Forbudt i Tyrkia

I en svært interessant samtale med en prest her jeg oppholder meg, fikk jeg et innblikk i et miljø det ikke alltid er så lett å komme gjennom til. Han hadde vært «reisende prest» i mange år og etter ett kort opphold i Spania hadde han signert for et oppdrag i Tyrkia.

I Tyrkia der 99,95% av landets innbyggere er muslimer per definisjon er han velkommen så lenge han ikke misjonerer. Hvorfor kan man gjette seg til. Tyrkia er for det første økonomisk avhengig av vestlige turister som også er kristne. Apropos forfølgelse av kristne i den delen av verden for tiden. For det andre er fremdeles spørsmålet åpent om et evt medlemskap i EU. Tyrkia bedriver tortur på innsatte og er derfor under lupen fra EU's mange råd, heter det.

Presten vet ikke hvor lenge han vil få lov til å oppholde seg i landet. Og jeg forstår at dette er det flere grunner til. Som han fortalte så er kristne «velkommen» i Tyrkia. Men de får ikke lov til å registrere kirkesamfunn der. Men som «imam» burde det være greit. Nå har det seg imidlertid sånn at denne presten foretrekker å være ærlig om sitt oppdrag. Noe han ikke bare vet vil kunne skjære seg i forhold til sine kolleger der nede, som foretrekker å holde en lav profil. Men også i forhold til myndighetene.

Saken er nemlig den at presten har ytret seg. Han har sagt at «imam» er jeg ikke. Jeg er prest i den norske kirke og forkynner om den kristne Gud; ikke om den muslimske. Muslimene hevder at det ikke er noe problem å la kristne prester virke i Tyrkia så lenge man aksepterer landets formening om at «guden» deres er den samme. På dette område har altså denne frittalende presten sett seg nødt til å signalisere at «sorry den guden dere ber til fem ganger om dagen er nok ikke den «guden» vi kristne norske prester forholder oss til». Stort!

Det kan se ut som om dette ikke helt har sunket inn. Og han presiserer at han er spent på oppholdet sitt og om hvor lenge man vil gi ham tillatelse til å være der. To måneder eller kanskje ett halvt år? Visum er innvilget. Men han har valgt å være ærlig i dette spørsmålet fordi det er så viktig for ham.

Mitt inntrykk er at dette er en av de få prester som tør stå frem med sitt syn. Andre sider av kirkens forkynnelse og det som nå er pålagt ham i relasjon til en ny «reform» er han forøvrig skeptisk til, når jeg utford­rer ham på det.

Hva gjelder den nye reformen som noen kanskje har fått med seg, så dreier det seg om å endre ritualene. Det som i den forbindelse sjokkerte meg mest var det faktum at dette innebærer at om presten ønsker benytte seg av den friheten denne reformen innebærer, så kan han velge å utelate bønnen Fadervår!

Mistenker at avstanden til folket bare blir større og større.

Nordmenn kødder du bare ikke med!

Har kommet over en interessant bok gitt av forfatteren Erik Dahlin selv til sjømannskirken her. Jeg plukket den sogar opp den samme dagen han hadde signert og gitt den fra seg i gave. «De trodde på en ny dag»; om politi, krig, fangenskap og befrielse.

Som alle bøker som fremstiller denne typen historier er den surrealistisk i all sin gru. At tyskere fremstår som psykopater er vel mildt sagt. Men en spør seg hva var egentlig poenget med all den ondskapen de fremviste? Ta mennesker til fange; plassere dem i konsentrasjonsleire der de blir utsatt for umenneskelige påkjenninger. Og ikke minst hvorfor tok ikke folk (fangene) livet av seg, istedet for å utsette seg for disse djevelske ydmykelsene.

Erik Dahlin har skrevet denne boka med bakgrunn i farens dagboknoter under hans fangenskap. Faren har bidratt i årene etter og bekreftet sannhetsgehalten i boka. Faren, Finn Dahlin var politimester under krigen og sammen med mange andre politifolk nektet han å gå tyskernes ærend. De var mange hundre norske politifolk som ble arrestert, sendt med «Donau» fra Oslo først til Tyskland deretter til Polen og leiren Stutthof hvor de var i litt mer enn ett år.

Denne historien er mer et eksempel på psykisk tortur enn noe annet. De ble nemlig behandlet med «respekt». Der andre, eksempelvis polakker ble behandlet som dyr. Hva jødene ble utsatt for blir et sidespor, men jeg har lest om den unge mannen og jøden fra Larvik som overlevde tyskernes tortur; det var mer enn nok til å forstå faenskapet jødene ble utsatt for.

Interessant nok er denne boka et eksempel på at ikke alle politifolk var feige. Boka som kom ut for kort tid siden var en bekreftelse på at mange politifolk over det ganske land anga sine egne borgere. Dette kjenner jeg fra min egen families historie. Det er ingen overdrivelse. Men at mange som Finn Dahlin var et eksempel på et menneske med integritet er jo en trøst.

