Min tid i Provence

Støyen er diffus,og jeg våkner smått om senn. Lyden av gjentatt banking har langsomt gjort meg klar over hvor jeg er. Etter to uker i denne leiligheten har jeg fremdeles ikke vent meg til lydene fra leilighetene over og ved siden. Det er bare noen timer etter midnatt; jeg vrir meg i sengen og banner for meg selv. Håpet om at dette er en drøm svinner hen. Hodet føles tungt, og jeg blir liggende å lytte, bare for å få en følelse av hvor bankingen kommer fra. Jeg trekker den silikonbaserte ørepluggen raskt ut og lytter etter flere drønn i veggen; hvor kommer det fra? Men alt er plutselig stille; som ved et signal om at jeg nå er våken og allert. Ikke en lyd; jeg konstaterer at det er natt, og det svake lyset fra den medtatte gatelykten rett utenfor, presser seg gjennom sjalusien jeg alltid lukker innen jeg går og legger meg. Når jeg våkner på denne måten, samtidig som jeg tror at jeg drømmer, så følger det samme ritualet. Ørepluggen trekkes ut av det øret som ikke ligger trykket ned i puten; jeg sover som regel på siden; aller best på den høyre siden. Deretter blir jeg, uten å puste liggende uten å røre en muskel, lyttende til flere lyder som ligner den jeg våknet av. Men alltid, forgjeves blir jeg liggende å lytte uten å forstå hva og hvem som har vekket meg.

Kirkeklokken i tårnet på den enorme, gamle kirken slår alltid fem minutter for sent. Og etterfølges av byens eldgamle urtårn som ikke engang slår det riktige antall slag. Når sommertiden var slutt for i år, glemte jeg at klokken skulle skrus en time frem og merket det først, når jeg uten å være meg det helt bevisst at klokken var ti isteden for ni; tok meg i å telle slagene når den første klokken slo. Tatt i betraktning, både det faktum at de begge klokkene slår fem minutter for sent og ett slag mindre var dette observant til å være meg. Det var en lettelse å oppdage det. Hva om jeg hadde dukket opp hos den lokale bakeren på feil tidspunkt! . I det hele tatt er tanken på å måtte kle på meg og gå de få skrittene dit ned, bare for et brød, blitt en plagsom ide. For ikke å snakke om de høflige frasene som møter meg hver morgen. Slipper aldri unna. Og hva om jeg en dag ikke svarte men bare mumlet frem mitt ærende og gikk. Det er ikke alltid at mitt humør er stabilt så tidlig på dagen; når dagens nystekte baguette skal kjøpes og betales; noen gir kreditt. For meg tar det dessuten litt tid å våkne; etter lange, foregående, hyggelige kvelder med lokalbefolkningen på stambaren i byen. Og tanken på å fortære gårsdagens loff er langtfra fristende. Riktignok har jeg ikke gebiss, men konsistensen er farlig hard og kompakt, selv for unge friske tenner; hermed er De advart. Vel, antagelig ville jeg blitt tilgitt for denne gangen. En sur, mumlende Norvegienne madam, skrekk og gru; i dette land som gladelig deler ut sine høflige, overfladiske fraser. Jeg tør ikke tenke tanken. Jeg ville bli upopulær og den sjansen tar jeg ikke. Byene er liten og gjennomsiktig. Så jeg stotrer dem frem, de vanlige, dagligdagse setningene, uten å legge en eneste liten følelse bak dem. "Bon-jour madame. Une baguette s'il vous plait. Merci. Bon journé. A vous meme". Det hender forresten fremdeles at jeg glemmer meg bort og svarer i hytt og pine. Noen ganger ber jeg bare om et brød og betaler det det koster, uten det sleske, påklistrede smilet jeg har lagt meg til.

Det er to vinduer i min lille leilighet. Det ene vender skrått mot en mur den andre ut mot gaten som ikke egentlig er en gate men et gammelt, smalt strede. Jeg kan se inn til naboen om jeg føler for det og naboen kan definitivt se inn i min leilighet når hun føler for det og det gjør hun ofte. Da henger hun ut av vinduet som er så lavt at jeg engster meg for at hun skal falle ned. Det er dårlig dekning for mobilene våre her jeg bor og min nabo er tydeligvis plaget av dette fenomenet. Hun strekker seg derfor ekstra langt ut og hver gang blir jeg like engstelig for at hun skal falle ned på gaten som bare er et smalt strede og slå seg fordervet. Hvis hodet treffer asfalten først har hun ikke en nubbesjangs. Såpass skjønner jeg. Jeg sier ingenting men i det siste har jeg latt den ene sjalusien foran mitt forholdsvis smale vindu stå lukket. Liksom litt tilfeldig. Den andre vindus sjalusien slår jeg opp på vidt gap men siden det da fremdeles er mulig å se inn på mitt kjøkken så trekker jeg den ene gardinlengden for. Ja jeg erkjenner at jeg virker paranoid, og verre blir det vel, men jeg kan ikke vite om min andre nabo over gaten som ikke er en gate står bak sin vindus sjalusi og kikker inn på meg. Som egentlig ikke befinner meg ved vinduet så ofte. Det føles bare så sjenerende å vite at jeg kanskje blir betraktet. Jeg har ikke noe å skjule men naboen kan jo muligens tro det. Og det er det som virker så hemmende. Jeg bruker derfor mye elektrisitet til alle lampene jeg har rundt omkring i stuen som er en del av kjøkkenet eller for å si det enkelt så er kjøkkenet en del av stuen. Det kalles en åpen løsning og kjøkkenet er bare et hjørne av stuen der jeg lager mat, vasker kopper og kar og der jeg altså skjuler meg for naboer som bor tvers over. Noen ville vel egentlig kalle det for en gatestump men det får meg til å tenke på en sigarettsneip. Men allikevel kaller jeg gaten vår for en stump.

Jeg er en fremmed som skulle ha reist for lengst etter de gamles kalkuleringer. Ikke vet jeg om det var med et lettelsens sukk den gamle skallete mannen ønsket meg god reise. Men han snur seg hver gang jeg nærmer meg. Han må ha stått utenfor huset sitt eller sittet på trappen sin en kveld jeg dristet meg til å riste de gule og hvite ryene mine ut av kjøkkenvinduet. Oppholdet mitt var dengang nøyaktig en uke og da drar man vanligvis her i fra. Men altså ikke jeg som hadde planer om å overvintre. Jeg kan ikke bevise at det var meg han sendte denne hilsen til men det var ingen andre ute og gikk på den tiden.

Hundene her er store men de fleste er små og noe jeg ikke kan la være å flire av. De er på størrelse med de fleste katter men oppfører seg dessverre som svin. Det er ikke lenge siden jeg var på god vei inn i en bløtaktig masse som få minutter tidligere var etterlatt der midt i gaten utenfor mitt hus. Jeg har ennå tilgode å bli sittende helt fast i denne ekle substansen. Hjernen min registrerer enhver følelse av noe bløtt under skoen og foreløpig har jeg bare erfart å få hundebæsjen bare halvveis opp på skohælen. Det er mye blå himmel her nede men jeg ser den først når jeg stopper opp eller setter meg ned. For eksempel i parken. Det er ikke alltid like hyggelig å gå og stirre ned i gaten. Det ligger mye der jeg mister appetitten av men jeg synes ikke jeg har noe valg. Og uten at jeg er meg det bevisst så skriker jeg ukvemsord hver gang jeg føler jeg er i ferd med å miste fotfeste. Det var forresten en gang en gammel dame, i Aix, ja eldre enn meg, som forsøkte å være morsom på min bekostning tror jeg. Hun både så og hørte mine ukvemsord. Men hun smilte ikke, og jeg forsto ikke hva hun sa. Det var kanskje like greit. Men noe burde vel gjøres. Har de ikke borgermestrer som ordner opp i sånt forresten? Jeg vet at det finnes ordninger selv her jeg bor og har tenkt å overvintre, men det blir visst for langt for damene å gå tror jeg. De kommer seg aldri lenger enn til det første hushjørnet uansett. Og der treffer de selvsagt på nabofruen. Og der mens de sladrer med nabofruen slipper de dyret løs og later som de ikke ser hva som foregår.

Menigheten her har forresten kommet med en ide om hvordan dette dilemmaet bør løses. Bak den store kirken og på andre strategiske steder har man bygget sandkasser for hundene til å gjøre sitt fornødne. Hundene har også fått si sitt i form av et lite skilt der det står: her gjør jeg som jeg vil. Det er så, men altså et sted de må ledes til. Og disse sandkassene står jo ikke utenfor hundeeiernes hus. Hundeeier må altså gå noen skritt og det er det sjelden de gjør. Derfor blir hundeskitten liggende i gaten til sjenanse for andre spaserende. Og av den grunn ser man ikke den blå himmelen her inne i byen. Blikket må vendes ned og der er det altså ikke alltid så vakkert å beskue. Å få hundeeierne til å ta det opp i en plastpose er vel for mye forlangt, det er jo unektelig en ekkel følelse selv om hånden aldri behøver være i berøring med avføringen. Men borgermesteren her burde ha gjort noe med problemet.

Noen hevder at jeg er regelfiksert og derfor bestemte jeg meg for at dette skulle jeg leve opp til. Tidlig etter min ankomst ville jeg registrere min tilstedeværelse i byen. Derfor tok jeg turen ned på "hotel de ville" som ikke er et hotel men byens rådhus. Jeg var klar over at jeg stilte meg for hugg bare ved å sette foten innenfor døren, men jeg hadde allerede vært hos bakeren og avlevert noen fraser og syntes jeg var godt igang. De ristet bestemt og avvisende på hodene sine alle som en. De snakket ikke engelsk. Nemlig! Jeg lot det derfor stå til og tenkte at denne formiddagen kunne jo faktisk bli min første leksjon i språket. Vanligvis går det greit på andre språk, det er min erfaring. Men ikke på hotel de ville. Den ene damen bak skranken henviste meg til den andre damen bak skranken og hun igjen til den tredje. Og for hver gang jeg måtte begynne på den samme setningsfrasen løsnet jeg litt mer på stemmebåndet. Og for hver gang jeg fremførte mitt ærende merket jeg at stemningen i lokalet ble mer og mer amper. Den siste forlot bare stolen sin og begynte med noe annet.

Dette var min aller første, store erfaring med et språk jeg ikke hadde så gode kunnskaper om og det endte faktisk bra. Selv om jeg gikk der i fra rødkinnet og varm. Ikke bare hadde jeg brukt opp dagens energi men den listen jeg holdt i hånden var så lang som et vondt år. Og hva ville jeg der er det grunn til å spørre? Bare registrere min person. Noe jeg var blitt tipset skulle være en god ide. Og hva hadde jeg i hånden når jeg forlot rådhuset. En oppfordring om å presentere et bevis på min adresse, et bevis på at jeg betalte strøm, for ikke å glemme at de ville se min skilsmissebevilling. Bør jeg nevne at jeg aldri lot meg registrere. Hverken der eller hos politiet.

Det med manglende språkkunnskaper pleier som regel å gå greit. Og jeg har da også lært meg noen språk bare ved å kaste meg uhemmet ut i det. De fleste er hjelpsomme; i land som Spania og Italia for eksempel. Og om de ikke forstår alt jeg prøver meg på så later de fleste som om de forstår meg; der altså.

På postkontoret vet de utmerket godt hvem jeg er. Å kjøpe frimerker går greit. Det blir som å kjøpe melk eller smør. Å etterlyse posten sin er derimot en noe mer komplisert affære. Det jeg lærte meg tidlig nok var ideen om å le av seg selv og gjerne med de andre. De som ikke forstår. Egentlig ble det ganske gemyttlig hver gang jeg kom for å etterlyse posten min. Køen bak ble riktignok lang noen ganger, men det ga jeg blaffen i. Hvorfor ødelegge en hyggelig dialog med postfunksjonærene. Jeg tror de satte pris på det lille avbrekket når jeg kom. I to uker kom jeg hver formiddag. Den søte unge blonde damen med krøllete langt hår fikk faktisk latterkrampe engang jeg fremførte mitt ærend for hundrede gang. Hun forsvant plutselig lynraskt ut bakdøren med en halvkvalt latter som rungende forplantet seg i murveggene bakenfor. Jeg lo godt jeg også. Men køen var lang når jeg dukknakket måtte passere dem på vei ut. Posten materialiserte seg faktisk dagen etter. I min postkasse; uten navn. Bør jeg fortelle at jeg ikke var kunde på posthuset før etter en lang stund!
- 2 -

Jeg parkerer den siste modellen av en Renault Clio ved siden av en eldre modell av samme fabrikat. Jeg husker å ta en siste sjekk og går rundt bilen to ganger med argusøyne. Dette er noe jeg gjør sammen med bilutleier den dagen jeg leier og er en praktisk akseptert løsning på et problem som kan oppstå når utleier påstår at det er blitt en ripe i lakken i tiden da man har leiet hos ham. Denne sjekken før og etter virker altså preventivt. Jeg går deretter med nølende skritt og gruer meg litt til å møte de tre franske musketerer som ganske sikkert pønsker på noe for å ødelegge dagen min. I siste sekund får jeg en ide og idet jeg åpner døren møter jeg de to franske musketerer, den ene har visst fri idag, med en sprudlende hilsen på ekte Oxford engelsk og legger vekt på at aksenten er perfekt når jeg sier: god morgen hvem snakker engelsk idag? Det går akkurat som forventet; den vanlige og alltid innøvede franske frasen blir hengende i luften og stuntet mitt har akkurat den effekt jeg ønsker. Den ene strekker armen i været; det er klart han snakker engelsk. Den andre og den mest stridige unge kvinnen blir sittende med åpen munn og gape i et par sekunder. Hun tar seg i det og ser ondskapsfullt på meg. Hvordan kunne jeg? Ikke det at jeg finner det så morsomt og når jeg presenterte mitt ærend uken før og ønsket et tilbud på leiebilene deres så snakket de alle engelsk når de forsto at det kunne være snakk om penger å tjene. Men kommer jeg i andre ærend så er det ingen som snakker annet en fransk i den butikken. Det sies at de lærer engelsk på skolen i åtte år. Altså lengre enn det norske barn gjør.

