Menn med skyhøye tanker om seg selv

Bill Clinton er en jovial mann. Men joviale mennesker kan vi ikke stole på. De har kanskje et hjerte av gull, men de har ikke hodet på rett plass. Et uttrykk som Bill selv fikk servert av en republikaner under hans valgkamp. Sosialister er mer opptatt av å stryke folk med hårene enn å forholde seg til det virkelige liv. De går konstant med skylapper og selv når sannheten blir servert finner de på forklaringer som de mener er troverdige. Mest for å dyrke sitt eget selvbilde.

Bill var en kvinnebedårer. Noe jeg kan forstå; og at han skriver en svær murstein av en bok om sitt liv og sine meritter tyder på en mann som går med hue under armen og armen i bind. Hans popularitet vokste blant svarte som han omtaler som afro-amerikanere. Han vokste opp i den fattige delstaten Arkansas sammen med andre fattige svarte. Dette setter utvilsomt preg på en ung mann og uten tvil er han blitt like traumatisert av sin oppvekst som sine klassekamerater og naboer. Hans iver for å endre deres problemer og hans krav til sosiale bidrag for å få Arkansas utdannelsesnivå opp på et akseptabelt nivå var et velment bidrag; og gjorde ham delvis populær blant de svarte. Da det fremkom at svarte lærere imidlertid ikke var verdt den statusen de hadde som lærere, mente Bill at de burde skoleres. Det var blant dem lærere som ikke kunne lese eller skrive. Og da dette ble satt fokus på ble det ramaskrik. Bill forventet noe av dem, og som en konsekvens ble det lovet høyere lønninger. Et av Bills initiativ den gang han var guvernør i Arkansas, sin hjemstat.

Men så var det hans kvinner. At han så frimodig skriver om Gennifer Flowers, Paula Jones og Monica L tyder på en narsissist som styrer skuta med en hånd, som før eller senere havner på tørt land. Med denne slappe holdningen styrte han delstaten i flere år, og var innbilsk nok til å stille til valg som president. At hans kvinnehistorier ble et tema under valgkampen var ingen stor overraskelse. Mediene elsker å grafse i deres privat-liv når tiden for det er inne. Og selvsikker som han er hadde han allerede svart på påstanden om et forhold til Gennifer Flowers ti år tidligere; som havnet i glemmeboken. På det tidspunktet hadde han svart unnvikende og innrømmet at han hadde «såret Hillary og at deres ekteskap nok hadde vært gjennom de samme utfordringene som alle andres». Denslags «statement» kommer man langt med så lenge kona står last og bram ved hans side. Hadde ikke Hillary stått på hans side den første gangen Gennifer F-saken kom på bordet, hadde han ikke blitt president.

At han la seg flat var nok for mediene den gang. De hadde ingen definitive bevis på hans utroskap. Dette endret seg da kjolen til Monica L ble lagt frem som gyldig bevis med en avslørende sæd-flekk. Men da hadde han allerede lurt hele den amerikanske befolkning i mange år. At han på TV tittet opp til venstre (et tegn på at han løy, sies det) og hevdet med styrke at han ikke hadde hatt et seksuelt forhold til Monica var som vi nå vet en sannhet med modifikasjoner. Men det er på denne måten sosialister omgår virkeligheten. De har rett og slett ikke hodet på rett plass. Av den grunn får de mye pes fra folk som har det.

I Norge har vi flere sosialister; ikke minst i denne regjeringen. Den største narsissisten må vel være Jens Stoltenberg. Og i friskt minne Vågå-ordføreren. Disse to var jo som kjent også nære venner; og ikke til å undres da over at den unge jenta som ordføreren dro med seg land og strand rundt; ikke minst til regjeringsboligen, ble akseptert som «god fisk».

Så har vi sosialisten Audun Lysbakken. Ja, selv hans egne velgere ble skuffet over at mannen ikke tok sin hatt og gikk den gang det var en grunn til det. Men nei, disse sosialistene de går ikke før de henger i snøret og innser at skafottet er enden på den veien de valgte - men ikke fikset. Hodet det har de nemlig på feil plass.

Spania: finansielle problemer? En sannhet med modifikasjoner

Den ansatte norske kvinnen sa: «Har du lagt merke til alle de svin-dyre bilene her i Albir? - Ja, jo .... Jeg kan forklare deg hvordan det er mulig til tross for tilsynelatende store problemer i Spania for tiden. - Ja, jo... det skal vel spares inn både her og der, prøvde jeg meg. Jo, det kan jeg love deg, sa kvinnen; her skal det spares og de som er så heldig å ha en jobb, de tviholder på den uten å kny; uansett hvor mye vi må akseptere pga innsparinger. Og myndighetene de er lurt trill rundt til å gå på bløffen om innsparinger; i form av jobber som liksom ikke finnes. Folk blir sagt opp i krevende økonomiske nedgangstider. Det forstår alle. Men pengene sjefene sparer på dette, det tar de ut selv som utbytte. Så der har du forklaringen på alle de speilblanke, dyre bilene du ser her»!

