«Det kan sies mye pent om den moderne journalistikk. Ved å fortelle oss hva uopplyste mennesker mener, holder den oss orientert om uvitenheten i samfunnet». Oscar Wilde.
- Ja ja ja; jeg vet jeg vet. Men hvorfor må du pese så mye om det?
Eskil Pedersen, han som fremdeles styrer over potensielle Arbeiderparti-politikere og han som rømte med halen mellom beina når det gikk varmt for seg ute på Utøya, har igjen gått på talerstolen.
Og Raymon Johansen er gått lei av å være offer. Og da tyr de til skitne metoder. For angrep er som det blir sagt: «det beste forsvar». Det kalles også å gå i skyttergraven.
Jeg sier som Oscar Wilde har sagt det:
«Sier man sannheten, blir man før eller siden avslørt».
Vi er avslørt; som høyre og ekstreme rabulister som skal knuses for enhver pris. Også når sannheten er kommet for en dag. Vi er rett og slett avslørt. Tatt med buksene nede så å si.
Så jo; jeg vet - dere har rett både Eskil og Raymon. Vi er avslørt. Og det som slår meg er som Oscar Wilde også har sagt det:
«Argumenter bør unngåes, de er alltid simple og ofte overbevisende».
Men:
«Sannheten vil gjøre deg fri»; står det i den boka som er mest lest her i verden; Bibelen. Men alas; sannheten er visst problematisk å forholde seg til i Arbeiderpartiet. De har, som Per Sandberg i dag har uttalt; oppnådd å få offer-status. De er desperate offere for sannhetens fakta.
Rull dem ....og dypp dem i fjær!
onsdag 23. november 2011
En neger har overfallt og voldtatt. Igjen!
En ung kvinne skal i følge NTB ha blitt voldtatt på Løren i natt.
- Kvinnen har forklart at hun møtte en mann tidligere på kvelden. I Løren-området skal mannen ha overfalt og voldtatt henne. Vi leter etter en mørkhudet mann, muligens afrikaner forteller vaktleder Svein Ole Grunnvåg ved kriminalvakten i Oslo-politiet til NTB.
Politiet fikk melding om ugjerningen ved 03.00-tiden. Kvinnen er sendt til voldtektsmottaket på legevakta.
http://www.groruddalen.no/voldtekt-anmeldt-paa-loeren.4988250-77747.html
- Kvinnen har forklart at hun møtte en mann tidligere på kvelden. I Løren-området skal mannen ha overfalt og voldtatt henne. Vi leter etter en mørkhudet mann, muligens afrikaner forteller vaktleder Svein Ole Grunnvåg ved kriminalvakten i Oslo-politiet til NTB.
Politiet fikk melding om ugjerningen ved 03.00-tiden. Kvinnen er sendt til voldtektsmottaket på legevakta.
http://www.groruddalen.no/voldtekt-anmeldt-paa-loeren.4988250-77747.html
"Taxi"- en oppskrift
Med henvisning til essayet nedenfor tar jeg meg den friheten å gjenfortelle historien om Sturla Nøstvik, les den og bli klokere. Dette er fakta! Vi gjenkjenner råheten som presenteres i «Taxi», der vi vel kan ymte frempå at ikke bare er det råheten, som film-skaperen viser i «Taxi» en refleks av det muslimske miljøet men også – skrekk og gru – en oppskrift på en oppførsel vi har vært forskånet for i Norge - inntil vi fikk disse voldelige miljøene tett inn på kroppen. Les selv!
"Udåden som ble begått i Oslo for vel halvannen måned siden, må være en av de råeste som har vært begått de siste år i Oslo.
Den råskap, besluttsomhet og brutalitet, som ble begått under overfallsranet, særmerker den nye kriminalitet, som vi før var forskånet fra i Norge. Angående råskapen, blir dette egentlig en formodning siden mange av disse overfallsran stort sett ikke omtales i media, unntatt som en liten notis. Men i likhet med overfallsvoldtektene, får de store personlige konsekvenser for offeret.