Når druene enten de er grønne eller blå skifter farge og blir bløte etter et par dager og fikenene ikke lenger er søte og appelsinene kommer fra Spania og eplene fra Argentina og frukten og grønnsakene bare blir dyrere finner jeg ikke lenger grunn til å handle på det ukentlige markedet nede ved paviljongen . Når prisen justeres etter hvor markedet holdes, da tar jeg heller bussen til supermarkedet i nærheten. Selv ikke her i vår eldgamle by er vi fri for handelstandens undertrykkelse av de økonomisk vanskeligstilte. Det er markedet som rår og glupske forretningsdrivende ser alltid en sjanse til å gjøre seg rik på andres bekostning. Og når en vare koster det dobbelte i den lokale butikken, da er vi ikke kunder der mer enn den ene gangen. Når kjøpmannen på hjørnet gjør seg til med sine velkjente fraser og det føles riktig å handle der skal han vite at det ikke er en selvfølge at jeg kommer igjen. I allefall ikke om han har tatt seg betalt for en annen vare enn den jeg har presentert på disken hans. Jeg liker det ikke! Og jeg kommer tilbake fordi jeg ikke har noe valg. På grunn av de tunge melkeflaskene og de tunge treliters flaskene med vann som jeg ikke orker å bære fra supermarkedet. Og jeg handler noe ekstra som en flaske rødvin bare fordi jeg forstår at han skal overleve på sine forretninger han også. Derfor kommenterer jeg prisen som er feil og han må pinlig berørt gi meg differansen og tror vel ikke at han ser meg igjen. Men det gjør han og han er ekstra hyggelig og lurer meg aldri mer. Og jeg savner allerede blomsterhandlerens elskverdige gest når han gir meg en ekstra rose når jeg handler en bukett hos ham. På markedet ved paviljongen selger de nesten alt. Roser i all verdens farvespekter og bysteholdere som det engang het, i mange fasonger og størrelser. Det yrer av liv når været er vakkert men de siste ukene har det vært grått hver gang det har vært marked hos oss. Og snart er det vinter.

Min tyske venninne som tigger på fortauet utenfor postkontoret er en eldre dame som sier at hun venter på at det franske byråkratiet skal jobbe for henne. Hun har krav på pensjon sier hun og smiler søtt og forsøker å skjule at halve tanngarden er borte. Hun ser frisk og rask ut men ingen vil ha henne engang til å vaske for seg, påstår hun. Hun har jo ingen papirer på at hun har gjort det før. Hun svarer når jeg spør at pengene hun tigger er til hunden; en kjøter hun har funnet og som har blitt hennes beste venn; som hunder har så lett for. Hvem som lever best av de to, kvinnen eller hunden er ikke godt å vite men befolkningen sørger for at hun har til det daglige behovet. Og knapt nok. Det er god butikk å tigge og hun syns det er pinlig min tyske venninne når folk stikker til henne papirsedler. De krøller hun sammen og gjemmer inne i håndflaten. Den minste er verdt nesten førti kroner. Du kan vel ikke ha det så verst sier noen, du som sitter på kafeen og hygger deg. De vet ikke hvor hun bor. Eller du som kler deg så pent. Selv har jeg forsynt henne med sterke franske sigaretter. I går bød hun meg en. Og sa at jeg skulle sikkert likt å treffe den syd-amerikanske kunstmaleren som bor her like i nærheten. Tenk sa hun, jeg har vært hjemme hos henne to ganger nå. Jeg følte skam over ikke å ha gjort det samme. Invitert henne hjem, mener jeg. Så ikke går jeg særlig ofte på postkontoret lenger. Og brevene tar jeg med meg et annet sted og poster.

Det er sen høst i Provence. Det regner og vannet renner nedad den smale gatestumpen vår i strie strømmer forbi huset mitt. Avløp er det smått med og alt vannet ender nederst ved fontenen i en stor dam. Når fontenen renner over blir dammen større. Den er ikke til å komme forbi. Jeg må gå tilbake og opp gaten, nedad en smal gatestump og ned igjen, nesten et helt kvartal må jeg gå for å komme til det samme punktet; der den store dammen stenger enhver fremkommelighet. Når regnet stopper renner vannet unna smått om senn.

Det er ingenting som tyder på at det blir bedre vær på en stund. Den lysgrå himmelen som dagen før var ubeskrivelig blå er nå dekket av svarte skyer som beveger seg hastig i sirkler. Når jeg dusjer flommer vannet nesten over den lave keramikkanten fordi avløpet er tett. Jeg har kjøpt meg en sånn gummigreie som jeg bruker når jeg ikke orker å se på vannet som ikke renner unna. Men den hjelper dårlig og jeg må nok helle noe giftig pulver der om ikke så lenge. Baderommet ligger vegg i vegg med naboens og hver gang jeg går inn på badet for å bruke toalettet drar hun møblene sine over det flisbelagte gulvet sitt slik at lyden skjærer gjennom marg og ben. Jeg later som ingenting. Men da huseieren fra Norge var på besøk sto han tidlig opp og dro møblene sine over gulvet fra klokken var halv syv til kvart over syv en søndag morgen. Jeg var våken og må innrømme at det moret meg litt. Naboen må ha forstått hintet for hun sluttet umiddelbart. Jeg tror forresten ikke OB Laden bor her ved siden av.

Idag fikk jeg en pose rundt baguetten min. Det var jeg glad for. Handlekurven min av strå er ikke tett og regnet kunne ha gjort baguetten min våt og lite fristende. Det er tross alt avgjørende at den er sprø på overflaten. Det er jo hele vitsen med å kjøpe dagens baguette. Dagen etter kan du slå ihjel naboen med den. Det finnes forresten en variant av denne avlange loffen, en bredere en som de kaller en batong og det syns jeg liksom jeg kan forstå, i alle fall dagen etter. Vanligvis får jeg bare en tynn papirserviett rundt baguetten min. En som hun, min venninne i bakeriet, på en snedig måte vrir sammen rundt midten. Men hun får ikke bestemt seg for om jeg fortjener en hel pose visstnok. Men jeg lager ikke noe stort nummer ut av det. Det er jo så hyggelig å handle der. Fire fraser sendes frem og tilbake innen jeg er ute av døren: god dag, takk, ha en god dag (eller kveld) og til sist; ”au-revoir”. En dag da jeg tenkte litt over dette fant jeg ut at om hun har hundre kunder om dagen så avleverer hun disse frasene tilsammen fire hundre ganger; pr. dag. Men hun er alltid blid.

Statistisk sett er jeg ikke den som ser mye på TV; der de sender mange utenlandske serier. At det aldri snakkes ett ord engelsk på disse seriene er slitsomt. Og jeg må unektelig anstrenge meg for å forstå hva det dreier seg om. Franske aktører i markedet; det er vel ikke riktig å kalle dem skuespillere, det er jo tross alt ikke et skuespill de utfører, er mange, og neppe arbeidsløse. Som regel tenker man ikke på at tv-seriene ikke lenger er så amerikanske, selv om man vet det utmerket godt. Men når man i en scene der en av skuespillerne blir arrestert, betrakter ham med to fransk uniformerte politimenn, da virker det pussig. Og når en rolleinnehaver i serien egentlig skal til New York og dette oversettes til Paris, da er det jeg trekker på smilebåndet. Men egentlig er det jo hysterisk morsomt. Men språket er vanskelig å lære. Til og med postfunksjonæren innrømmer at hennes to barn har problemer med å lære fransk. Når alle personer i entall og flertall skal bøyes i alle retninger og utallige endelser, da er det jeg gir opp. I grammatikkboken jeg har leid på biblioteket får jeg flere muligheter å velge mellom. Jeg trøster meg derfor med at den måten jeg snakker språket deres på er like riktig som den måten de fremfører det på. Men de ser ofte på meg som om jeg er kommet fra planeten Mars; der noen oppriktig tror det finnes liv. Det er da vi tilslutt ler hjertelig; på en konspirativ måte. Jeg kan forresten forstå at de stusser når jeg ber om fem norske frimerker på posthuset. Og jeg setter pris på at de ikke himler med øynene. Men da er det altså at et lite ord på to bokstaver har laget krøll på hele setningen.

"Nå er det nok", sa naboen og stoppet den unge gutten som var i ferd med å presse seg oppfor bakken her forbi huset mitt. "Ikke mer vrom, vrom jeg er trøtt og lei av dette bråket. Og om du ikke forstår så tilkaller jeg politiet. Forstår du eller må jeg bokstavere det for deg. Du forstyrrer privatlivet mitt og alle andres også for den sakens skyld. Jeg kan ikke slippe ut ungene her når dere raser forbi her i denne smale gaten og dette er siste gang jeg sier det. Og politiet blir tilkalt regn med det"! En dame viser seg i vinduet litt lenger opp. Hun henger ut av vinduet som naboen min har det med å gjøre. Hva er det han tillater seg, det er hennes sønn han truer. Mannen roer seg ned betraktelig; det må da være lov å sette en stopper for dette bråket. Ok jeg overdrev vel litt når jeg truer med politiet, men hvis det er sønnen din.... "Du har sønner selv og om ikke lenge får de seg motorsykkel og snart har de fjernet eksospotter og det som er og da skal du regne med at jeg står der med pekefingeren og du skal få høre det, tro meg"! Det er ingen tvil om hvem som kontrollerer gata vår! Unggutten står der som uskyldigheten selv og er lavmælt og angrende; tror man. Få timer etter har han hentet alle kameratene sine kunne man tro og nå er det at hele nabolaget høres ut som den reneste cross-banen opp og nedad gatene går det og alltid er de ute av naboens bilde, som nå ikke lenger er å se. Den trusselen han har hengende over seg når hans egne sønner kommer i den alderen er nesten ikke til å bære. Og at den attpå kom fra en av hans kvinnelige naboer er heller ingen spøk. Det vet han av erfaring.

I dag gikk jeg ned til stasjonen for å ta bussen. Jeg forserte fortau og gikk kanossagang mellom gaten og førstnevnte som en person som har gjort noe galt og nå må betale for angrende synder. Regnvannet strømmer forbi med en gjennomsnittsfart lik noe jeg ikke har sett før. Og avløp finnes ikke og der fortauet slutter og ender i en grusvei er dammen så stor at den dekker halve gaten. Jeg skal handle på supermarkedet og går ikke lenger til kirken får å hoppe på bussen. Der har jeg stått mange nok ganger forgjeves. Inntil en dame forbarmet seg over meg og fortalte at nå passerer den ikke kirken selv om gaten er gravd igjen lenger oppe. Nå er grunnen den at det er forbudt å kjøre inn fra hovedveien lenger ned. Der de nå forbereder en rundkjøring; en innretning de har en manisk forhold til. Som altså i disse dager gjør handleturen min ekstra lang. Nesten gjennombløt tar jeg plass midt i bussen og møter blikket til sjåføren i sladrespeilet. Noe jeg ofte gjør; jeg forstår ikke hvorfor, jeg bare aner årsaken. Og jeg har allerede betalt en billett som nå koster enda mer, selv om jeg nå må gå til stasjonen som tar meg femten minutter en vei. Og bussen; den går idag allikevel via kirken og mine angrende synder er dermed betalt, forgjeves.

Når ryggen verker noe den gjør når været er i forandring da er det godt for kroppen å mosjonere. Og hadde de pågående politikerne i mitt hjemland bosatt seg her ned i min lille by så hadde de aldri foreslått at markagrensen i Oslo bør fjernes. I Provence ligger åsene bølgende grønne i nære omgivelser. Men det gjør også de rosa villaene. Og med dem har asfaltjungelen strukket seg deretter. De få kilometrene kan bli ekstra lange og slitsomme innen man når frem til den grønne oasen og da har en livstrøtt rygg allerede fått nok på asfaltbelagte bilveier.

Det største problemet er blitt om jeg tør gå alene inn i skogen der ingen stier er merket. Jeg er nemlig redd for mørkemenn. De menn som ikke tenker lyse tanker om kvinner. De menn som mener at den kvinnelige del av befolkningen bør skjule hele sin eksistens bak et stort telt. Og disse menn står nede ved paviljongen; hele dagen. De tenker og tenker og sender meg olme blikk når jeg passerer. Og jeg går ikke i telt og kommer aldri til å gjøre det. Min gud er ikke opptatt av hvordan jeg er kledd. Det er det som hjertet mitt er opptatt av som teller, står det i den boken jeg har lest. Og ikke har jeg lyst til å kle meg i et slør heller for i den boken jeg leser der står det at sånne kvinner blir sammenlignet med løsaktige kvinner. Kvinner som har en ting felles og det er å forføre menn. Det står det i boken min, som visstnok er den boken disse menn sier at de forholder seg til; en senere revidert utgave. Jeg trekker derfor den slutning at deres gud må ha forandret og tilføyd noe han ikke bør tilføye. Den norske kvinnen som var på ferie i Tyrkia ble voldtatt og drept når hun var på ferie der. Og hun hadde visstnok hatt et behov for å gå tur i skogene deres; noe som altså ble hennes skjebne. Jeg går bare korte turer på de asfaltbelagte veiene her rundt byen vår; i dagslys.
- 3 -

Er det drømmen som vekker meg plutselig når jeg ligger som støpt i sengen. Eller er det virkelige lyder? De silikonbaserte ørepluggene gir meg en roligere søvn og stenger ute lyder som er en del av verden rundt meg. I natt skal jeg mot min vilje forsøke å sove uten øreplugger. At jeg skvetter til i søvne er vel ikke normalt og noe jeg må forske på; selv om det vil stjele nattesøvnen som jeg trenger sårt. Vi er ikke velkomne her vi norske oljesjeiker fra det høye nord. Vi kjøper opp de gamle falleferdige husene deres, gjør dem beboelige og maler endog fasaden både foran og bak. Vi lar dem få våre norske skattekroner og sørger for at den gamle byen deres blir presentabel. Kanskje kan de unge bli fristet til å bosette seg her også. Men selv blir vi ønsket god tur hjem i mørket av naboer som håper at vi ikke overvintrer. Og møblene blir trukket over flisbelagte gulv som terger enhver nabo til alle tider av døgnet. Bør jeg kanskje ta hintet, å komme meg hjem?