Her på Costa Blanca har jeg nå i noen uker beundret de speilblanke bilene parkert langs fortauene i Albir. BMW, Mercedes, Audi; svære japanske jeeper - you name it! Biler som i Norge ligger i en prisklasse langt over en million i verdi. Biler eldre enn 3 år har liksom blitt et uvanlig syn. Med andre ord et inntrykk av noe helt annet enn det jeg de siste 3-5 år har observert på mine reiser i Spania. Et inntrykk som stemmer med at vi nordmenn nok har noe mer å rutte med.

Her på Costa Blanca bor gamle mennesker: nordmenn som lever av sin minstepensjon. Jobber er det vel ikke heller flust med for de norsktalende. Og er de i i arbeid så er det vel i service-yrkene; så som norske restauranter, norske eiendom-omsettere, lærere engasjert av den norske stat, eller noen få advokater som gir råd til nordmenn som ønsker kjøpe seg inn på boligmarkedet.

De er vel noen som tjener bra vil jeg tro. Og kjøp av en BMW, stor eller mindre er jo ikke så dyre som i Norge med spanske EU-priser. Så vi har tenkt at jo, eiere av disse dyre bilene kan jo være norske og andre utenlandske fastboende. I alle fall noen av dem. Men siden folk bosatt her ikke er av typen som nede på Costa del Sol; Marbella, Puerto Banus samt arabiske oljesjeiker og desslike, så har jeg personlig kommet til at det er noe som ikke stemmer. Idag fikk jeg svaret!

Ja, i dag fikk jeg forklaringen - og sant og si - den overrasker ikke. Men den sjokkerer. Vi er tross alt mange nordmenn som gjerne bidrar med litt mer i driks; noen fastboende er engasjerte som frivillige og sørger for at spanjoler som nå står uten jobb og som vi ser på TV i Norge, folk som tilsynelatende må gå fra hus og hjem kan ha et bedre liv. Røde Kors her nede bidrar med «suppe-kjøkken». Sjømannskirkens frivillige samler inn penger til nødlidende. Kjører rundt til deler av befolkningen med matposer og denslags. For et godt og varmt hjerte har de fleste nordmenn. Det kan ikke benektes. Og tid har de jo også de fleste fastboende.

I Benidorm og på resten av Costa Blanca ser vi ikke spanjoler som sitter foran butikkene og tigger. Nei, det er som i Norge sigøynere som gjør det. Og som den danske kvinnen som frivillig jobber for sjømannskirken sa det: Det er spanjolene vi ønsker hjelpe. Det er tross alt Spania som har gjort våre liv lettere å leve i årevis med dette klimaet vi ser langt etter hjemme. Nå vil vi gjerne gi noe tilbake.

Men så var det bilene da!

Jeg har registrert at på enkelte kafeer og på enkelte kontorer er de kanskje bare en representant. En servitør – som alle ser ut til å løpe beina av seg; og desto større grunn til å gi litt ekstra når regningen skal betales. Men så i dag fikk jeg et svar på tiltale; som altså sjokkerte. En norsk kvinne som jobber for et spansk firma i utleie av leiligheter og salg av disse fremsto under mitt besøk som en stresset og sliten kvinne i slutten av førti-årene. Hun skulle ekspedere først meg; så en nyankommen og så enda en som dukket opp og forventet service. Så jeg sa; vil du jeg skal komme tilbake en annen dag, du ser ut som du har nok å gjøre. - Nei, hun skulle bare....Da jeg fikk henne på egenhånd kommenterte jeg dette jeg hadde observert.

Her har spanske myndigheter noe å ta tak i vil man jo mene.

En forbannelse vi kunne ha hindret?

I Spania foreligger en undersøkelse om barn og tilgang på diverse medier. Barn ned i ti-års alder har mobiltelefon med diverse «apper». Dette er ikke noe nytt, et fenomen vi nå kjenner stort sett over hele verden.