Aftenposten nett forteller 21. nov. 11 om saken, en omtale som må ryste leserne:
«Sturla Nøstvik har følt seg trygg i Oslo i alle år etter at han kom til Oslo fra Brønnøysund for 14 år siden. Nå tør han knapt gå ut etter mørkets frembrudd. Sterkt preget tar han med seg Aftenpostens team tilbake til der ranerne endret livet for ham og kjæresten for drøyt halvannen måned siden.
Det er hardt å være tilbake på åstedet. Med skjelvende hender peker han ut hvor han kom gående en vanlig torsdag kveld i halv ti-tiden fra bandets lager i Sjokoladefabrikken på Rodeløkka, og opp den mørke gangveien forbi Fagerheimen tennisklubb.
Han er trommeslager i oslobandet Tim. Bandet hadde denne kvelden opptrådt på «Elvelangs»-arrangementet ved Akerselva. Fornøyd gikk han og snakket med samboeren sin i mobilen.
- Jeg er hjemme om ett-to minutter, sa han og la på.
I neste sekund smeller pistolskjeftet mot pannen hans. Ranerne ventet trolig mellom noen busker ved gangveien, klare til å angripe straks han avslutter samtalen med kjæresten.
Aggressivt krever de to unge ranerne både lommebok og iPhone. Sturla er blindet av blod fra det dype kuttet i pannen, men husker likevel at det er 1500 kroner i kontanter i lommeboken. Han håper ranerne er fornøyde med det, men marerittet fortsetter. De dytter ham foran seg ned en steintrapp, videre gjennom en gang- og sykkeltunnel under Fagerheimsgaten, inn i Torshovdalen…..
Flere ganger blir han slått av ranerne. Sturla er skadet og omtåket. De er hissige fordi han går krokbøyd og for sakte. De to ranerne er målrettede. Han tenker at det ikke er deres første ran. De fører ham inn bak en fotballbinge, derfra gjennom et hull i et gjerde til et tett buskas. Der beordres han ned på bakken – i stummende mørke.
- Jeg ligger der i fosterstilling livredd, og med hendene over hodet for å beskytte meg mot nye slag.
En av ranerne setter seg oppå Sturla, og presser pistolen oppunder haken hans.
- Jeg kjenner det kalde stålet mot huden, minnes Sturla med gru.
Så begynner et stadig mer hissig avhør. «Passord, passord» gjentar ranerne vekselvis på dårlig engelsk og norsk. Sturla forstår først ikke at det er pinkodene til hans tre bankkort de vil ha. De blir mer truende, vil skyte ham i foten. Sturla er usikker på koden til et av kortene. Han frykter konsekvensen av å huske feil, da en av ranerne forsvinner for å tømme hans konti...
- Jeg føler det truende der og da, og det bekreftes da den andre raneren returnerer mange titalls pinefulle minutter senere. Ranerne truer meg til å oppgi vår hjemmeadresse. De sier de vil komme hjem til oss, og at de vil drepe oss om jeg melder ranet til politiet, sier Sturla.
Ranerne tror ikke helt på sin egen trussel og instruerer Sturla til å si at ranerne ikke er mørke, men hvite i huden. Selv tipper han de er somaliere...
I 50 minutter var han i ranernes vold. Han kommer hjem til tomt hus. Samboeren er ute i mørket og leter fortvilet etter ham. Hun får sjokk da hun kommer hjem og finner ham blodig og forslått, men ringer politi, ambulanse – og til banken for å sperre kortene.
Sturla gikk på jobb etter to dager, godt plasteret i hodet. Han er blind på venstre øye. Han er derfor glad det ikke gikk verre. Kuttet i pannen er rett over det friske øyet.
Alt gikk fint med Sturla og samboeren inntil ganske nylig. Nå er han halvt sykmeldt og går til psykolog. Også kjæresten strir. De er svært sosiale, men frykter mørket. De isolerer seg i leiligheten om kveldene.»