Menn er menn og kvinner er kvinner og begge kjønn oppfører seg typisk for den kultur de tilhører. Noe typisk for fransk kultur er kvinner og menns forskjellige forhold til fritidssysler. I andre land er forskjellene små. Kvinner i Norden har bevist at de har de samme mulighetene til å gjennomføre fritidslivets gleder som menn og at de mestrer alle oppgaver like bra men gjerne på en annen måte. Andre steder er ikke kvinner velkomne og er de det så blir det på menns premisser. Ballspillet Boule er en typisk mannlig fritidssyssel. Kvinnene deltar som regel som tilskuere. Mest fordi de blir undervurdert kan det se ut som. Men også fordi de ofte beviser at muligheten til å vinne spillet er betinget av kvinners spesielle evner for kalkulering og presisjon. Dette skremmer menn. Kvinners daglige sysler med hus og hjem er ofte nok for en mor som i tillegg har barn, og på den arenaen ønsker ikke menn og delta. Mest fordi de franske menn mener at dette er kvinners oppgaver og dermed umannlig. De strekker seg til å være fedre og mener at patriarkatet er det eneste rette. Og kvinner lar dem få lov men ikke uten å markere sin rolle. Som regel inkluderer dette både barn og mann og hele den resterende familien, og dermed blir patriarkatet ofte en illusjon. Men de hevder begge at deres rolle er den sterkeste. Selv om status er i ferd med å forsvinne også i syd-europa. Noe som får konsekvenser for familiestrukturen også her. Det er kjent at menn i nabolandet Italia syns det er aller best å bli boende hjemme hos mamma.

I min gamle by ser man aldri kvinner stå å henge ved paviljongen. De møtes på gatehjørnene nær deres egne hjem. Og aldri lenge ad gangen. Eller på markedene en gang i uken. Markedet er en møteplass og kulturelt betinget. Det er også en scene og et uttrykk for hengivenhet for gamle skikker som for en turist fortoner seg som et skuespill som vi gjentatte ganger i livet lengter tilbake til. Kvinner møter kvinner og de møter menn her på markedets scenegulv. Den sosiale omgangen er typisk ved at man hilser med et kyss eller et smask på hvert kinn eller rett ut i luften. Kvinner strekker hals og kan minne om fugler som driver en form for parringslek. Menn møter dem men har en avslappet hodeholdning som viser at de har kontroll og at de tillater seg å bruse med fjærene. Innenfor de rammer som mannen selv tillater. Stemningen er på daværende tidspunkt nesten elektrisk og kvinner glemmer både sted og tid men bare for en kort stund. Deretter går samtalen om vær og vind og dør ut av seg selv. Det virker på en nordboer litt fremmed og ikke så hjertelig som en real klem. Verden vil bedras.

Været skifter mellom vinter og høst. Høst og vinter. De gylden farvede bladene avtegner konturer mot den dypblå himmelen over justispallasset og så langt øyet rekker. Langs husvegger i smale streder mot nye åpne plasser og brede boulevarder. Byen rundt meg er utpreget pittoresk med de mange, smale gatene som ender i store åpne plasser med gamle platantrær. Der studenter og turister samler seg på utallige kaffeer langs de gamle murstenshusene. På italiensk inspirerte møbler under store parasoller hvor unge kelnerkledde gutter serverer pastis og kaffe i små kopper. Der den åpne plassen for kort tid siden var et overveldende skue av markedslystne kjøpere og selgere under regnbuefarvede baldakiner som solgte høstens aller første trøfler til overpris. Der middelaldrene blonde turister kjøpslo om prisen på håndlagede sølvsmykker og klokker produsert i China.

Gutten spør nesten som for å erte meg hva jeg mener med meny. Han later som, og jeg spør hva han uansett velger å kalle det så ønsker jeg å se den. Han smiler når jeg spør om han er utlending som meg. Kelnerne i hvite stivsnippede skjorter med kritthvite håndklær over armen serverer en portugisisk rød portvin som skal skjerpe appetitten mens jeg venter på dagens rett som serveres klokken tolv presis. Selgere og restauranteiere spyler plassen utenfor og med en effektiv vilje går samarbeidet som det alltid gjør, uvanlig fort unna. Nye gjester som velger å sitte ute i skyggen av de gamle trærne knepper dressjakken og ønsker at de hadde valgt å sitte inne under den elektriske ovnen i taket. Spruten fra vannslangen sender den kalde dusjen fra vann som møter asfalten tilbake til de allerede småfrosne gjestene. De som bare skal ha en kaffe må sitte ute enten de vil eller ei; hvite damaskduker og servietter i papir på de små bordene inviterer til lunsj. Forretningsdrivende og alvorlige advokater tar plass sammen med sine kolleger. En velkledd kvinne med en aldeles vakker sjokoladefarvet hud setter seg ned og venter på sin venninne. De har så mye å snakke om og tar gjerne på hverandre for å markere sin nytelse. Dagen er perfekt. Maten er perfekt anrettet på store fat; husets vin i mellomstore karafler. Den ovnsbakte fisken med store anisfrø er velsmakende og sender liflige smaksopplevelser til ganen. Kelneren er stadig der og spør om det smaker; på engelsk nå. Jeg svarer overbegeistret; på fransk. Vi ler og som om han leser tankene mine fyller han glasset med den kryddersmakende røde vinen og spør om jeg ønsker noe mer.

Utenfor står de dieseldrevne bilene og spyr ut sin gifte gass. Blant selgerne av frukt og grønnsaker og fersk fisk og lammekoteletter virker det ikke så fristende lenger å være kunde. Lappetepper og billige lærvarer har sin verdi og prisen kan prutes om jeg gidder. Det får bli med en kaffe noisette. Dagen er ung og gatene fylles opp av studenter på vei hjem til en siesta, eller mødre som skal hente sine barn fra skole og barnehage. Om kort tid er byen tom, bare renholdsverket har mer enn nok å gjøre.

Kvelden som kommer fort og mørk og med en full måne på den blåsvarte himmelen innbyr til oppdagelser som bare en neonopplyst by kan invitere til. Spennende butikker, med eksotiske klær fra Armani og Prada og sko fra velrenommerte italienske produsenter ønsker deg velkommen inn. Restaurantene i den svakt belyste gaten innenfor den brede boulevarden møter meg med hovmesteren på utsiden. Velkommen inn og ta gjerne plass ved vinduet. Det er tidlig kveld for en nordboer og servicen er det ingenting å si på. Pizzamenyen er lang og frister med norsk laks. En middel stor flaske med hollandsk øl får følge. Fristende blir den delikate pizzaen servert på en stor fjøl. Men det lukter brent. Pizzaen er svart under og smaker svidd. Beklager, men den er ikke spiselig. Sender den ut til en fortvilet kokk. Og en kelner som straks tilbake kan fortelle at der lager de bare svidd pizza; uten å trekke på smilebåndet. Jeg sier moderlig at brent mat kan gi meg kreft. Men han skal gjøre et nytt forsøk med kokkens hjelp på kjøkkenet. Det er bare det at hjelperedskapet burde vært rengjort oftere enn normalt forventet og pizzaen blir aldri annet enn forkullet på undersiden. Appetitten er spolert og ingenting annet enn en god natts søvn kan redde den tidligere så perfekte dagen i hovedstaden i Provence. På et vandrehjem i maleren Cezannes by; Aix en Provence.
- 4 -

Utenfor ved trappen inn til de enkelte leilighetene sitter de gamle enkene etter menn som for lengst ligger under torven som det så vakkert heter. På vakre varme høstdager sitter de der ved siden av hverandre i skyggen av husveggen på den ene siden og i solstrålene som den andre siden er velsignet med når solen står høyt nok. De er ikke høyrøstet disse gamle damene annet enn når de samtaler gjennom det vidåpne vinduet sitt som ligger tvers over det smale stredet. Da kan man høre hvert ord fordi stemmen treffer murveggen på hver side som et ekko. Da går praten om dagliglivets trivialiteter og barnebarna som ikke kommer på besøk. Om alle disse utlendingene som flytter inn i nabolaget. Og hvilke fordeler de har av det. Idag sitter de utenfor huset sitt på hver sin krakk; tett inntil hverandre sitter de der og småprater. Med hendene i fanget skuer de opp og nedad gaten vår. Det er søndag og fremdeles turister fra andre steder i landet. Og det er greit nok. Vår eldgamle landsby har en vakker middelaldrende del som er viden kjent. For sitt vakre kapell, for sine vakre snirklete gater som er bygget i trappetrinn og for sine små åpne plasser der man kan finne en benk, hvis man er heldig; under et gammelt platantre. Langs husvegger med blomstrende, ildrøde bouganvillaklatrende busker som smyger seg langs de murstensbrune veggene rundt balustrader og utstikkende, små verandaer der Romeo og Julie ofte vekslet lengtende blikk. Her bor utlendingene; de rike som har invadert deres ellers så kjedelige lille by her i Provence. På denne dag skal jeg komme til å møte juryen for den gamle, smale gatestumpen vår, representert av de aller mest respekterte damene her. De gamle av dager. Jeg oppdager dem først når jeg runder gatehjørnet der den dyktige kunstmaleren bor og ånder for sine malerier i akvarell og olje. Syv, åtte damer på hver side av gaten som følger meg med nysgjerrige, blektrøtte øyne. Jeg kastes utfor et stup mot glupske ulver. Jeg snubler ned det siste trinnet, og unngår så vidt å tråkke i nabohundens nylige avlagte ekskrement. Varmen sprer seg over hele kroppen; hodet inkludert. De stirrer som om jeg nettopp har landet med min tallerken; fra Merkur eller andre planeter. "God dag, god dag"! På utsøkt fransk faller min sprudlende og ærbødige hilsen som om de skulle være de kvinnelige regentene i byen. Det mumles et svar, en hilsen men ikke så hjertelig at det gjør noe. "God dag, god dag"! Ingen respons? Jo, med hevet røst fra den gamle damen nederst i rekken på høyre side et rungende god dag og hvordan har De det! Jeg puster lettet og smiler sørgmodig men langt fra underkuet når jeg passerer det siste kritiske blikket. Jeg skulle så gjerne ha stoppet opp og sagt noen ord. Det mumles i rekkene, snart går praten lett; og tonen er mild. De vet hvem jeg er; byen er liten.

Kaffeene her i byen er få men jeg besøker dem regelmessig; midt på dagen når de arbeidende menn tar sin første hvil. Tett opp til meg presser de seg inntil baren; med ryggen til meg; de enser meg knapt; jeg er den luften de trekker mellom hvert sigarettdrag. Som hunder vender de bakparten til og ønsker ikke annet enn kontakt; det virker slett ikke oppmuntrende. Deres machostinkende holdning forener seg med videoklippene på den støyende TV-skjermen som sender filmsnutter fra MTV. Stående inntar de sine grønne giftigutseende drinker med alkohol i. Bareieren smiler liksom faderlig konspiratorisk og formidler en voksen manns misforståtte forstående holdning til de unge menns allerede sykelige uvaner. Og med sitt eget velutviklede forretningstalent fyller han glassene opp med alkoholholdige drinker i alle regnbuens farver . Han har da også en familie å forsørge, gad vite. Parkert utenfor står den rustne 2CV’n og venter på sin øldrikkende eier innenfor. Straffen er streng hvis han blir stoppet av lovens forlengede arm, som ikke skjer så ofte her i vår gamle by. På den eksklusive Rivieraen derimot blir du høyst sannsynlig bøtelagt fordi du har en dyr bil og ikke fordi du kjører uten førerkort. I allefall hvis det er skoleferie og ungene deres kan tenkes og ferdes på de trafikkerte veiene langs kysten. Jeg tar den siste store kaffedråpen i en slurk og etterlater meg en diskret gulp på veien ut. Dagens behovtrengende koffeindose er oppfylt; jeg kan starte dagen!

Det var en underlig ambivalent følelse som fulgte meg på flyturen. Endelig hadde jeg betalt for en vare jeg både var fortjent til og ikke. For mindre enn en norsk krone omregnet til svensk valuta var jeg på vei sydover langt oppe blant skyene og har aldri reist så billig. SAS har mye å hamle opp med for å forsvare denne prislappen på en flytur. En symbolsk pris for å få folk til å reise etter 11.september. Og på denne turen var han ikke OB Laden, alias Odd Bjørn Loden. Frankrike skjelver for at han skal slå til igjen, og ingen vet om de noen gang får tak i ham, død eller levende. Men han har mange elever som stadig vekk blir tauet inn og sendt til Cuba. Satan Djevelen er desperat og farer omkring på jorden som en brølende løve. Han vet han har kort tid igjen!

Når jeg ikke spiller radio, som forøvrig sender gode programmer med klassisk musikk og en time med jazz på kveldstid, hører jeg på min egen musikk. Det spilles mye fransk musikk på denne radion. Hver tredje melodi er engelsk eller amerikansk. Er det en instrumentallåt som spilles som nummer tre, sender de ytterligere to franske. Ergo er hver tredje sang vanligvis utenlandsk. Ikke all fransk tonekunst lyder som god musikk i mine ører. Og nyhetene får jeg ikke med meg; jeg leser Time og får dermed dekket mitt nyhetsbehov; midlertidig. Nyhetene om hvert eneste rentehopp i Norge går meg derimot forbi. At Mette-Marit er gravid igjen og igjen er noe jeg leser i den franske se&hør-utgaven. At hun rett og slett har blitt feit er det ingen som har kommet på. Men den norske kronen er sterk og står seg godt mot Euroen til enhver tid; foreløpig.