Man spør seg om dette er heldig. For la oss ta for oss noen eksempler på hvordan dette påvirker barn og deres oppvekst. Barn med mobil er tilgjengelig for alle. Hele verden! Men for ikke å strekke eksemplet for vidt, gå til den muligheten som ligger nærmest. Kommunikasjon med venner. Ja, hele døgnet. Om natten sender de sms og annet som opptar dem. Ergo er det idag mange barn som er i behov av sovemedisiner. Som en konsekvens av denne medisineringen ser man at mange barn idag er deprimerte. Medisiner som gis til mennesker med psykiske problemer er vanedannende og i verste fall kan de føre til selvmords-forsøk. Barn ned i ti-års alder er i alle fall ikke i stand til å styre dette. Ikke en gang voksne er seg dette beviselige faktum bevisst.

Via mobilen kan barna våre bidra til å mobbe sine med-elever. Og ingen kan vel være så ufine i forhold til sine venner som nettopp barn. Og når dette skjer over hodene våre, siden vi selvsagt respekterer deres «privat-liv», ja, så har vi ingen kontroll på hvordan våre barn utvikler seg.

Barna våre mangler dermed oppsyn og oppfølging og vi har ingen anelse om hva som foregår på barnerommet. For der lekes det ikke lenger med Barbie-dukker og tog. Der på barnerommet foregår helt andre saker som du har mistet begrep om. Og barn har hemmeligheter. Ned i små-barns-alder.

Og når vi som voksne ikke lenger har oppsyn med våre barn er det naturlig at det utvikler seg en avstand mellom foreldre og barn, som med årene vil strekke seg stadig lenger.

Da min datter var 15 år, det begynner å bli noen år siden, hadde hun fremdeles ikke mobiltelefon. Så lenge hun ikke var istand til å betale utgiftene som fulgte med bruken av denne, mente jeg at hun fikk i det minste vente til hun hadde skaffet seg en jobb etter skoletid. Hva skjedde? Jo, en av hennes venninner, som hun forøvrig vraket etter kort tid hadde en mor som mente hun hadde rett til å blande seg inn i våre familieforhold og ga henne penger til kjøp av telefon. Penger som visstnok var et lån, men jeg kan aldri tenke meg at det lånet ble innfridd.

Noe fundamentalt skjedde da hun ble eier av en mobil. Selv midt på natten kunne jeg registrere innkomne samtaler og meldinger som plinget inn; både titt og ofte. Nattesøvnen kan man vel tenke seg den ble det så som så med. Ja, det ble plutselig vanskelig å få jenta opp om morgen. Hun hadde jo tross alt ikke sovet de timene hun hadde behov for. Og hva gjelder lekse-lesing så fløy de ambisjonene ut i takt med en «vennekrets» som stadig utviklet seg. For sitter du neddypet i matte-leksa til onsdag og får en telefon eller sms som jo var billigere dengang, så begynner tankene å fly. Kveldens avtale er i boks, og i en alder der det er mye som skjer i hodene på barna våre mister de etterhvert totalt kontakten med det virkelige liv. Det livet som vi som foreldre tror vi har lagt opp for våre barn. Mobilen, avtaler, sladder, mobbing, blogging, ja gudene vet hva man idag kan bruke tiden på, det medfører at våre barn lever et liv på nettet bokstavelig talt. Alt annet blir undervurdert som patetiske forventninger til at barna våre skal få vokse opp til å bli mentalt sunne og livsbejaende voksne.

Som om dette ikke er nok - dette er hva rapporten avslører:

Syv tusen ungdommer mellom 12 og 18 år på skoler i Spania og Italia er intervjuet og 1 av 4 elever forsvarer voldelig språkbruk. Ikke nok med det, men de forsvarer også bruk av våpen. 12% ville ha signert et lovforslag om å legalisere våpenbruk. Dette er sterke påstander som vi som foreldre ikke har noen mulighet til å snakke med våre barn om. Bare det faktum at elever er utsatt for denne type undersøkelse som blir utført via nettet er skremmende.

42% av ungdommene tilbringer mer enn 3 timer på sosiale nettsider, og 72% har minst en profil. Men det mest tankevekkende er at kun 42% av foreldrene sjekker hva barna deres foretar seg on-line. 60% snakker ikke med foreldrene om hva de foretar seg der i løpet av døgnet. Og 75% har ingen anelse om hvordan de skal takle sine erfaringer og følelser- i kontakt med dette faenskapet vi har fått trøkt nedover hodene våre de siste 15 årene.

«Quite las todas, por favor»!

Det å lære seg et språk kan til tider være tricky. Spesielt når man er så ærekjær som undertegnede. For ikke bare er jeg innstilt på å lære meg språket som snakkes i landet men jeg forventer at dette skal fremstå profesjonelt. Jeg har ingen medlidenhet med nordmenn som har overvintret langs kysten av Spania i flere ti-år som sier at «neiii, det gidder jeg ikke, jeg er for gammel» og den slags lignende sludder.