Resten av historien kan du lese på document.no.
"Udåden som ble begått i Oslo for vel halvannen måned siden, må være en av de råeste som har vært begått de siste år i Oslo.
Den råskap, besluttsomhet og brutalitet, som ble begått under overfallsranet, særmerker den nye kriminalitet, som vi før var forskånet fra i Norge. Angående råskapen, blir dette egentlig en formodning siden mange av disse overfallsran stort sett ikke omtales i media, unntatt som en liten notis. Men i likhet med overfallsvoldtektene, får de store personlige konsekvenser for offeret.
Aftenposten nett forteller 21. nov. 11 om saken, en omtale som må ryste leserne:
«Sturla Nøstvik har følt seg trygg i Oslo i alle år etter at han kom til Oslo fra Brønnøysund for 14 år siden. Nå tør han knapt gå ut etter mørkets frembrudd. Sterkt preget tar han med seg Aftenpostens team tilbake til der ranerne endret livet for ham og kjæresten for drøyt halvannen måned siden.
Det er hardt å være tilbake på åstedet. Med skjelvende hender peker han ut hvor han kom gående en vanlig torsdag kveld i halv ti-tiden fra bandets lager i Sjokoladefabrikken på Rodeløkka, og opp den mørke gangveien forbi Fagerheimen tennisklubb.
Han er trommeslager i oslobandet Tim. Bandet hadde denne kvelden opptrådt på «Elvelangs»-arrangementet ved Akerselva. Fornøyd gikk han og snakket med samboeren sin i mobilen.
- Jeg er hjemme om ett-to minutter, sa han og la på.
I neste sekund smeller pistolskjeftet mot pannen hans. Ranerne ventet trolig mellom noen busker ved gangveien, klare til å angripe straks han avslutter samtalen med kjæresten.
Aggressivt krever de to unge ranerne både lommebok og iPhone. Sturla er blindet av blod fra det dype kuttet i pannen, men husker likevel at det er 1500 kroner i kontanter i lommeboken. Han håper ranerne er fornøyde med det, men marerittet fortsetter. De dytter ham foran seg ned en steintrapp, videre gjennom en gang- og sykkeltunnel under Fagerheimsgaten, inn i Torshovdalen…..
Flere ganger blir han slått av ranerne. Sturla er skadet og omtåket. De er hissige fordi han går krokbøyd og for sakte. De to ranerne er målrettede. Han tenker at det ikke er deres første ran. De fører ham inn bak en fotballbinge, derfra gjennom et hull i et gjerde til et tett buskas. Der beordres han ned på bakken – i stummende mørke.
- Jeg ligger der i fosterstilling livredd, og med hendene over hodet for å beskytte meg mot nye slag.
En av ranerne setter seg oppå Sturla, og presser pistolen oppunder haken hans.
- Jeg kjenner det kalde stålet mot huden, minnes Sturla med gru.
Så begynner et stadig mer hissig avhør. «Passord, passord» gjentar ranerne vekselvis på dårlig engelsk og norsk. Sturla forstår først ikke at det er pinkodene til hans tre bankkort de vil ha. De blir mer truende, vil skyte ham i foten. Sturla er usikker på koden til et av kortene. Han frykter konsekvensen av å huske feil, da en av ranerne forsvinner for å tømme hans konti...
- Jeg føler det truende der og da, og det bekreftes da den andre raneren returnerer mange titalls pinefulle minutter senere. Ranerne truer meg til å oppgi vår hjemmeadresse. De sier de vil komme hjem til oss, og at de vil drepe oss om jeg melder ranet til politiet, sier Sturla.
Ranerne tror ikke helt på sin egen trussel og instruerer Sturla til å si at ranerne ikke er mørke, men hvite i huden. Selv tipper han de er somaliere...