Veiene rundt bybebyggelsen ligger som et lappeteppe av små dammer etter det tunge regnet som har falt de siste dagene. Mine turveier er blitt et mareritt å gå. Bilene raser forbi i tillatt hastighet og litt over. Sølespruten står til værs og treffer meg oppetter låret og nedover leggen. En annen bil og en annen sølesprut treffer meg likedan men nå på den andre siden. Bilveiene strekker seg langt inn i de grønne åsene og asfalten ligger stykkevis og delt. Den seige leirjorden har ligget tørr lenge og trekker ikke til seg vannet fort nok. Rød gjørme er hasardiøs å gå på. Den er som glatt hundeekskrement og er vanskelig å fjerne. Etter mørkets frembrudd må man velge turveiene med omhu; gatebelysningen er ikke raus og det finnes altfor mange mørkemenn her. Turene blir derfor korte på denne tiden av året.

Mine venner et norsk ektepar har ville planer. Han akter å investere i en vingård, hun vil helst lage lappetepper. Dessuten har hun allerede et stort flott hus i Norge. Hun er usikker; svært usikker forståelig nok. Men han kjenner henne sier han flott, hun elsker å ha noe å gjøre og denne ideen vil nok få henne på andre tanker enn en fortsatt uføretrygd. Jeg vet ikke jeg, sier hun og ser på meg. Han ler; han kan jo ikke legge inn årene ennå. Med hans forretningstalent er det forståelig. Men hennes rygg og verkende kropp er ikke en illusjon det vet vi og veksler forståelsesfulle blikk som han hverken enser eller har noe ønske om å forstå. Ta en tur opp til meg sier jeg; la oss gå en tur du og jeg. Jo, vi kommer vi sier hun. Det er ikke lett å løsrive seg. Det er jo han som har pengene, sier hun. Hun har vært gift med mannen sin i tredve år. Og, skrive, sier hun det har jeg alltid hatt lyst til. Så sett igang da, kvinne før det er for sent! Men mannen min har andre planer maler hun videre. Sytende over sin manglende selvstendighet. Flytt på møblene og start med lappeteppet da sier jeg; han får vel gå utenom da. Utenom den tiden som er din. Hun ser på meg nesten litt mistenksom. Er det virkelig sant at jeg kan trives i mitt eget selskap; lage min egen gourmetmat på kjøkkenet uten en mann ved min side. Ta deg en tur sier jeg så kan vi ta en prat. Og et glass rødvin eller to. Ja, vi kommer vi sier hun og lukker engstelig øynene.

Når jeg drømmer er jeg i en tilstand av bevisstløshet. Mine tanker og bekymringer gjenspeiler seg i drømmene mine som en bølgende drivkraft som utspiller seg uten min egen vilje. Et mareritt tar som regel slutt når det vonde er på det verste, men marerittet kan gjenta seg flere netter eller når jeg er i en viljeløs tilstand under søvn. Muligens drømmer vi mer eller mindre hver natt og sjelden husker vi dette. Ofte blir den drømmen vi ønsker skal fortsette avbrutt av at vekkerklokken ringer, at telefonen sender varierende signaler eller at naboen dundrer i veggen. Jeg sover nå uten øreplugger. Lyder i natten burde vekke meg momentant, ikke som når jeg ligger i en døs med silikonen trykket tett inn i øregangen. Om dørklokken ikke ringer lenger har underbevisstheten min observert dette og gjentar lyden i drømme; flere ganger helt til jeg våkner ut av døsen. Under den dype søvnperioden tar det lenger tid.

Det tar meg omtrent en time til Nice med toget. Der kan jeg kjøpe bøker som er skrevet på engelsk, og som regel ikke oversatt. Her kan de tilby både nye og brukte bøker og jeg er svært takknemlig. En bok må gjerne være lest av andre; det er gleden ved en god historie som gjør at jeg kan leve videre i forfatterens verden. Derfor låner jeg vanligvis bøker, av varierende sjanger, på biblioteket. Prisen på gamle bøker er ofte det halve av prisen på nye og derfor en økonomisk smart løsning på min slunkne lommebok. Som regel er disse bøkene pent brukt og lest av en person. At utseende ikke er det samme når jeg etterlater en mursten av en bok får så være. Mine påførte eselører og slitte førstesidehjørner vitner om en bok som er blitt lest sene kveldstimer og slengt fra meg når søvnen har tatt overhånd. Den eneste boken som behandles med ærefrykt av undertegnede er den boken som er aller mest lest over hele verden. Den hellige skrift! Men også den er velbrukt med streker og anmerkninger i uttallige parenteser. Biblioteket har også en respektabel leser av sine bøker i meg. Dette mest av takknemlighet for deres sjenerøse utlånsvirksomhet som det heter. Her i min gamle by må jeg betale for bøkene. En symbolsk sum, men det beløper seg til sånn cirka en euro pr bok; pluss et gebyr for ett årlig abonnement.

Er det disse bøkene som er brukte bøker sier jeg til ekspeditrisen i butikken; jeg aner en forskjell og jeg vet at hun er den eneste i Nice som selger brukte engelskspråklige bøker. Jeg peker på en hylle som går langs den lengste veggen. Ja, sier hun synes du bøkene mine ser så brukte ut; hun ser på meg og er tydelig fornærmet. Hun anstrenger seg en smule og legger vekt på ordet brukt på et språk som ikke er det hun snakker til daglig. Tonen er refsende og jeg lar meg ikke rive med. På biblioteket derimot har de forberedt seg for mitt neste besøk. Fransk grammatikk og ordbok ligger klar i hyllen og blir vennlig overlevert av den gamle, alltid så smilende damen når jeg tilfeldigvis titter inn etter mange uker. Prislappen er litt høyere enn sist, men nå har den middelaldrende bibliotekaren innfunnet seg og hun vet hva hun kan kreve. Og hun smiler ikke når pengene avkreves. Og bøker på det engelske språket har de ikke der, dessverre. Men de unge har åtte år lang læretid bak seg og ingen mulighet til å praktisere andre språk enn sitt eget. Bortsett fra en bokhandler i den litt større byen en halv times kjøretur herfra. Han har normalt et opplag i sine bokhyller på ett dusin eller så. Av kjente og mindre kjente krimforfattere og annen lettlest kiosklitteratur. Det får holde!

Noe av det mer interessante ved å bo i et land der vin er en merkevare er det faktum at her drikkes det mest whisky i hele verden. Spesielt mellom midnatt og klokken fire om morgen. Altså ikke av den eldre generasjonen; de sover. I motsetning til natteranglende ungdom. Amerikanere er de som drikker minst vin; der er de for det meste øldrikkende. Og når de drikker vin så er den svært ofte fra Australia. Frankrike er dermed ikke lenger det landet som eksporterer mest av denne edle rødbrune varen. Og altså heller ikke lenger det landet i Europa som konsumerer den samme mengden som før. Dette henger i hop. Tro det om du vil! En flaske vin til femten kroner er forresten en god vin, tro det også om du vil, men den bør drikkes innen ett år eller to. Det som gjør den franske vinen til en mystisk vare og ofte vanskelig å forstå seg på er at det finnes så mange vindistrikter og dermed så mange merker og navn at man helst bør være vinkjenner av rang. I Australia kan man lett gjenkjenne en vin på den spesielle druen. I Frankrike blir vinen klassifisert etter geografiske klassifikasjoner.

Ganske grav alvorlig som om han bivåner sin egen bisettelse står han der rank og uten en mine forteller han meg at den enkle kalenderen jeg holder i hånden og flirer av slett ikke er gratis. Denne rødhårige unge mannen, kraftig og høy med en sjarmerende ølmave er avbildet i kalenderen for 2003 kun med et håndkle foran sine edle deler; dog ikke i profil; stående. Denne mannen jeg har en høne å plukke med som ser på meg mistenksom når jeg handler vann, vin og lyspærer tiltross for sitt maffiainstinkt, han er omsider mener han i sin fulle rett til å refse denne naive blonde damen fra det kalde nord. Mine flirende kommentarer er diskriminerende og ærekrenkende; han har da vitterlig stilt opp for en god sak; nå før jul. Og han er da god nok mener han til å selge kroppen sin; som hvilken som helst kvinne, på en liten utbrettbar folder sammen med byens mannlige innbyggere. Bare se sier han og viser meg mannen i aviskiosken; avbildet i samme positur. Jo, sier jeg men meg lurer du ikke.
- 5 -
Hvordan har du det sier jeg til den tiggende kvinnen ved postkontoret. Hun ser på meg med mistenksomt blikk. Hun svarer "bra, comme si comme ca" og lager fakter med hendene. Hun smiler diplomatisk til alle som går forbi. Og hun får hver dag penger til mat til både seg og hunden. Sistnevnte sovende og vel forsynt i solsteken. Vet du sier hun hvordan er det mulig at folk kan spørre meg om jeg har det bra, de må da for guds skyld se det. Kanskje de selv skulle prøve å sitte her; hun slår oppgitt ut med armene. Jeg vet sier jeg i morgen er det kanskje meg. Jeg har det bra jeg sier hun, garasjen er mitt hjem nå. Der har hun etter sigende en seng men ikke vann. Hygienen blir iverksatt i fontenen foran kirken vår midt på natten. Da er det jo ingen som ser meg, sier hun. Hun er på dårlig humør idag; solen står lavt på himmelen og treffer sine stråler midt på det store platantreet foran henne; plassen foran posthuset er minimal; det er kjølig for en fattig stakkars kvinne som venter på pensjonen sin. Tanngarden blir vel det første hun bør investere i tenker jeg og gir henne mitt ynkelig bidrag; en pakke sigaretter. Jeg burde slutte sier hun og byr meg en. Hjertet mitt fortsetter hun, legen sier at jeg bør opereres; det er dyrt og hvem skal ta seg av hunden min; sist jeg leverte den fra meg var han radmager når jeg hentet ham. Og det til tross for at jeg hadde betalt for maten. Verden er en jammerdal sier jeg og hun smiler men holder hånden sin foran munnen; øynene er tomme. Det er godt ikke barna mine ser meg nå sier hun de vet ikke at jeg sitter her. I halvannet år har hun vært tigger i denne gamle byen; før det vet jeg ikke hvor. "I Antibes er det fint"! sier hun. En sigøynerkvinne setter seg ned ved siden av; hennes lille guttunge løper omkring. Kom deg vekk sier min venninne, dette er min plass finn deg et annet sted. Hun er på krigshumør og jeg vet at hun kan bli sint. Sigøynerkvinnen haler og drar i sin lille sønn; tar ingen sjanser og forsvinner rundt hjørnet foran plassen til hotel de ville der borgermesteren og lovens lange arm holder til.

Den ellers så spennende vegetasjonen avbrytes av røde små metallskilt. Allemannsretten er fraværende her. Ikke bare i fjellområdene der det kan forsvares, men også i villaområdene. Om det skulle være noen tvil så er den lille plassen foran garasjen til naboen privat. Og om du skulle forville deg inn i skogen her omkring så kan du være sikker på at den stien du takknemlig er i ferd med å trå på er privat; skiltet er ikke til å ta feil av. Blant fikentrær, visne lavendelbusker, geleddrette cypresstrær og andre buskvekster popper de opp, gamle og nye skilt. Egentlig tror jeg ikke det er så privat sa en nordmann til meg; han har også tenkt å overvintre her i Provence; så vi går der vi, hele familien sier han. I fjellet derimot ville jeg fraråde ham å slå opp teltet sitt; bøtene er visst høye om du blir oppdaget; av skogvoktere som bare gjør jobben sin. Provence er plaget av mange og spredte skogbranner i fjellområdene her. De kjører rundt og inspiserer på de samme veiene som er forbeholdt vandrende fjellturister. Disse veiene er også merket. Turstier er profesjonelt lagt opp med kart og bok over områder der det skal være attraktivt å vandre. Små nette håndbøker med forslag og råd om turen kan kjøpes i enhver bokhandel. Forslag til lettråkkete turer til de mer anstrengende med tips om tidsperspektiv. Disse turene finner vi ikke her i vårt område der jeg fremdeles går kanossagang mellom vannpyttene på hardpakkete asfaltveier.

Idag tok jeg turen forbi barneskolen som ligger langs den ruten jeg har gått så ofte; jeg vet ikke hvorfor, og det er definitivt den ruten der alle sølepyttene ligger som et opptegnet lappeteppe. Når barna skal hentes av sine foreldre er politiet på pletten og organiserer trafikken over gaten både her ved skolen og i hovedgaten. Politibilen er parkert langs fortauet. På den andre siden står en uniformert mann med sigarettsneipen hengende ut av munnviken og begge hendene plantet godt ned i hver sin bukselomme og ser ut som om han kjeder seg. Det er et underlig syn. Ved hovedgaten sto han som loser også meg over gaten. Han røyker nok ikke; i alle fall ikke når han er i tjeneste. Lovens forlengede arm viser seg i forskjellige grener av politietaten. Gendarmeriet er en gren; de ser man oftest. De patruljerer gatene våre og ser nysgjerrig på nykommere som ikke har falt inn i bybildet deres.

Vi har også et uteteater som ligger litt utenfor alfarvei. Der jeg en dag satt fordi det var varmt og gatas altmuligmann hadde tatt på seg et oppdrag i naboleilighten, kanskje mest på grunn av det siste; men der satt jeg i skyggen av de mange løvtrærne. Kun meg og min mobiltelefon og brevpapir. For en utenforstående kunne det kanskje se mistenkelig ut. Jeg så nok veldig opptatt ut når de kom glidende ned i sakte fart bak meg og ned i dumpa der scenen ligger. Jeg ante at et oppdrag skulle undersøkes. Og at jeg var målet. Det er nemlig ikke lov å kjøre inn på scenegulvet av hvem som helst; det sier seg selv. De observerte og gjorde sine notater om enn ikke på papiret. Vi nikket til hverandre; om enn diskret; de visste hvem jeg var; byen er liten og innbyggerne er få. Deretter som på et avtalt vink trår sjåføren gassen i bånn så grusen spretter under bilen; en liten grå Renault. For deretter å forsvinne i samme retning mot andre aktiviteter og viktigere oppdrag vil man tro.