Så det å lære seg språket det er et must. Når du har vært borte fra landet en stund tar det selvsagt litt tid innen du har «giret» hjernen om til landets språk. Og når du ikke omgås spanjoler i det daglige blir det sjelden du får anledning til å praktisere. Men mulighetene finnes – alltid. Som idag.

På Mercadona et fhv stort supermarked har de en utmerket fiske-disk. Staben bak disken virker drillet og dyktige i jobben. Høflige er de også og som spanjoler flest er de tålmodige når de forstår at vi har problemer med språket. Ikke som franskmenn; o no!

Min favoritt-fisk som jeg har sagt her tidligere er «Dorada», som den heter. En gang i uken har jeg/vi fest på denne perlen av en fisk som jeg oppdaget på ICA for et par år siden. Etter et herrrrlig måltid i Aix en Provence for enda noen år tilbake. Damene er som sagt drillet og spør «vil du jeg skal rense den for deg; filetere den kanskje»? Jo jeg vet hva de vil spørre meg om; så idag var jeg forberedt. Trodde jeg. «Quite las todas» sa jeg; stolt som jeg var for dette hadde jeg pugget. For ordens skyld betyr «quite» fjern, eller kast alt. I praksis hadde jeg altså bedt henne om å kaste fisken.

Jeg skal aldri glemme den spontane lattersalven som ble meg til del; selv om den var fhv diskret.

Så var det mitt besøk på en tapas-bar i Benidorm. Jeg elsker tapas; og endte med å holde et foredrag om spansk «tapas» i gamle dager. Ja, jeg så han dro på smilet da jeg fortalte at mine første år i Spania var i 1974. Men altså:

Som vanlig var jeg forberedt og tok en spansk en. Bokstavelig talt. Oversatt til norsk kom jeg så langt: «Jeg ønsker to typer tapas og et glass....eh..» - Do you speak English? avbrøt han meg. Ja, jo men hvis jeg skal snakke engelsk med deg lærer jeg jo aldri å snakke spansk. Det viste seg at han var fra Argentina; og bare så det er sagt så var han ikke så stødig i engelsk heller.

Men, innstilt på ikke å bli vippet av pinnen, gikk jeg igang med nok en historie jeg ønsket dele med denne unge jyplingen. Det etter at kundene hadde roet seg ned; han var stresset og ønsket nok ikke å være uhøflig. Vi fikk god kontakt da han fikk til svar at jeg var norsk. For han hadde en bror som bodde i Oslo og jobbet på restaurant; og han hadde fremdeles ikke lært seg norsk. For der snakker visst alle engelsk; kunne han bekrefte.

Så det med språk kan til tider være tricky, uten tvil!

For hva med denne?

«Perdone, donde esta frutas hermetica»? Den var noget vel kreativ men frutas burde vel alle forstå. Og hermetica er jo også en kjent måte å oppbevare frukt på. Men nei, ikke denne gang.

«Tapas». Da jeg var ung sånn rundt 1974 da det var fluer i Spania serverte man tapas med et lite glass vin til. Dengang trodde vi at tapas betød en liten rett med fersk brød til; (en sannhet med modifikasjoner) Vi spiste som regel lunsjen vår på en tapas-bar. Men det du kanskje ikke har fått med deg er at tapa betyr et lokk. Og før i tiden når hygienen ikke var all verden i Spania (ja noe har vi jo selvsagt lært dem) var det mye fluer. Og ja ikke å forglemme kakerlakker også; men det er en annen historie. Men altså når man fikk servert tapas og vin så la man den lille asjetten med f eks boqerones (sild) oppe på vinglasset for at fluene ikke skulle falle ned i. Det var «tapas», det! Om fluene havnet på maten, se det var det ikke så nøye med.

Hva angår «tapas» var denne retten en gang i tiden noe man mettet seg med for å stagge sulten. En liten porsjon av det ene og det andre samt noen biter baquette var det som skulle til; og da som sagt et glass vin; et lite glass vin som tilfredsstilte et par slurker. Ikke som det har utviklet seg i dag til å bli en middagsporsjon og et melkeglass stort vinglass. Som jeg bemerket på en restaurant forleden da restauranten skulle ha 8 euro for en porsjon boquerones (sild) som da var en hel middagsporsjon; «at da var det ikke lenger tapas». Og hvem i alle dager orker spise en stor porsjon av den retten. Hele poenget med «tapas» var å stagge sulten med diverse småretter; to tre gafler-full. I Leon engang serverte de som tapas en stor porsjon med makaronni-stuing av alle ting. Med innvandring fra andre deler av verden lager man en ny vri på det originale.