I 50 minutter var han i ranernes vold. Han kommer hjem til tomt hus. Samboeren er ute i mørket og leter fortvilet etter ham. Hun får sjokk da hun kommer hjem og finner ham blodig og forslått, men ringer politi, ambulanse – og til banken for å sperre kortene.
Sturla gikk på jobb etter to dager, godt plasteret i hodet. Han er blind på venstre øye. Han er derfor glad det ikke gikk verre. Kuttet i pannen er rett over det friske øyet.
Alt gikk fint med Sturla og samboeren inntil ganske nylig. Nå er han halvt sykmeldt og går til psykolog. Også kjæresten strir. De er svært sosiale, men frykter mørket. De isolerer seg i leiligheten om kveldene.»
Resten av historien kan du lese på document.no.
Muslimsk forfall?
Nå ser jeg lite på TV og ved neste korsvei vil jeg nekte å betale for lisensen. Jeg hadde villig betalt hvis jeg følte jeg ble respektert. Men med så mye møkka-tv er jeg ikke villig til å betale det det koster pr dag. Det er en liten sum, men det er et spørmål om integretitet. Det å ta avstand fra det som føles avskyelig er mitt mål her i livet. Jeg vil ha renhet om det er mulig. Jeg nekter å bli manipulert. Mennesker med sine hersketeknikker og propaganda kan henvende seg til andre nyttige idioter.
Heretter vil jeg bruke min store flatskjerm til å se de uttallige filmene jeg aldri har hatt tid til å se. Det er lenge siden jeg satt i en kinosal. Jeg har gått glipp av mange gode filmer. Og jeg har den siste tiden sett 2 det er verdt å anbefale. Via min store flatskjerm:
«Cassandra' s dream» av Woody Allen. En filmregissør som hele livet har vært en av mine favoritt films-skapere. Den filmen måtte bare spilles av britiske skuespillere med sine karakteristiske britiske figurer og slang. I hovedrollene bl a Colin Farrell og Ewan McGregor.
Når det nå den siste tiden er blitt fokusert på en serie som jeg tror går på Nrk; «Taxi», som jeg aldri hadde sett en eneste scene av inntil jeg svitsjet innom for å bli konfrontert med vold vi i Norge ikke relaterer til etniske nordmenns slåsskamper. Dette er det vi altså forbinder med innvandrere fra muslimske land. En råhet som blir stadig mer vanlig i Norge med pakistanske og afrikanske gjenger. Overfallsvoldtekter og ran er nå dagligdags.
Det er interessant å lese kritikker av personer i det pakistanske miljøet. Filmregissøren har norsk mor og pakistansk far. Han føler seg kanskje mer norsk enn pakistansk siden han er vokst opp i Norge. Han blir nå hetset for sitt fokus på et miljø som pakistanske miljøer nekter å ta inn over seg. At det skulle finnes homser og lesber i dette miljøet også – det stikkes heller under en stol. Men at de kanskje nettopp i disse kvinneundertrykkende miljøene skulle finnes lesber burde ikke overraske noen. Men disse patetiske innflytterne lever jo med og etter en streng æres-kultur, så bare det å tenke tanken vil nok få mange på morderiske ideer. Hvilket vi forøvrig vet at de gjør. Hvor lenge er det siden en pakistansk bror tok livet av sin pakistanske søster?
Som med Woody Allens filmer som tar for seg problematiske temaer relatert til livet og hans suverene evne til å ironisere over karakterene sine - så får han oss til å reflektere over livets mange banaliteter. Jeg tror vi etterhvert vil se at muslimsk ekstrem tro på Muhammed som en rettesnor i livet, vil endre seg betraktelig etterhvert som tiden går. At tv-serien ikke representerer mer enn en liten prosent av den pakistanske befolkningen i Norge i dag, vil endre seg. Hans filmer vil utløse innestengte refleksjoner om ufrihet. Akkurat som vi på 60-tallet gjorde opprør mot våre egne foreldre. Når de i frustrasjon så den oppvoksende generasjonen gradvis falt i fellene; som det moralsk degraderende samfunnet la opp til.