Alternativet til edder og galle kan være det som kommer fra hjerte og nyrer. Det hjertet er fylt av renner munnen over med er et bibelsk ordtak som har mye ved seg. I mange tilfeller renner munnen over av andre ting også som slett ikke hjertet har godt av. Et forsøk på å være menneske i et fremmed land er ikke alltid så lett. Og heller ikke noe man bør ta lett på. Å være kritisk er ikke alltid negativt; noe en journalist bør vite med sitt alltid tilstedeværende kritiske blikk på omgivelsene. Likegyldighet er en verre ting og burde være straffbart. Og et forsvarsskrift kan være forårsaket av at nyrer er gransket; og hjertet med. Ikke all ironi er ment å være foraktfull men kan oppleves som et hån mot den eller det det er rettet mot. Og egentlig er betydningen den samme. Spørsmålet er om det er troverdig. Kan mine ironiseringer sees på som forakt for fremmede elementer i sving i et for meg nytt og ukjent land. Eller kan det oppfattes som en oppfordring til ettertanke; i lys av den verden jeg ikke kan akseptere. Den verden som er i forandring og på vei mot stupet. Må Gud gripe inn for å få oss til å fatte! At denne verden ikke er av det gode; bokstavelig talt. Den onde, Satan er desperat fordi han vet han har kort tid på seg til å forføre menneskene. Han farer rundt om som en brølende løve; står det. Og forfører menneskeheten.

Å ironisere over dagliglivets banaliteter er blitt drivkraften til denne boken. At livet i Provence skulle være vakkert hadde jeg ingen tro på; jeg ønsket å bli kjent med menneskene her; det var mitt mål med å overvintre. Det å bo i en liten by der majoriteten er gamle pensjonister innebærer ofte at mentaliteten er innskrenkende. Det tenkes i baner som ikke fører til produktivitet og en tankegang som moraliserer i stedet for å fornye. Mangel på kunnskap kan føre helt galt av sted. Gamle fordommer som tas opp av en ny generasjon innvandrere er den farligste i vår tid. Der den svakeste får unngjelde. Det er trist og ikke minst provoserende å konstatere at det også i vår del av verden fremdeles er kvinner som blir terrorisert. Globaliseringen og søppelstanken som følger i kjølvannet er visst ikke til å unngå men renholdsverket burde være allestedværende. Forakten for kvinner kan bare bekjempes av kvinner selv. Om vi må gå til det skrittet å ironisere over det som av noen betraktes som banaliteter så er det ingen vei utenom; jeg står derfor på mitt. Og har gransket hjerte og nyrer.

Globaliseringen og sammen med den mørkemennene har nådd Skandinavia, men også Frankrike der de aller fleste befinner seg. Det gjør det ikke bare ubehagelig for amerikanere å ferdes fritt. Er du blond og ønsker å markere din frihet som kvinne må du regne med at frekke kommentarer er blitt en del av hverdagen. At smattende menn som ikke har annet å foreta seg; sikler etter deg, er ikke uvanlig. De kan være globaliseringens mørkemenn men også menn i et machomarkerende samfunn; som her. Det er vanskelig å forstå som annet enn manglende respekt; både for seg selv og sine medmennesker. De har et menneskesyn som et rovdyr. De er desperate etter et bytte og har bare sykelige behov og burde derfor ikke sammenlignes med noe annet enn et monster. I et land der synet på kvinner og barn egentlig utgår fra den samme overbevisningen enten den er av fanatisk religiøs art eller bare et innlært syn er det ikke håp for menneskeheten før disse med sin overbevisning blir tilintetgjort . Om det skal en Bush-administrasjon til er vanskelig å uttale seg om. Våre land har visst forskjellige interesser å ivareta. En Bondevik med sin; en Chirac med sin. Det er makten og pengene som avgjør. Uansett hva som kommer først. Men det er mange mørkemenn i dette landet jeg overvintrer i og det er ikke uten grunn at landet skjelver i sine grunnvoller. Landet har interesser i de landene som er en trussel for verdenssamfunnet som med sin fanatisme ønsker å holde verden i ørene. At Frankrike ønsker å bekjempe terrorismen kommer i konflikt med deres økonomiske interesser i disse landene som igjen fører til strid om de ikke holder en lav profil. Som kvinne kan jeg gjerne bekjempe denne holdningen; det er mange måter å gjøre det på, så lenge jeg befinner meg forholdsvis trygt unna.

En bussjåfør, en bussjåfør det er en mann med godt humør. Her gjelder det mer enn noe annet. Franskmenn med alle sine fraser virker på et grått nordisk sinn som solen på en blekhvit kropp når den etter lange mørke og kalde nordiske netter og dager møter sydens varme solstråler for første gang. De varmer et tungt sinn som helt fra fødselen av har møtt den dystre tungsindige holdningen til alt og alle. Vidunderlig godt føles det når jeg som kvinne også møter denne varmen fra de mennesker som jeg ikke forventer det av. Smil til verden og verden smiler til deg gjelder her mer enn noe annet sted jeg har vært på mine reiser. Så kan man si hva man vil.

Igjen er det et nordisk lignende sommervær å glede seg over. Gatene er våte etter det siste voldsomme regnskyllet og jeg går turen min uten å frykte den brunrøde sølespruten. At det snart er november er vanskelig å begripe. Det er varmt og min vinterlige garderobe henger fremdeles og fanger opp støv på knaggen i hallen. Min vanlige sorte habitt får avløsning av noe mer farverikt; noe utfordrende tenker jeg, noe som skal gi mørkemennene noe å snakke om; og avslutter mine nordiske bleke lepper med en knallrød leppestift; det skal ikke være noen tvil overhode hva jeg ønsker å formidle. Etter som jeg ikke tenker i deres baner har jeg ingen ide om hvorfor dette skal virke provoserende; jeg har bare plukket det opp som en del av min erfaring. Etter som jeg også er godt utrustet, dessuten er smal og kvinnelig i figuren er jeg dette bevisst så ofte som jeg skimter et snev av en utlending i uvante gevanter. Uansett uniform, de er ikke vanskelig å få øye på og de har lite å gjøre. Derfor peiler jeg idag inn paviljongen vår, hever hodet og strekker ryggen rak; brystene runde og modne gjennom den varme genseren. Sakner farten og fanger blikkene deres frekt og freidig. Det skal ikke være en snev av tvil om at jeg er stolt av å være kvinne tenker jeg trassig idet jeg passerer gruppen; de stirrer på meg i noe som kan oppfattes som taus ærbødighet; jeg regner ikke med det. Men min reiseiver er sterkt redusert etter 11 september. Spesielt til en viss del av verden.
- 6 -

Min gatestump er så til de grader innsmurt i hundebæsj at det nå er en fare for min gebrekkelige helse. Som en brun mølje ligger den der, speilglatt og faretruende. Ingen av mine nærmeste naboer gidder å fjerne det. Det er slett ikke deres hund som er ansvarlig for det der; ansiktsuttrykkene er ikke til å ta feil av. I sine egne bakgårder tar de tross alt en sjau en gang iblant for å fjerne dritten. Men dette, nei dette er ikke vårt ansvar. Snart får denne møljen et dekorativt mønster etter de gamle bilene, som ikke kommer langt på vei her i den lille gatestumpen, men som bare må kjøres så langt det går. I landets hovedstad utsteder man bøter; det spas bort tonnevis med hundeekskrementer i året. Men ikke her; og det koster ikke ett rødt øre å bruke hundeposer. De er gratis på hotel de ville, der lovens forlengede arm holder til. Og borgermesteren også, sies det.

Det skal innrømmes at jeg er avhengig av en dose koffein pr dag. Og da mener jeg en viss mengde. Denne mengden bør være konstant. Det holder ikke med to teskjeer en dag når dosen vanligvis er fire. At den selvsagt er større skal ikke underslås. Og vanligvis har jeg nok med en kopp pulverkaffe i døgnet, noen ganger to; men aldri etter klokken atten. Det finnes regler for kaffekulturen her nede ved Middelhavet. Du er eksempelvis feig om du starter dagen med en café au lait. Den bør være sterk og dermed enten en espresso eller en kaffe noisette. Denne er det lov å smake til med en liten dæsj av melk og da selvsagt varm sådan. Den skal drikkes stående i baren på strak arm så og si og er ikke en sosial greie på denne tiden av døgnet. Den er for stressende arbeidende mennesker på vei til jobb. Selv tar jeg gjerne en espresso men med litt melk. Min venninne tar helst en café au lait, for som hun sier den varer lenger; "kanskje helt til jeg får lest avisen". At jeg ikke får den daglige dosen med koffein gjennom en langtekkelig kaffeopplevelse er fordi den da er spedd ut med så mye melk at den minner mer om en kopp varm melk med kaffesmak. Og noen ganger også kakao smak. Min venninne går helst på den fine nye baren vår, den som ble pusset opp i sommer. Der drikker hun den langdryge kaffen sin og kan med god samvittighet sitte, syns hun; lenge. At hun ikke tør påstå at den smaker mer som av kakao får være hennes hemmelighet. Selv tar jeg kaffen min på baren lenger ned i gaten der de arbeidende håndverkerne trenger seg opp langs bardisken og vender ryggen til. Der drikker jeg noen ganger en langdryg kaffe men svært ofte nå, en kaffe noisette som er en bitteliten kopp med en dose kaffe som gir meg det sparket bak jeg trenger for å komme i gang som det heter. Enkelte steder har de ikke vært oppmerksomme nok når de fordeler kaffe og melk og da kan det ende med at jeg må ha to kopper av den bitte lille typen. Dosen i den første har da vært så liten at koppen da uten unntak er fylt med skummet melk og en dæsj med kaffe, om man kan kalle det det. Jeg orker aldri krangle om denne triste erfaringen noe jeg gjorde en gang nede i St. Tropez; der jeg aldri mer drikker kaffe på fortauet for de som ønsker å se og bli sett. Dessuten har jeg ikke bruk for fine barer der turistene og de fastboende utlendingene sitter og haler ut dagen sin. Selv liker jeg meg best på de brune stedene uansett hvor i verden. Der jeg får ekte vare. Utlendingene lar seg lure; ikke de fastboende franskmenn.

Det er behagelig å sette seg på toget. Spesielt de toetasjes togene som går i linje langs havet i retning Italia. Denne strekningen kalles Rivieraen, som er en italiensk betegnelse, og betyr en strekning langs kysten som er bebodd av fasjonable mennesker i dertil egnede hus. Her kalles denne strekningen for Cote d’Azur. De fleste har da også hørt rykter om Cannes og den velkjente ”croisetten” der Hollowoodstjerner og andre kjendiser møtes hver vår for å se og bli sett; en større by som ligger: ganske riktig på Cote d’Azur. Eller St. Tropez eller St. Trop som den også kalles her nede. De fasjonable små og store byene ligger tett her langs kysten. Og det ligger mange og dyre båter der i den lille havnen i sommersesongen, både i St. Tropez og i andre små og store havner. Om vinteren stenger de fleste hotellene i St. Tropez. Men på fortauet der man sitter for å se og bli sett der koster en kopp kaffe med melk en såkalt café au lait det dobbelte av hva den koster i min by. Om man kan kalle det kaffe; her alle de lettlurte turistene sitter og kjeder seg. At prisen er høyere her enn i Norge er greit sånn jeg ser det. Men da krever jeg også at det er kaffe jeg betaler for og ikke sjokolademelk. Ergo sendte jeg den store koppen ut igjen. Dette var på et tidspunkt da jeg ikke var blitt riktig varm i trøya som det heter. På den tiden da jeg ennå ikke hadde oppdaget hemmeligheten med kaffekulturen her i landet. Ergo var jeg overbærende i første omgang, men ikke i annen. Den første ble byttet ut med et unnskyldende smil fra kelnerens side; selvsagt skal jeg få kaffe om det er det jeg har bestilt. Den andre koppen som smakte det samme ble behørig båret inn i kaffeen, presentert for en kelner som kom meg til unnsetning; var det noe jeg ønsket muligens! Å! Ja! Tusen takk som spør! At det ble en heftig diskusjon der og da er unødvendig å nevne, men jeg gjør det, det ble nemlig tydelig at de følte seg avslørt. Jeg hadde nemlig heftet meg ved sjokoladesmaken og det er det ikke alle turister som gjør. - St. Tropez er selvsagt mer enn dette; jeg bare nevner det!

Forøvrig skal dette ikke handle om landsdelens kjennemerker som kirker, museer og sådant, de stedene som ovenfor er nevnt skal forbli en impulshandling og en engangsforeteelse. Vil helst slippe å kalle byene ved navn, men noen ganger er det uunngåelig. De utmerkede guidene som er å få kjøpt er mer en gode nok for den som ønsker noe mer. - Jeg bare nevner det!

Å stå å kikke i de uttallige bladene inne i Narvesen kioskene har vel de aller fleste gjort mer enn en gang i livet. Vi tyvleser; ingen grunn til å si det annerledes. Men det gjør de også her; jeg bare nevner det. Midt blant rekker av franske ukeblader; blant La Rousse de Poche og Le Figaro med helgevedlegg står en mann på hundre år og leser pornoblader. Han ikke bare kikker, han blar metodisk gjennom alle sidene; han kniper øynene sammen; må se engang til; blar tilbake. Han kan knapt stå på beina; han lener seg rett som det er mot hyllene bak uten å merke at han forårsaker bevegelse i hyllene. Noen ganger mister han balansen. Han er rett og slett i sin egen verden. Han enser ingen og ingen enser ham; unntatt meg. Og ikke blir han tilbudt hjelp men det er vel ikke å forvente. Det er mange kunder i bokhandelen denne lørdagen. Det er som om man tenker nå vel la nå gubben få ha det litt moro. Som om han fortjener denne hyrdestunden om enn aldri så stusslig.

