Jeg har et utrolig søtt, mentalt bilde av min datter på 2-3 år. Et bilde som har gjort inntrykk. Hun begynte i barnehagen først da hun var 2 år, dette fordi jeg allerede dengang var bevisst på at barn bør være hjemme med mor så lenge som mulig. Dengang begynte jeg med studier og hadde ingen betenkligheter med å levere henne fra meg til fremmede mange timer hver dag. I motsetning til idag i mange barnehager, var personalet skolert pedagogisk og på annen ansvarsfull måte.
Bildet jeg har i minnet er at jeg kommer inn i oppholdsrommet uten at min datter vet at jeg er kommet for å hente henne. Med den lille armen rundt en liten pjokk står hun der og trøster ungen som står og gråter. Hun ser på gutten (eller jenta) med et medfølende uttrykk og snakker sitt ikke helt utviklet språk. Hun var altså ikke gamle jenta, men istand til å føle empati.
Med referanse til mine innlegg her om narsissisten som har likhetstrekk med psykopaten, er jeg opptatt av å forstå hvorfor noen mennesker oppfører seg ondskapfullt og lite medfølende mot sine medmennesker - og tør påstå at jeg hvis det er grunnlag for det og kunnskapen er tilstrekkelig om personen "i fråga" - så skal det ikke mye til innnen jeg kjenner "lusa på gangen". Det er mange syke mennesker med denne forstyrrelsen i våre omgivelser. Også i vår egen familie. Og manipuleringene er mangesidet. Man må derfor "kommunisere" med vedk på et visst nivå for å kunne uttale seg. Lytte og lese hva retorikken inneholder. Den kan være rett på sak, men også skjult innen hans egen familie, spesielt hvis han har et økonomisk overtak.
Men i mange tilfeller tror jeg også at kvinner som unnskylder og alltid finner årsaker til "faenskapet" selv lider av en personlighetsforstyrrelse. En kvinne som forlater sin mann, har styrke og intellekt. Og hun finner seg ikke i å bli tråkket på. Lørdagens VG-magasin hadde en interessant artikkel om «alfa-kvinnen»; forfattet av Kristin Spitznogle, som har en fast spalte.
Dr Phil, som ble kjent via «Oprahs show», har nå sine egne show; svært populære og f.t abonnerer jeg på disse og blir ukentlig orientert om de forskjellige temaene. Et som fikk meg til å reflektere over min egen datter var showet "Sibling Abuse". Her hevder han at barn ikke føler empati for andre før de er 5-8 år. Selvom Dr Phil er en svært dyktig psykolog er jeg ikke alltid enig, og med referanse til hans uttalelser har jeg klippet og limt:
«Dr. Phil demonstrates an experiment that psychologists use to see whether kids have developed the ability to empathize. He holds up a card that is black on one side and white on the other. Both sides of the card are shown to the child, then the card is held up with one color facing them. The questions are asked, “What color do you see?” and “What color do I see?” If the child says the same color, they are unable to put themselves in your shoes and see from your perspective, which is the absence of empathy. Experts say kids don’t have the ability to empathize until sometime between the ages of 5 and 8».
Jeg overlater til mine lesere å tolke dette. Spesielt hvordan barnet i dette tilfellet trekker den konklusjonen hun gjør i forhold til den fargen hun tror Dr Phil også ser. Med bakgrunn i dette eksperimentet trekker han den konklusjon at et barn ikke føler empati før han/hun er mye eldre enn 2-3 år. Dette er jeg altså uenig i med henvisning til min lille datter, som bestemt hadde medfølelse med sin lille lekekamerat. Eller?
Personlig tror jeg at barn som får omsorg og empati blir empatiske voksne. Men at personlighten i mange tilfeller er avgjørende for hvordan man reagerer på andre mennesker - selv om man ikke får den omsorgen som ethvert barn trenger.
