Selv familier anga sin sønn eller datter.

Tyskerne var lenge maktesløse mot Osvaldgruppen som var den gruppen som markerte seg sterkest i motstandskampen de første årene. Milorg og Jens Chr Hauge lot seg styre av London-regjeringen som nektet dem å utøve noen form for volds-kamp a la sabostasje-utøvelser. Dette ble de første årene respektert. Britene derimot gikk lei av denne holdningen og presset på.

Sunde var aldri medlem av det kommunistiske partiet. Men det var som «kommunist» han bygget opp sin motstandskamp sammen med likesinnede. Mange av disse også partisan-kollger fra Spania-krigen. Det var ikke mye som kunne stoppe Sunde fra å fortsette tiltross for London-regjeringens anmodning om å holde en lav profil. Han lot seg ikke stanse og gikk på med nytt mot i takt med at hans venner ble arrestert, torturert og skutt.

Da det etterhvert ble ansett å være meningsløst å ikke bedrive aktiv kamp mot de tyske okkupantene, det ga etterhvert som tiden gikk ingen mening; ble da også Milorg opptatt av at motstandskampen skulle få et annet preg og omfatte sabotasjer landet rundt. Gunnar Sønsteby og hans «gutta på skauen» hadde først innflytelse det siste året av krigen mer eller mindre.

Forfatter Lars Borgersrud har skrevet boka «Nødvendig innsats» som dette essayet er bygget på. Det var mange parter involvert i motstandskampen i Norge. Men Osvald-gruppen og Asbjørn Sunde er å anse for den mest troverdige og mest markante gruppen hva gjelder sabotasjer, som på et senere tidspunkt sluttet seg til Milorg; og britene i deres regi, som de siste månedene av okkupasjonen bidro til å frigjøre Norge. Sabotasjene svekket tyskerne stadig mer.

Den svekket infrastrukturen. Når jernbaner ble blåst i lufta fikk man ikke fraktet malm og krigsmateriell. Når arbeidskontorer ble blåst i lufta forsvant muligheten til å mobilisere. Da Blucher ble senket sank også båten med mange hundre tyske soldater.

Sabotasje-virksomhet var bygget på tanken om å svekke der leddet var svakest. Som bruer, jernbaner, utposter. Der det ville svi mest. Den politiske oppbyggingen måtte skje sammen med den militære, skritt for skritt, og seieren ville da komme når forutsetningene var tilstede på begge områder.

At Sundes gruppe mislykket til tider ble ikke ansett som nederlag men som god erfaring. Mislykket de en gang, var det bare å gjøre et nytt forsøk. Målet og ideologien var militær sabotasje, indirekte og langvarig partisanstrid. Tanken var at fienden ikke kunne konfronteres åpent militært. Kampen måtte føres mot svake mål. Fienden måtte således tvinges til å omdisponere sine styrker - ved å svekke sin hovedfront. Målet var gradvis å avbryte fiendens transportlinjer og årelate ham mentalt og materielt. Og på den måten tvinge ham til å bruke stadig større ressurser på å sikre sine linjer bakover. Den indirekte virkningen var viktigere enn den umiddelbare skaden.

Denne fremgangsmåten/ideologien er basert på Thomas Lawrence bok «Seven Pillars of Wisdom».