Franskmenns holdning til det som befinner seg under belteste, det oppleves til tider underlig på en ambivalent nordboer. Er de avstumpet eller har de et så greit forhold til den delen av kroppen at det rett og slett blir pinlig for en annen stakkar. Toalettforholdene i sydligere strøk er et tema jeg finner interessant. Rent ut sagt sjokkerende til tider. Kan ikke tenke meg noe mer privat enn en tur på do. Og uansett ærend, stort eller lite så finner jeg det mest behagelig å sitte og uten at jeg skal påstå noe så tror jeg dette også gjelder menn i mer eller mindre utstrekning. Et urinal for menn er vanlig også for oss nordmenn, men et urinal for kvinner betyr ikke noe annet enn at ærendet må utføres under svært anstrengende fysiske prøvelser. Jeg snakker ikke om et vanlig urinal, men en dass uten hvilemuligheter. Der man må klamre seg til kakkelveggene rundt. Og denne typen finner man fremdeles på restauranter og barer i syden. Uten blygsel blir vi sendt inn på det de kaller et toalett. Av varierende løsninger etter som plassen tillater det. På mitt stamsted for eksempel kan jeg komme til å stå å vaske hendene mine mens en mann urinerer rett innenfor et par amerikansk inspirerte salon-dører. Ja uten blygsel står de der nesten som om de finner en spenning i det. Hvordan føles det å møte blikket til den mannen i speilet når han kommer ut derfra og samtidig lukker gylfen som menn ofte gjør idet de forlater det private rom. Selv løper jeg derfra med våte hender; nærmest skrekkslagen.

Utenfor kjøkkenvinduet mitt ligger fremdeles den rustrøde hundeavføringen til en eller annen Daysi eller Fifi; de fleste hunder her heter det. Den har nå ligget der i tre dager og ventet på et kraftig regnskyll. Det har ikke kommet; været har slått om. Vi har nå atter et nydelig sommervær, og vintergarderoben min samler enda mer støv. Man kan se på menneskene at de trives best når været er vakkert. Da kruser de munnen som om de plystrer; de plirer med øynene og hilser gjerne på alle og enhver. Andre dager skjuler man seg under store paraplyer som direkte oversatt betyr for regn; parasol betyr ergo for sol. Også hundepappaen til Daysi er fornøyd nå om dagen. Han glemmer bare at utenfor inngangen til hans bakgård ligger ekskrementer etter en hund og skjemmer gatebildet. Derfor må han når han skal nedover gaten vår nesten smøre seg oppetter veggen for ikke å tråkke i elendigheten. Hans tidligere krusete lepper løsner og tilbake aner man en mann som ikke føler seg helt vel. Men et ansvar for det som ligger der føler han visst ikke. Barna løper opp og nedad denne gaten. Den eldre, syke mannen med krykker stavrer avgårde for å få den daglige mosjonen. For ikke å snakke om at gatebelysningen er svært svak. Men den voksne mannen som selv er hundeeier han velger å gå omveier.

Dunk, dunk. Lyden er kraftig og den er hul. Det er mørkt rundt meg; tett og innholdsløst. Stearinlyset står i en stake ved siden av sengen; jeg tenner det med en lighter. Konturene av meg selv blir tydelige når jeg står opp og går gjennom oppholdsrommet. Det er kaldt i rommet og jeg fryser; jeg har ingenting på meg annet enn sokker. Jeg vet ikke hvorfor men jeg står plutselig ute på trappen; føler at blæren sprenger. Det er mørkt og stille bortsett fra en stadig dunking i veggen. Det føles langt å gå til do; jeg vegrer meg og vet ikke hvorfor. Der bare en meter fra meg kan jeg så vidt skimte konturen av et dyr. Litt lenger bort enda et og enda et og enda ett. Reinsdyr; tamreinen er kommet tilbake; de står tett inntil huset og gresser. Dunk, dunk. Igjen og igjen; lyden av at gress blir røsket opp. Jeg står på trappen og tenker at blæren er i ferd med å sprenges. Det er mellom femten og tyve meter til doen. Det er kvelende svart; og jeg har etterlatt stearinlyset inne. Sjansen er stor for at jeg vil støte bort i dyrene som står spredt rundt på tunet. De enser meg ikke; de spiser gresset og er tydeligvis opptatt av det som er nærmest veggen; der jeg vanligvis kaster skyllevann og annet vann som ikke er rent. Dunk, dunk. Noe nærmer seg. Nesten lydløst, jeg bare føler at noe nærmer seg; jeg trekker meg tilbake. Jeg fryser jeg har bare sokker på meg og blæren sprenges. Jeg faller bakover og river med meg døren idet jeg treffer benken innenfor. Jeg fryser og oppdager at dynen ligger ved enden av sengen. Dunkingen har opphørt.

Denne drømmen er sanndrømt. Som hyttevakt var jeg for noen år siden utstasjonert langt inne i Femundsmarka. Oppdraget var på tre uker og jeg fikk betalt hundre kroner dagen. Den siste uken var et mareritt. En sterk følelse som jeg har fortrengt. Rundt meg på alle kanter kunne jeg både se og ane ville dyr. Disse virket ikke skremmende på dagtid; jeg gikk da også lange turer. Det var masse sopp og multer i marka den høsten. Den reinflokken som stadig vekk besøkte meg var tam i dette området. Og selv om jeg kunne fotografere dem på ti, femten meters avstand var det allikevel noe skummelt å vite at de plutselig kunne komme galopperende ut av skogen. De kunne ha stått og beitet uten at jeg var oppmerksom på dem; pelsen virket ofte kamuflerende; det var høst og på den tiden også tåkete til tider. Men plutselig kunne de legge på sprang som om de var et dyr som kunne trekkes opp med en nøkkel via en fjær. Og da var tanken på å bli rennt over av disse kraftige dyrene en tanke som slo meg ganske ofte. Det har seg nemlig slik at denne turisthytta ligger slik til at folk som skal til Femunden å fiske for lengst har oppdaget stien som går forbi. Akkurat som reinsdyrene. At det forøvrig er en gammel husmannsplass er en annen historie. Reinen var altså ikke det dyret jeg fryktet mest. Sjansen er heller stor for å treffe på bjørn her inne, ikke så langt fra grensen til Sverige. Men da er det bare å legge seg ned å spille død var det rådet de store sterke karene ga meg; de som passerte forbi hytta med sine telt og kanoer på fisketur. Men reinen var et hyggelig besøk når de på dagtid kom i små flokker og beitet utenfor; og altså ofte i lange tider sto og slikket der jeg hadde tømt oppvaskvann og lignende. Det må ha vært et behov for noe de fikk tilfredsstilt der på disse flekkene utenfor hytta. Den natten de sto utenfor hytteveggen og gresset var en underlig opplevelse. Og skummel fordi jeg var alene på hytta da jeg våknet av den gjentatte dunkingen i veggen. Men jeg var altså tøff nok til å åpne utgangsdøra. Det var stummende mørkt; og himmelen må ha vært dekket av skyer den natten; for det var omtrent umulig å skimte konturene av noe som helst.
- 7 -

Det nærmer seg jul og julepynten har i flere byer hengt der fra i fjor, men uten belysning. Oppe i det gamle tårnet skiftes det siste tallet i år to tusen ut på høsten engang klar til å lyse nyttårsnatten og det nye året velkommen. Naboen feirer forøvrig fremdeles halloween; en hedensk skikk som altså ikke har så mye med verken muslimsk eller katolsk tro å gjøre. Der oppe hos den familien tenner de lyspærer i mange farver hver kveld fremdeles, som de gjorde den helgen de feiret at åndene gikk rundt i nabolaget og tigget. Nissen og reinen er et tema som er kjent for sydeuropeere. Og ikke vet jeg om de får julekort fra nissen i Drøbak, men der oppe, i nærheten av Nordpolen har de sikkert nok å gjøre allerede.

Det hadde vært stille fra leiligheten min lenge. Naboen som ikke liker turister som overvintrer hadde vært svært aktiv den dagen. Kanskje får hun mosjonen sin inne i hjemmet sitt ved å gå frem og tilbake på gulvet; hva vet jeg. Det høres ut som om hun har nabobyens regiment på besøk. At stolene hennes blir dratt over det flisbelagt gulvet har jeg forlengst vent meg til, men når jeg sitter og skriver er jeg vanligvis konsentrert om andre ting enn naboens terroraksjoner; og der inne bedrives den daglig. Men det er ikke fritt for at den legges merke til av underbevisstheten; hvilket det gjorde denne dagen. Jeg tenkte derfor at jeg skulle teste henne ut; gjøre henne et pek. Noe jeg har gjort ved noen anledninger tidligere. Jeg ga inntrykk av at jeg hadde vært ute; hun hører visst alt denne damen, som jeg forøvrig aldri har sett. Jeg laget derfor de lydene som når jeg virkelig har vært ute, kommer hjem, åpner dører og låser igjen. Bråket stilnet. Som om noen hadde slått av lyset. Man kan vel bli flau av mindre, endog på naboens vegne. Men jeg tror altså fremdeles ikke at OB Laden bor her. Jeg skal forresten fly fra Nice ved juletider; og den flyplassen er visstnok utsatt; som terrormål.

Skal skal ikke. Det er et spørsmål om hvor idealistisk jeg er til enhver tid. Juletiggingen har begynt i byen vår. Det første tegnet viste seg på den før omtalte sammenbrettbare kalenderen av halvnakne mannfolk. For noen kvelder siden i mørket utenfor huset mitt bare centimeter fra den rødbrune hundebæsjen står to representanter fra brannkorpset vårt. De tigger penger for nok en kalender. En kalender der byens forretninger annonserer med sine produkter og navn. Man undres hvor lay-out avdelingen har vært når denne ble produsert. Og ennå har vi ikke hilst desember måned velkommen. Jeg regner derfor med at sparepengene mine kommer til å gå med til utallige innsamlingsaksjoner i tiden fremover hvis jeg ikke er på vakt. Jeg har derfor annonsert overfor mine bekjente at om de tenker komme uanmeldt på besøk må de vennligst ringe et kodet signal på ringeklokken eller ringe meg først. Jeg er nemlig ikke den som gladelig sier nei når noen ber. Forøvrig ser jeg at den nye justisministeren i Frankrike skal være beinhard. Nye lover er under utarbeiding. Ikke bare skal de forby prostitusjon; og takk for det – men også tiggingen på gaten. Og det må vel også gjelde brannkorps og andre ildslukkende organisasjoner regner jeg med. Det er ikke bare regler om bananens fasong som har endret dette landet. Den europeiske unionen har vært bra på mange måter den, i alle fall for land sydover i Europa. De kommer etter som det heter.

Det er bare å innrømme det, jeg kommer aldri til å snakke dette språket uten at jeg må. Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være engstelig hver gang jeg forsøker å uttrykke meg på deres språk. Jeg stotrer og stammer fram noe jeg har øvd på og føler meg ikke vel når de stirrer tilbake og melder med øynene at det er pinlig å høre på. Dette er nytt for meg; jeg snakker fem språk inkludert morsmålet mitt. Jeg er ikke frankofil og kommer aldri til å bli det. Det behøver ikke være anstrengende å lære seg et nytt språk uansett hvor gammel man er. Og jeg finner ingen grunn til å komme med sørgelige unnskyldninger. At enkelte språk er vanskeligere å lære for en nordmann, som for eksempel kinesisk eller russisk det aksepterer jeg. Men fransk hører til det latinske språk som italiensk og spansk. Det burde derfor være lett å lære siden jeg snakker begge de sistnevnte, men jeg føler meg altså hemmet og vet utmerket hvorfor. I nabobyene våre er det vanlig at de stusser når vi forteller hvor vi bor. Byens navn er utrolig enkelt å uttale og det er vanskelig å forstå at det ikke blir oppfattet. Vi har prøvd å uttale det på forskjellige måter men alltid er det noen som ser totalt uforstående ut. Det finnes selvsagt dialekter her som i Norge, men det får da være måte på, sier vi.

Tre euro; det går til et godt formål, sa mannen. Ja, snakker du norsk du da. Vi forstår bare norsk vi forstår du. Du kan jo prøve så skal vi se hvor flink du blir i vårt språk, he? Den eldre og mannlige delen i mitt selskap forsøkte å more seg på mannens bekostning samtidig som vi andre smilte og lo. En liten hevnlysten gruppe med nordmenn, gode og mette etter et enkelt måltid på vinslottets bistro. Litt høye på pæra; vi hadde nylig sittet og beklaget oss over at vi nok aldri kom til å lære det franske språket. Og det var ikke vår skyld. Nemlig!

- Er du venstrehendt eller høyrehendt? Ok, da holder du buen i venstre hånd, slik ja. Robind Hood og hans menn var i ferd med å lære de besøkende på Chateau Berne å skyte med pil og bue. Ingen i mitt selskap hadde noe lyst til å dumme seg ut. Ikke for tre euro heller, som var til inntekt for ett eller annet nå før jul. Vi hadde vært og handlet på julemarkedet; litt av hvert av godsaker som skulle være julegaver til familie og venner hjemme i Norge. Den unge og den middelaldrende mannen i mitt selskap viste usikkerhet og fikk ikke bestemt seg; jeg så ingen grunn til å følge det dårlige eksemplet. Still deg med siden mot måltavlen; slik ja. Ta buen i venstre hånd; ”bon”. Trekk buen langt bakover; ”encore”, ”encore”! Bon; jeg slapp pilen ; den for ut til venstre og ingen så riktig hvor den havnet. Ok, pil nummer to; trekk buen så langt du kan. Slik ja! Bon! Pilen suste avgårde; traff måltavlen godt innenfor ….pil nummer tre og fire likedan. Den siste og femte muligheten; her gikk det unna. Stødig på hånden som om jeg aldri hadde gjort noe annet. Pilen suser av gårde som tidligere. Blink! Bravo! Tres bien!