En enkel analyse

USA's gjeld er enorm. Enkelte EU-land sliter, deriblant Spania. Nøkkelordet er blitt GJELD

Bill Clinton gjorde som guvernør et forsøk på å få delstaten Arkansas til å fremstå som et stjerneeksempel på hvordan fattigdom kunne utryddes. Han vokste selv opp i den fattige delstaten der majoriteten er svarte negre. Som vi alle kan være enige i så er utdanning alfa og omega om et land skal lykkes. I delstaten Arkansas var det under Clintons perioder mange svarte analfabeter. Dette ønsket han endre på og søkte presidenten på det tidspunktet om økonomisk støtte. Dette hadde han problemer med. Det er grunn til å stille spørsmål ved det. Men svaret er ikke så komplisert. Jeg tillater meg å gi det prompte, og med et nytt spørsmål: var det egentlig noen vits? Har du lest The Bell Curve så forstår du hintet.

Clinton vant for demokratene helt og holdent på grunn av svarte velgere. Obama vant helt og holdent på grunn av svarte velgere. Den ene hvit den andre svart. Begge sosialister. Det første Obama satte på dagsorden var å innføre en helsereform som alle amerikanere skulle få nyte godt av. Denne reformen gikk delvis gjennom. Republikanerne sto steilt på sitt dengang og står steilt på sitt nå hva gjelder skatteøkning som rammer de med midlere inntekter og de enda rikere. Skatteøkning er alfa og omega for å kunne rettferdiggjøre helsereformen. Man trenger ikke være spesielt intelligent for å forstå at det ene er en konsekvens av det andre.

Helsereformen ble delvis vedtatt etter mye om og men. Men den kan ikke settes ut i livet uten at den blir betalt for. Dette vet enhver med en IQ over 67. En IQ som enkelte land har i Afrika sør for Sahara forøvrig.

At Obama som selv er neger først tok kampen om helsereformen for deretter å ta kampen om skatteøkninger trodde han tydeligvis var et snedig knep. Ikke alle er enig med ham om det. Og i alle fall ikke republikanerne som nå flirer fra øre til øre og mener at han nå møter seg selv i døra. Uten tvil. For er det noe som provoserer hvite republikanere så er det at det fremdeles sitter en neger i det hvite hus. Kunne Obama sitte ytterligere fire år etter at perioden er ute om tre år, hadde han blitt sittende. Det er de svarte afro-amerikanerne i USA som bestemmer nå. Og disse er ikke bærekraftige per se. USA er med andre ord på vei utfor stupet. De rike har ikke tenkt å gi fra seg ett øre mer enn de må. De fattige blir drevet fra skanse til skanse.

Dette ligner jo svært på det som skjer i ikke-bærekraftige land som Afrika. Hvite land spytter inn milliarder av u-hjelp hvert år og har gjort det i årevis. Pengene finner aldri veien dit de burde finne veien. Afrika er fremdeles et u-land. Med andre ord ingen vits!

I midt-østen har de ingen Gud og deres ideologi fører rakt til helvete. Det er derfor muslimene setter nesa mot Europa. Det er der honning-krukkene finnes. USA er på vei mot stupet på grunn av en stadig større ikke-bærekraftig befolkning. Europa svømmes over av ikke-bærekraftige befolkninger fra arabiske land og øst-Europa. Afrika er toast for lengst.

Kristne hvite i mange demokratiske land blir idag forfulgt og likvidert. Den bærekraftige befolkningen utraderes kraftig og vi vil se at dette eskaleres i takt med globaliseringen og innvandringen av ikke-bærekraftig nasjoner med en ideologi som stadig vokser og ødelegger.

Hva gjenstår? Kina og Russland. Begge kommunistiske land som per se er gud-løse nasjoner. En befolkning som nå er i ferd med å spre seg og sine ny-rikedommer. Det russiske språket høres overalt der hvite turister legger sine sol- og bade-ferier. De ny-rike russerne kjøper opp eiendommer i Europa som for ti år siden var forbeholdt hvite europeere. Kvinnene farver håret og går rundt med rosa hår. Doller seg opp og oppfører seg som det de er; ny-rike. Med andre ord i våre øyne: harry!

I syd-Europa slår de seg også ned gradvis; kineserne som også er ny-rike. Det foreslås språk-kurs for spanjoler her jeg oppholder meg - i kinesisk og russisk. Alt i tråd med skakkjørt politisk ledelse og den økonomiske utviklingen. Hele verden er snudd på hodet. Snakk om enkel analyse! Men verden står vel til påske tross alt?