Motstand mot okkupasjon

Det er interessant å merke seg historiene om motstandskampen som ble ført i Norge.

London-regjeringen som rømte via Hamar den 9.april ønsket ikke motstandskamp i form av verken geriljakrig eller sabotasjer. Motstanden skulle om det var opp til dem føres «sivilisert» uten kamp av fysisk karakter.

I Norge regjerte Arbeiderpartiet på denne tiden. Vi har hørt om NS som var tyskervennlige. Og om kommunistene.

Kommunistene og deres parti var ikke for kamp i form av fysisk motstand som sabotasje-utøvelser. De var mer opptatt av å føre en kommunistisk politikk. Og der inngikk ikke gerilja-kriging og lignende. Sabotasje-utøvelser begått av «Osvald-gruppen» ledet av Asbjørn Sunde som hadde deltatt i partisan-kriging i Spania var godt opplært i sabotasje; kunnskap som han formidlet videre. Denne form for kamp førtes helt tilbake til 1938 og muligens enda lenger. Også i Norge.

Osvald-gruppen fikk fart på seg etter den 9. april 1940 men den var ikke organisert i starten som de senere gruppene Milorg og Kompani Linge. Gutta på skauen, med Gunnar Sønsteby som profilert motstandsmann var som amatører å regne til sammenligning. Og underlagt kampen den siste tiden av okkupasjonen i Norge; mellom senvinter 1943-1945.

Asbjørn Sunde som forøvrig bodde i Horten på den tiden, ledet gradvis personer som gjorde jobben for ham med diverse sabotasjer. Han innså at han selv ble nødt til å delta hvis det «skulle bli noe ut av det». Sabotasje-virksomheten bidro til at tyskerne arresterte folk i hytt og pine. For å markere seg. Det tok noe tid for dem å finne ut hvem som var ansvarlig for Osvald-gruppen. Torturerte unge menn og kvinner orket ikke alltid holde tett. De var utsatt for ekstreme metoder. Som eks vis at man trakk ut neglene og knuste fingertuppene. Dette ble ikke bare utført av tyskere men også av tyskervennlige nordmenn. Infiltrering og angiveri var dagligdags. Selv familier anga sin sønn eller datter.

Tyskerne var lenge maktesløse mot Osvaldgruppen som var den gruppen som markerte seg sterkest i motstandskampen de første årene. Milorg og Jens Chr Hauge lot seg styre av London-regjeringen som nektet dem å utøve noen form for volds-kamp a la sabostasje-utøvelser. Dette ble de første årene respektert. Britene derimot gikk lei av denne holdningen og presset på.

Sunde var aldri medlem av det kommunistiske partiet. Men det var som «kommunist» han bygget opp sin motstandskamp sammen med likesinnede. Mange av disse også partisan-kollger fra Spania-krigen. Det var ikke mye som kunne stoppe Sunde fra å fortsette tiltross for London-regjeringens anmodning om å holde en lav profil. Han lot seg ikke stanse og gikk på med nytt mot i takt med at hans venner ble arrestert, torturert og skutt.

Da det etterhvert ble ansett å være meningsløst å ikke bedrive aktiv kamp mot de tyske okkupantene, det ga etterhvert som tiden gikk ingen mening; ble da også Milorg opptatt av at motstandskampen skulle få et annet preg og omfatte sabotasjer landet rundt. Gunnar Sønsteby og hans «gutta på skauen» hadde først innflytelse det siste året av krigen mer eller mindre.

Forfatter Lars Borgersrud har skrevet boka «Nødvendig innsats» som dette essayet er bygget på. Det var mange parter involvert i motstandskampen i Norge. Men Osvald-gruppen og Asbjørn Sunde er å anse for den mest troverdige og mest markante gruppen hva gjelder sabotasjer, som på et senere tidspunkt sluttet seg til Milorg; og britene i deres regi, som de siste månedene av okkupasjonen bidro til å frigjøre Norge. Sabotasjene svekket tyskerne stadig mer.

Den svekket infrastrukturen. Når jernbaner ble blåst i lufta fikk man ikke fraktet malm og krigsmateriell. Når arbeidskontorer ble blåst i lufta forsvant muligheten til å mobilisere. Da Blucher ble senket sank også båten med mange hundre tyske soldater.

Sabotasje-virksomhet var bygget på tanken om å svekke der leddet var svakest. Som bruer, jernbaner, utposter. Der det ville svi mest. Den politiske oppbyggingen måtte skje sammen med den militære, skritt for skritt, og seieren ville da komme når forutsetningene var tilstede på begge områder.

At Sundes gruppe mislykket til tider ble ikke ansett som nederlag men som god erfaring. Mislykket de en gang, var det bare å gjøre et nytt forsøk. Målet og ideologien var militær sabotasje, indirekte og langvarig partisanstrid. Tanken var at fienden ikke kunne konfronteres åpent militært. Kampen måtte føres mot svake mål. Fienden måtte således tvinges til å omdisponere sine styrker - ved å svekke sin hovedfront. Målet var gradvis å avbryte fiendens transportlinjer og årelate ham mentalt og materielt. Og på den måten tvinge ham til å bruke stadig større ressurser på å sikre sine linjer bakover. Den indirekte virkningen var viktigere enn den umiddelbare skaden.

Denne fremgangsmåten/ideologien er basert på Thomas Lawrence bok «Seven Pillars of Wisdom».