Første gang i mitt liv at jeg har skutt med pil og bue, men det virket ikke som om det tilstedeværende publikum trodde meg. Selskapet ristet på hodene sine. Vi hadde annonsert hvor vi var fra. Nordmenn! Vikinger. Den franske eldre mannen fulgte meg med blikket; så på meg med beundring. Kruste leppene, rynket pannen og gjorde tegn med hånden som om han hadde brent seg. Nordmenn; o la la! Men som den alltid kloke kvinnen og den mor jeg er, lot jeg det aldri skinne gjennom hvor stolt jeg var.

Det er visst ikke lett å få folk til å gå i kirken lenger; enten den er katolsk eller ikke. Det fristes med konserter nå før jul og vi hang oss på. Liksom for å komme i julestemning. Orkestret, majoriteten menn og også noe kvinner som varmet opp når vi kom, min venninne og meg. La oss sette oss langt foran så vi ser orkestret godt. Ingen foran men noen ved siden. Vi hentet program, leste oss gjennom, så på hverandre. Skulle det være messe også, eller? Hvordan kunne vi ha gått glipp av den informasjonen. Ganske riktig der dukket presten opp i sine gevanter. Der var han allerede i ferd med å velsigne menigheten. Leste noe fra den hellige skrift, ringte med bjeller; leste noe igjen. Min venninne så på meg, jeg så på henne. Hvor bliver konserten av; Handel, Lizt, Messias! Tror sannelig vi har havnet mitt oppe i en katolsk messe, hvisker jeg. Det var som bare! Folk reiste seg, folk satte seg, folk ble stående, presten velsignet, presten leste, noen ringte med bjeller. Kollekt. Vel, sa jeg dette blir faktisk litt for mye for meg. Det plager ikke meg, sa min venninne, jeg synes dette bare er fargerikt, jeg, legger hun til. Underlig. Det fremkom ikke av plakaten at det skulle være konsert med messe. Eller omvendt, sa jeg. Det fåtallige koret sang noen strofer. Snart skulle man ta hverandre i hånden. Hva skulle det bety; dette kan jeg da ikke være med på, eller? En ung pike delte ut et notat som kunne fortelle at kirken hadde problemer med å få folk mellom tyve og førti år til kirken. Hadde publikum forslag og løsninger til dette. Presteskapet selv hadde laget video og CD som var til salgs. Dette kunne kjøpes etter messen for den som var interessert. En dame reiste seg opp; hun hadde sittet hele tiden under velsignelsen og vi undret oss på om hun kanskje hadde problemer av noe slag. Men nei, nå gikk hun opp på podiet for å ta bilde av mannen sin som var en del av orkestret; nå vinket hun til ham. At presten leste ett eller annet enset hun ikke. For henne var det annonsert en konsert, alt annet var uinteressant. Og snart er det jul igjen.

Kan du forstå hvorfor de alltid må se så forbaska løsningsorientert ut, sa min venn; jeg forsto med ett hva han siktet til. Foran oss satt den unge damen og klødde seg i den lange brune manken, nistirret på papirene foran seg men så antakelig ikke hva som sto der. Ja, kanskje vi skulle muntre henne opp litt sa jeg. Ingen av oss dro på smilebåndet. Dette var det tredje eller fjerde kontoret for utleie av leiligheter vi hadde besøkt denne dagen. Vi var kommet ut av tellinga og kunne heller ikke ta det inn over oss at man i denne byen om enn så populær ikke skulle kunne komme opp med noe annet enn et negativt svar. Min mannlige bekjent forsøkte seg på en munter flørt; fremdeles dro hun seg i håret den unge kvinnen foran oss, arrangerte det fremover og flyttet det bakover; hun enset ham ikke. Forsøk å få henne til å tenke på noe helt annet. Fortell henne at i Oslo må vi jakte på isbjørner i gatene foreslo jeg og innrømmer gjerne at det var en historie man ikke lenger tror på om man er litt skolert; hvilket han gjorde. Og glemt var oppdraget hun hadde fått. Jeg tror at man bare må hjelpe de litt på vei sa jeg da telefonen hennes ringte og vi måtte avbryte vår banale historie. Det må også sies til vårt forsvar at min venn snakker utmerket fransk, som han høvler seg gjennom visstnok; så ingen kunne skylde på språkproblemer. Og hun hadde oppfattet hvor jeg bodde; jeg hadde uttalt det nøyaktig sånn den blide damen på jernbanen uttaler det når hun annonserer togavgangen vår. Så med ett løsner floken; hun smiler når hun legger på røret og sier at hun tror ikke noe på oss men at hun allikevel kan hjelpe oss. Hva det kostet. Se det er en annen historie. Som et p.s. kan nevnes at da vi forsøkte turistkontoret som ikke kunne hjelpe oss, ville de gjerne vite hvilken nasjonalitet vi tilhørte. Hvorfor? De førte statistikk, gad vite.

Igjen må jeg gå kanossagang. Ikke mellom sølepytter, men mellom det statens forlengende arm i Norge ville kalt feilparkerte biler. Her er man ikke så nøye på det. Gendarmeriet har andre ting å gjøre, som å sjekke en blond dame som sitter og skriver i deres åpne teater en varm sensommerformiddag. Jeg husker den gangen en ivrig parkeringsvakt truet med bot fordi den store flyttebilen vi hadde leid sto på fortauet for ikke å hindre trafikken i begge fartsretninger som det heter. Fortauet er til for gående sa mannen med botblokken klar til å tjene inn dagens første bot en tidlig lørdag formiddag i februar måned. Det norske folk hadde helgefri og hadde som vanlig tatt det rolig i vår lite trafikkerte gatestump. Sjelden var det også at folk gikk denne veien når de skulle opp i byen. Situasjonen var så banal at vi ringte lokalavisen for å dekke den utidige begivenheten. Det kunne da ikke være meningen at vi skulle måtte krysse veibanen med kjøleskap og vaskemaskin og det som enda tyngre var. Vi fant det underlig og som sydeuropeere flest argumenterte vi som om vi var derfra. I det hele tatt tapte vi mye tid på den langtekkelige diskusjonen. Og vi hadde vel neppe behøvd bruke så mye energi om det var i min gamle landsens by i Provence det skulle skje; at mine enkle eiendeler skulle forflyttes. At sikkerheten blir et heftig tema er en annen sak. Her er ikke bare bilene til sjenanse for gående her er de ganske enkelt en risikofaktor. At jeg dobbeltparkerer på plassen her nedenfor er en ting, litt sundt vett er lov. Den sterkt trafikkerte hovedgaten derimot er egnet for biltrafikk og knapt nok. De smale fortauene som attpå til er belemret med lyktestolper gir svært små marginer for gående om ikke det skal parkeres biler og motorsykler på dem også. Og som om ikke det er nok har man nå hengt opp kvadratmeter store plakater i lyktestolpene som henger så langt ned at man skubber bort i dem når man passerer. I mørket er det ikke lett å se dem; i dagslys må man gå utenom; ut i gaten. De ti centimetrene som blir igjen for gående rundt lyktestolpene blir ikke mye å røre seg på. Som om ikke dette er nok så har man også her tillatt seg å plassere store søppelkasser på det såkalte fortauet. Og det er slett ikke ufarlig hver gang man må ta både ett og tre steg ut i gaten. Når jeg går en tur ser jeg sjelden og aldri en gående. De har visst alle biler og bruker den til gangs. Heller ikke syklistene er synlige her. Men bilene suser forbi i tettbygde strøk og enser ikke engang den eneste dumpen. Og som det ikke holder så lar de være å klippe hekken sin de som har hage ut mot veien. En hekk som vokser både i høyde og bredde. Men det er lov å bruke sundt folkevett og det ble ikke brukt dengang jeg i min spede voksenalder hadde et førerkort der trykken fremdeles var fuktig. I min gate i Oslo der kunne man aller nådigst få parkere på like og ulike datoer henholdsvis høyre og venstre side av gaten. Men det var ikke nok den dagen en bøtlegger fant for godt å måle avstanden fra gatehjørnet til bakparten på min Boble. Jeg sto ti centimeter for nær og havnet i Forliksrådet. Der jeg forøvrig bare ble spurt om jeg var enig eller ikke. Den boten ble dyr etterhvert. Og min rettferdighetssans fikk seg et skudd for baugen. Og diverse snedige EU-regler vil nok snart innhente fransk parkeringsmentalitet også her. De hadde forresten nok å gjøre og penger å tjene i nabobyen vår idag fjorten dager før jul, parkeringsbetjentene. Kaotisk er et mildt ord for trafikktilstanden denne handlelørdagen nå i påvente av at julenissen skal innfinne seg. For nå hadde man også her kommet på den glupske ideen å bøtlegge folk. De viste ingen nåde. Holdningsendringer er visst ikke et ord de befatter seg med så ofte. Her er det bare å slå til; og det var ingen bønn som kunne hjelpe den unge moren på handletur denne formiddagen. Situasjonen var kan hende ny for henne. Fortauene her jeg bor har forresten overlevd seg selv. Det er ingen som føler ansvar for dem; det er jo heller ingen som bruker dem andre enn hundene. Derom er det ingen tvil.
- 8 -

Det sier seg selv at bananen må få være buet som den alltid har vært. Noen bananer er store noen er små. Noen er gule noen er grønne. Men de aller beste er de som er gule med brune flekker. Det er da de er modne og søte. At hele skallet er brunt har ingen negativ betydning så lenge du spiser bananen innen kort tid deretter. Ferske, sprøe baguetter; som nok ikke er bakt av vanlig hvetemel smaker bra med godt smør og marmelade. En god kopp kaffe og frokosten er reddet. Baguetten er fra gammelt av en del av et rituale. Den skal brytes og ikke skjæres. Og det igjen fordi det er en del av den katolske tro om Jesus som brøt brødet og gav sine disipler og velsignet dem. Dette er blitt kalt nattverden eller Herrens siste måltid med disiplene sine. Ergo et rituale, som selvfølgelig etterhvert er blitt en utvannet tradisjon; franskmenn er ikke så troende lenger og dem om det. Selv kan jeg styre meg når det gjelder den saken. Noe jeg ikke kan leve så lykkelig med er den naïve troen på at alt går. Helt til EU-kommisjonen sier sitt. Og det må de gjerne gjøre når det gjelder å endre folks holdninger til hygiene og alminnelig etisk oppførsel. Det er ikke akseptabelt at hundeskitten blir liggende igjen for andre til å ergre seg over. Det er forkastelig. Det er heller ikke akseptabelt å selge brød med samme hender som veksler penger. Uten blygsel tillater de seg begge deler i denne eldgamle byen der nordmenn har slått seg ned i et lite hopetall. Dette kan ikke fortsette og jeg ber de ansvarlige gjøre noe med saken umiddelbart. Av erfaring andre steder i verden der utlendinger har fått innflytelse har det skjedd mange endringer i nærsamfunnet til det bedre; også for de innfødte. Og som et apropos ber jeg den alltid så søte unge jenta i bakeriet om å skjerpe seg. Det er ikke akseptabelt å selge brød som det ligger der, nakent og uinnpakket. Det er ingen god unnskyldning at du ikke lenger har flere servietter igjen når baguetteposene ligger der urørte. At baguetten vanligvis ikke får mer oppmerksomhet enn en tynn papirlapp rundt midten er til nød å godta, men bruk den når du tar i den. De gjør det andre steder.

Unnskyld sier jeg men hva er det du driver på med, om jeg tør spørre. Hun hadde markert seg uvanlig spektakulært på fortauet utenfor en av Cote d’Azurs større jernbanestasjoner. Blant parkerte scootere og biler i den varme desembersolen midt på dagen hadde denne damen tømt veskene sine for alle sine personlige eiendeler . En slank; kanskje litt for tynn men sporty dame i midten av førtiårene hadde ingen synlige problemer med å fortelle meg hva hun hadde satt i scene. Der lå en koffert åpen for alle til å beskue innholdet, bøker, CD-er , teposer; vil du ha en tepose sa hun mens hun etterhvert samlet det sammen. Vaniljete. Jeg er blitt robbet; hjemmet mitt er et eneste kaos. Jeg er lærer og jobber i Aix; mannen min som er doktor har stjålet barna mine; jeg forsøker å selge unna klær og det du ser her, sa hun og slo ut med armen; jeg har ikke ett rødt øre. Mine venner som jeg trodde eksisterte her er her ikke lenger, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre sa hun og smilte uaffektert. Eksen min sier jeg er gal. Ja kanskje det sier jeg, var jeg deg ville jeg samle sammen sakene før politiet dukker opp. Ja nemlig sier hun det er det jeg håper på; at de skal arrestere meg så jeg får et sted å være i natt. Du vil ikke prøve frelsesarmeen da; det står en dame og tigger nede i hovedgaten ikke langt herifra. Sier du det, ja det var en god ide; hun tok meg på alvor. Eller hva med konsulatet eller den brittiske ambassaden. Problemet er bare at jeg er fransk, sier hun men hvor er du fra. Norsk svarer jeg og hun spør meg om jeg kjenner en person i Oslo ute på en øy der hun en gang i tiden har vært au-pair. Men vil du ikke ha denne såpen sier hun du skal få den i gave. Jeg takker nei og sier jeg har mer enn nok å dra på. Denne kvinnen virker fascinerende; jeg er lei for at jeg ikke har mye tid for henne; jeg er på vei til flyplassen for å få kjøpt en billett hjem nå før jul. Jeg greier meg nok sier hun. Spiller du golf spør jeg og sikter til golfbagen, malplassert midt opp i alt kaoset hun har skapt der på fortauet. Scenebildet er absolutt absurd. Folk stopper opp og regelrett glaner men tør ikke gå bort til oss; som om de skulle tro at hun var i stand til å starte en krig eller to. Hun er liten, kledd i et par sorte, ettersittende Armanibukser, en militærjakke som er festet med et skjerf rundt midjen. Hun har langt lyst flagrende hår. Vil du ha denne boken sier hun den er fransk. Forstår ikke språket sier jeg. Du kan lære meg norsk så lærer jeg deg fransk svarer hun og gliser. Agendaen min er også stjålet, jeg har ikke et eneste telefonnummer jeg kan ringe. Mobilen hennes ligger på fortauet og der plukker hun opp en halvspist baguette. Jo jeg spiller golf sier hun så; jeg flyr helikopter også og jeg har vært innblandet i opptøyer i New Caledonien, flirer hun. Hun virker ikke gal på meg, og jeg er ingen medisiner, men hun vekker likevel oppsikt. Skulle ønske jeg hadde hatt tid til henne. Hun er så full av liv og galskap at man kan ikke snu ryggen til et menneske som gir så blaffen i omverdenen. Mannen min er lege gjentar hun han har stjålet barna mine fordi han tror jeg er sprø. Jeg smiler, bon chance; jeg må gå, flybussen er kommet. Hils Mr. ….roper hun etter meg. Jeg lover henne det.

