Forbudt i Tyrkia

I en svært interessant samtale med en prest her jeg oppholder meg, fikk jeg et innblikk i et miljø det ikke alltid er så lett å komme gjennom til. Han hadde vært «reisende prest» i mange år og etter ett kort opphold i Spania hadde han signert for et oppdrag i Tyrkia.

I Tyrkia der 99,95% av landets innbyggere er muslimer per definisjon er han velkommen så lenge han ikke misjonerer. Hvorfor kan man gjette seg til. Tyrkia er for det første økonomisk avhengig av vestlige turister som også er kristne. Apropos forfølgelse av kristne i den delen av verden for tiden. For det andre er fremdeles spørsmålet åpent om et evt medlemskap i EU. Tyrkia bedriver tortur på innsatte og er derfor under lupen fra EU's mange råd, heter det.

Presten vet ikke hvor lenge han vil få lov til å oppholde seg i landet. Og jeg forstår at dette er det flere grunner til. Som han fortalte så er kristne «velkommen» i Tyrkia. Men de får ikke lov til å registrere kirkesamfunn der. Men som «imam» burde det være greit. Nå har det seg imidlertid sånn at denne presten foretrekker å være ærlig om sitt oppdrag. Noe han ikke bare vet vil kunne skjære seg i forhold til sine kolleger der nede, som foretrekker å holde en lav profil. Men også i forhold til myndighetene.

Saken er nemlig den at presten har ytret seg. Han har sagt at «imam» er jeg ikke. Jeg er prest i den norske kirke og forkynner om den kristne Gud; ikke om den muslimske. Muslimene hevder at det ikke er noe problem å la kristne prester virke i Tyrkia så lenge man aksepterer landets formening om at «guden» deres er den samme. På dette område har altså denne frittalende presten sett seg nødt til å signalisere at «sorry den guden dere ber til fem ganger om dagen er nok ikke den «guden» vi kristne norske prester forholder oss til». Stort!

Det kan se ut som om dette ikke helt har sunket inn. Og han presiserer at han er spent på oppholdet sitt og om hvor lenge man vil gi ham tillatelse til å være der. To måneder eller kanskje ett halvt år? Visum er innvilget. Men han har valgt å være ærlig i dette spørsmålet fordi det er så viktig for ham.

Mitt inntrykk er at dette er en av de få prester som tør stå frem med sitt syn. Andre sider av kirkens forkynnelse og det som nå er pålagt ham i relasjon til en ny «reform» er han forøvrig skeptisk til, når jeg utford­rer ham på det.

Hva gjelder den nye reformen som noen kanskje har fått med seg, så dreier det seg om å endre ritualene. Det som i den forbindelse sjokkerte meg mest var det faktum at dette innebærer at om presten ønsker benytte seg av den friheten denne reformen innebærer, så kan han velge å utelate bønnen Fadervår!

Mistenker at avstanden til folket bare blir større og større.