Men det som slår en når en leser historien er altså den spesielle «forpleiningen» de norske fikk; er at det må ligge og lå mye sympati for nordmenn og Norge under krigen. Og det var vel også derfor at «gutta på skauen» fikk holde det gående i lang tid uten å bli mistenkt for noe.

Min egen far som var ung mann i begynnelsen av tyve-årene fortalte blant annet at han en dag med ryggsekken full av våpen en dag da han skulle med toget ble tilbudt hjelp av en tysker; fordi sekken han så så tung ut. Dette var innen han selv måtte rømme til Sverige. En morsom historie men ikke helt usannsynlig. For det fremstår som om nordmenn ble oppfattet som om vi ikke hadde noe imot okkupasjonen.

Så da det i 1943 ble avslørt at de nok hadde oversett nordmenns sterke motstand ble det altså aksjonert mot disse som skulle få livet sitt snudd opp ned. De hadde det selvsagt jævlig, ingen tvil om det. Og tyskerne hadde sånn tro på dem at de endog etter arrestasjonen og interneringen ble tilbudt å bistå tyskerne. De ble tilbudt blant annet et kurs i tysk. For - mente tyskerne - dette var de overbevist om at de ville få nordmennene med på. Dahlin og hans menn spilte med en stund og opparbeidet seg kanskje energi både psykisk og fysisk, som gjorde dem stadig sterkere. Men som Dahlin sier, de hadde ikke på noen måte til hensikt å endre attityde hva gjelder det oppdraget de hadde fått tidligere; som tjenestemenn. Et eksempel var at de var pålagt å arrestere nordmenn, og da spesielt jøder i Norge. Eller påføre i passet deres en «J».

På slutten av krigen og i leiren Stutthof utviklet situasjonen seg til bli mer dramatisk med hensyn til mat. Og når russerne gjorde sin ankomst undrer Dahlin seg gjentatte ganger over at folk ble drept rundt dem av skyts fra oven. Men aldri nordmennene! Han spør seg om dette skulle kalles et under. Med rette mener jeg. Alle unnslapp på underfundig vis!

De ble syke og matforgiftet men etterhvert som de tyske overordnede rømte eller forsvant fra leiren fikk nordmennene stadig mer frihet. De utviklet en sans for stjeling som de kalte «orging», og ble alle en gjeng med tjueradder. De levde godt, rappet mat her og mat der, og tilslutt hadde de flere heste-krek og griser «på gress» i vaskerommet.

Men selv blant tjueraddene var de skeptiske til hverandre. Det var jo en situasjon hvor enhver var seg selv nærmest. En kommentar er imidlertid hysterisk morsom. Dahlin sier: «Ingen av oss ble tatt på fersk gjerning. Vi visste hvordan dette skulle gjøres, vi var jo politifolk og hadde etterforsket slike saker»!

Tyskere er et grådig folk og har en personlighet som vel er unik for dette folket. At de i det hele tatt kom seg på beina igjen etter nederlag nummer to, er kun fordi resten av verden og spesielt USA mente verden ville tape på ikke å hjelpe dem «igang». Og på beina kom dette folket igjen ganske fort; og idag er landet et av verdens mektigste økonomisk sett.

Og i Norge har de etablert seg i fjellheimen; der de alltid har følt seg hjemme. Og nordmenn har tilgitt. Rare greier!

Men jeg spør meg allikevel om årsaken til at nordmenn er så velsett i tyskernes øyne. Det ble hevdet at politifolkene denne historien gjaldt ble respektert fordi de var så standhaftige. Dette etter at de innså at nordmennene ikke lot seg lure. Tiltross for at de var blitt lovet en langt bedre forpleining, enn – ja, polakkene som sagt.

Hva slags folk er vi egentlig? Vårt lille land kom definitivt på verdenskartet 22. juli 2011. Samtidig som Norge er velkjent for sin meglervirksomhet blant annet i midt-østen, trår vi altså til med en mann som «tar seg av» tilstander vi de siste ti-årene har måttet vende oss til. Er det dette Viking-blodet som ugjendrivelig flyter i årene våre, som gjør oss til det folket vi er. Et hardbarka folk!

I så fall tror jeg ikke nordmenn har noe å frykte hva gjelder fremtiden og trusselen om islamsk okkupasjon. Vi er nok sære og enerådige. Vi trekker oss tilbake i hytter og hjem når kulda setter inn. Vi holder oss for det meste til oss selv. Vi foretrekker ensomheten fremfor store og mindre forsamlinger. Og vi er nok kanskje bedre oppdatert enn det kan fremstå som. Og hadde jeg vært optimistisk muslim i Norge, ville jeg innse dette først som sist. Kjøpe seg billett tilbake der de kom fra. - Ikke nøl!

For nordmenn kødder du bare ikke med!

Kilde: «De trodde på en ny dag»; om politi, krig, fangenskap og befrielse. Erik Dahlin