Å tale er sølv; å tie er gull. En oppfordring til folk med munndiare. Mange mennesker er så ensomme at når de opplever seg selv i en sosial sammenheng er det som om alt de ikke har fått uttrykt tidligere bare må ut. Ordene fosser frem som fra et innestengt dike. Om det bare var fornuftig gjennomtenkt ville det kanskje være nyttig lære. Min bekjent som aller helst vil bestemme sin egen tid er ensom. Hun har mann og barn men barna er nå voksne blitt og mannen snakker ikke lenger om det hun har behov for; om han noensinne har det. Hun blomstrer opp i selskapslivet uansett størrelse men er så selvopptatt at det blir et mareritt å høre på henne. Det skal være vel gjennomtenkt det man ønsker å uttrykke selv, skal man ha en mulighet til å komme gjennom til henne, og da er det bare å ta sats. Med litt trening er det mulig å avbryte disse tiradene, men resultatet blir samtaler i stakkato takt og med et smålig innhold. Hennes mann blir avbrutt hele tiden og liker ikke folk som bruker lange setninger når de skal uttrykke seg, sier han. Franske TV-show og radioprogrammer kan likeledes bli så enerverende å høre på at man i ren desperasjon skrur det hele av. De har et helt arsenal av ord og disse brukes i alle tenkelige vendinger, sa min venn, han har bodd her i mer enn femten år og høvler seg gjennom mulige og umulige samtaler, som han sier. I radio og fjernsyn snakker de programmet i hjel, i munnen på hverandre og eier ikke alminnelig folkeskikk. De mannlig programlederne er de verste. Og da sikter jeg ikke til de såkalte politiske debatter. Der vi i Norge er kjent med det samme fenomenet. Jeg snakker tvert imot om familieprogrammer med et mykt innhold. Jeg skal ikke nevne reklameinnslagene. De kan være morsomme. Og har de funnet et konsept som slår an, - og om de spør publikum om deres smak, er en annen sak , i så fall gjentar de morsomhetene til det kjedsommelige; og i alle tenkelig varianter. Det vi nordmenn i gamle dager kalte underbuksehumor er de svært opptatt av. Og i overdådige underholdningsprogrammer må jentene danse med puppene nakne; a la Moulin Rouge. Det er nemlig slikt som morer franske menn, og kvinnerevulosjonen på sytti-tallet kom aldri hit.

Det er forøvrig mangt og meget å irritere seg over. Og vi lever i en verden der ensomheten er blitt en diagnose. Gamle mennesker, menn og kvinner; unge mennesker også; de er ofte ensomme. Ikke bare i ekteskapene sine men fordi de faktisk lever som enslige. Det franske ordet for enslig er forøvrig det som på norsk heter sølibat; noe det er grunn til å smile av. Både her i Frankrike og hjemme i Norge. Den franske madammen er intet unntak. Hun er gammel og ofte svært ensom og hun har som regel en puddel eller en liten hund som ikke går på tur med henne. Hennes hund er som regel av en kraftløs type. Hun bærer den gjerne i vesken sin hvis det er mest praktisk; den veier da i slike tilfeller kun noen få hundre gram. Altså ikke som en Rottweiler. Med den må man henge i stroppen for å holde tritt. Denne lille tassen tar hun med seg overalt og gjerne på kafeer. Hunder er ikke uglesett hverken i butikker eller på restauranter; her er de en del av inventaret. Katter også. Om den vesle puddelen står på to ben og gjør akrobatiske bevegelser for å få seg en bit av middagen din er det også mulig at bikkja ender opp på fanget ditt om du ikke er oppmerksom nok; og her står bordene tett. Man forsøker å si det pent; s’il vous plait! Fjern hunden fra bordet mitt. Fra benet mitt også for den sakens skyld. Jo da, jeg har ikke imot hunder men den hører ikke til ved matbordet mitt. Den gamle damen later som om hun ikke forstår. Det er forresten for sent å lære hunden manérer. Og dessuten har jeg allerede forflyttet meg til et annet bord. Livet er ikke lett skal jeg si Dem. Det er nok av ting å ergre seg over.
- 9 -

Det burde ikke kommet som en overraskelse, men jeg ble sannelig tatt på sengen. Ryktet er nådd den unge kioskeieren om den norske skribenten som moret seg over de avkledte menn i byen; de som halvnakne lar seg avfotografere på en utbrettbar kalender hver jul til inntekt for et godt formål. Den unge mannen som har hatt meg som kunde av aviser og uttallige telekort i ukevis og måneder har nå sluttet å hilse. Sier knapt ett ord til meg lenger. Hvilket i realiteten betyr ingen franske høflighetsfraser. God morgen, takk og ha en god dag har forduftet som solen noen ganger gjør på denne tiden. Ryktet er antakelig nådd dem alle som en. Elleve menn og en kvinne; den sistnevnte i en ”bunny” kostyme forøvrig. Nei dette tar de ikke lett på, det skal jeg bare vite. Nå har den unge rødhårede med maffiainstinkter og den unge mannlige bomben i aviskiosken med skjeve sidebarter rottet seg sammen. Hva blir det neste; tør jeg gå ut? Jeg skjelver ved tanken.

Franske menn er hellig overbevist om at de er Guds gave til kvinnen. Dette sørger deres mødre for allerede når de er små gutter. De franske kvinnene er ikke kommet lenger eller så langt i sin frigjøring at de kan sammenlignes med de skandinaviske kvinner og vi har derfor problemer med å ta deres franske menn og deres machoholdning på alvor. Selv mener vi det får holde at noen kvinner synes det er ok å selge kroppen sin; via farverike bilder i erotiske ukeblader. For franske menn er dette en del av deres daglige fantasier der de forventer at kvinnen skal delta. Fransk holdning til dette er et eldgammelt fenomen og en endring av dette fenomenet er ikke engang i fødselsveer. Til tross for dette har de et ambivalent syn på kvinnen som hore og madonna. Muslimene som det er mange av i Frankrike og alltid har vært det med sine arabiske erobringer i stadier mange hundre år tilbake, er idag representert med ulike syn noe som nå er i strid med dagens katolske franskmenn. De skal ha seg frabedt å se sine kvinner i telt og slør. Sin rolle som forfører stopper ikke opp med ekteskap og barneansvar. Heller tvert i mot; nå blir de totalt skruppelløse. De går lei den daglige tralten som de fleste menn og innrømmer gjerne at de drømmer om et ligg med all verdens kvinner. Dette er for dem en naturlig tanke og de forventer at kvinner stiller opp på deres premisser. De som lider under dette er utvilsomt kvinnene selv. Og nå sitter de fast i saksa fordi de er katolsktroende. Riktignok får de skilsmisse også her, men ikke så enkelt som i andre land. Derfor aksepterer de sin skjebne men tar styringen på andre familiære områder. I Italia har de fenomenet med menn som aldri flytter hjemmefra. De blir boende hos mor til de er mange og tredve og dermed ofte for gamle for ekteskapet; da de etter så mange år hos mor har lagt seg til sære og banale vaner som de moderne italienske kvinnene ikke aksepterer. Man har nemlig der en noe annerledes holdning til ovennevnte fenomen. Det patetiske i italienske menns forhold til mor er basert på en overbevisning om at mødrene deres har større forståelse for dem; naturlig nok. Det er jo ingen som kjenner mennene så godt som deres egne mødre. Og den italienske moren om enn enda mer patetisk sørger for at sønnen ikke trenger noen andre enn henne. Det er ikke lett for en mor å skilles fra sine barn, uansett nasjonalitet. Det vet vi som er mødre av både sønner og døtre. Dette tragiske fenomenet er fantastisk godt skildret i D.H. Lawrence bok ”Sønner og elskere”. Og burde være obligatorisk lesning for alle mødre. Den skildrer hvordan en mor er i stand til å ødelegge sin sønns naturlige behov for frigjøring og en forventning til eget levd liv.

Det sche nu i hude dit, sa hun. Jeg hadde forklart henne hvilke stier jeg gikk og at jeg holdt meg på asfalten. Fraansmen gå ture der veer dag, fortsatte hun. Ja jeg er vel blitt litt paranoid da, sa jeg, men jeg stoler ikke på disse mørkemennene som bor her. What, sa hun hva mene du? Vel, sa jeg du som er amerikaner må da vel forstå hva jeg sikter til? Neii, det sche nu i hudet dit, gjentok hun og pekte med en mager pekefinger på sitt eget hode. Jæi gå der veer dag, jæi, fortsatte hun og så oppgitt på meg. Damen er i seksti årene, hun har tynt, gjennomsiktig grått hår som rekker henne til skuldrene i en pasjefasong. Hun er gift med en nordmann som foretrekker å holde seg i gamlelandet. Så du mener jeg trenger hjelp for min paranoia da spurte jeg uskyldig. Hun rister på hodet og viser ingen forståelse. Nyhetenes første innslag den søndagen handlet om politiets markante nærvær i stormagasinene og på flyplassene i Paris nå før jul. Innenriksministeren tar i alle fall ingen sjanser.

Den fjerde desember skrapte man is av bilrutene her jeg bor, idag nå to uker før jul må jeg kaste genseren og beholder skjorta. De grønne åkrene som ble pløyet for noen uker siden er allerede grønne. Druebuskene står der nakne og overgitt til neste sesong og ny innhøsting. Tomme spritflasker virker unødig forstyrrende der de ligger langt fra veikanten, kastet dit inn i åkeren av forbipasserende i sene nattetimer. Det er som i Norge langt mellom søppelkassene i gatebildet. Større oppsamlingscontainere for sortering av avfall er det flere av. Men de tømmes ikke ofte nok og vinflasker, ukeblader, plastflasker og rusk og rask skjemmer området rundt. Selv er jeg opptatt av integrering i det samfunnet jeg i perioder er en del av og agiterer gjerne idealismen min til andre utlendinger som ofte rister på hodet. Viser man respekt så får man det som oftest tilbake i rikt monn. Og blomsterkassene står dekorative langs gatene med eksotiske blomster blant fioler og pelargonier. Mellom de brune, umalte murhusene har de hengt julepynt; litt sent i år men den kom opp smått om senn. Og selv flyr jeg fra Nice via London; et utsatt knutepunkt. Ser ikke frem til det akkurat. OB Laden og elevene hans er langt fra alle inngjerdet på Cuba.

Mellom garasjeveggen og en ny skinnende ren Renault sto min tyske venninne og speidet; hunden sto bak henne. Det var lenge siden jeg hadde tatt kontakt. Hun sitter hver dag utenfor postkontoret og tigger; og hun blir ikke rik av det, selv om euroene i både sedler og mynt ramler ned i metallbollen foran henne. Jeg inviterte meg selv innenfor. Selvfølgelig, sa hun her bor jeg. Du mener hvor sa jeg; der? Ved Gud hvor langt ned må et menneske synke; jeg sperret øynene opp. Her var så mye som fire kvadratmeter stort; og knapt nok. Veggene var grå etonittblokker sveiset sammen med sement. På gulvet lå sengen hennes; gamle møkkete tepper og en tynn madrass; like skitten. Alt lå i en haug. Sengestammen av metall som var til å slå sammen, den lå nå oppå det hele i et eneste rot. Her sa hun her kan jeg lage mat; hun pekte på et gassbluss oppe på en hylle som var i ferd med å falle sammen. Noen få gryter sto ved siden av. På sementgulvet sto hundefatene. Ett for vann og ett for tørrfor. Hunden spiser nå sa hun fordi den tror at den skal få noe av deg; han forsøker å fortelle deg noe. Ellers er den veldig forsiktig med å ta av fatet sitt. Garasjen som ikke kunne lukkes var kald og fuktig; jeg ønsket meg der ifra. Kulda var i ferd med å ta tak i kroppen min; jeg hutret. Hun viste meg blomstene hun hadde plantet ved garasjeinngangen. Det er de små ting i livet som gleder sa jeg og følte meg svært tom. Jeg får mat annen hver uke nede ved kirken, og mat hver fredag et annet sted; mat er aldri et problem, forsikret hun meg; jeg forsøkte å holde masken. Forsøkte til og med å være morsom. Hun smiler gjerne det tannløse smilet sitt; hun tror at jeg er en nice lady. Jo jeg har spist sa jeg; og jeg har varme i leiligheten; hun ønsket å vite om vi kunne gå et sted å ta en kaffe. Stanken fra den fuktige garasjen og eiendelene hennes sitter fremdeles i klærne mine her jeg sitter. Vi gikk aldri og tok den kaffen. Hun tror jeg er en nice lady.

Denne boken er skrevet for alle de såkalte frankofile som hvert år tilbringer en uke eller to i Provence. For de som senere av romantiske og andre årsaker ønsker å slå seg ned der; i feriene sine eller for godt. Til unge og gamle pensjonister og til alle andre som liker å lese om reiseerfaringer men som i tillegg leser de vel anvendelige reiseguidene når de har bruk for opplysninger underveis. Det har ikke vært meningen å henge ut ett bestemt sted; de ligner alle mer eller mindre på hverandre. Det er franskmenn og deres holdninger jeg har funnet grunn til å ironisere over. Provence er svært vakkert, kanskje spesielt om høsten når den ekstreme varmen ikke lenger gjør det så ubehagelig for oss nordboere. Cote d’Azur er for de strandfrelste som setter pris på en forlenget sommer.