Det skal ikke så mange utløsende faktorer til. Men det jeg håper er at vi i fremtiden kan se filmer som ikke bare banaliserer det asiatiske miljøet med Bollywood filmer med banale oppstasjede kvinner i glorete kostymer. Men mennesker som kan legge ned «guarden» og slutte å ta seg selv så høytidlig. Som britene f eks; som spanjoler og italienere og franskmenn. Det finnes mye herlig film der ute med karakterer vi både ler og gråter av og med. Men først må de se lyset; der det for disse undertrykkede menneskene fremdeles er et totalt mørke.
Heretter vil jeg bruke min store flatskjerm til å se de uttallige filmene jeg aldri har hatt tid til å se. Det er lenge siden jeg satt i en kinosal. Jeg har gått glipp av mange gode filmer. Og jeg har den siste tiden sett 2 det er verdt å anbefale. Via min store flatskjerm:
«Cassandra' s dream» av Woody Allen. En filmregissør som hele livet har vært en av mine favoritt films-skapere. Den filmen måtte bare spilles av britiske skuespillere med sine karakteristiske britiske figurer og slang. I hovedrollene bl a Colin Farrell og Ewan McGregor.
Når det nå den siste tiden er blitt fokusert på en serie som jeg tror går på Nrk; «Taxi», som jeg aldri hadde sett en eneste scene av inntil jeg svitsjet innom for å bli konfrontert med vold vi i Norge ikke relaterer til etniske nordmenns slåsskamper. Dette er det vi altså forbinder med innvandrere fra muslimske land. En råhet som blir stadig mer vanlig i Norge med pakistanske og afrikanske gjenger. Overfallsvoldtekter og ran er nå dagligdags.
Det er interessant å lese kritikker av personer i det pakistanske miljøet. Filmregissøren har norsk mor og pakistansk far. Han føler seg kanskje mer norsk enn pakistansk siden han er vokst opp i Norge. Han blir nå hetset for sitt fokus på et miljø som pakistanske miljøer nekter å ta inn over seg. At det skulle finnes homser og lesber i dette miljøet også – det stikkes heller under en stol. Men at de kanskje nettopp i disse kvinneundertrykkende miljøene skulle finnes lesber burde ikke overraske noen. Men disse patetiske innflytterne lever jo med og etter en streng æres-kultur, så bare det å tenke tanken vil nok få mange på morderiske ideer. Hvilket vi forøvrig vet at de gjør. Hvor lenge er det siden en pakistansk bror tok livet av sin pakistanske søster?
Som med Woody Allens filmer som tar for seg problematiske temaer relatert til livet og hans suverene evne til å ironisere over karakterene sine - så får han oss til å reflektere over livets mange banaliteter. Jeg tror vi etterhvert vil se at muslimsk ekstrem tro på Muhammed som en rettesnor i livet, vil endre seg betraktelig etterhvert som tiden går. At tv-serien ikke representerer mer enn en liten prosent av den pakistanske befolkningen i Norge i dag, vil endre seg. Hans filmer vil utløse innestengte refleksjoner om ufrihet. Akkurat som vi på 60-tallet gjorde opprør mot våre egne foreldre. Når de i frustrasjon så den oppvoksende generasjonen gradvis falt i fellene; som det moralsk degraderende samfunnet la opp til.
Det skal ikke så mange utløsende faktorer til. Men det jeg håper er at vi i fremtiden kan se filmer som ikke bare banaliserer det asiatiske miljøet med Bollywood filmer med banale oppstasjede kvinner i glorete kostymer. Men mennesker som kan legge ned «guarden» og slutte å ta seg selv så høytidlig. Som britene f eks; som spanjoler og italienere og franskmenn. Det finnes mye herlig film der ute med karakterer vi både ler og gråter av og med. Men først må de se lyset; der det for disse undertrykkede menneskene fremdeles er et totalt mørke.