I Spania foreligger en undersøkelse om
barn og tilgang på diverse medier. Barn ned i ti-års alder har
mobiltelefon med diverse «apper». Dette er ikke noe nytt, et
fenomen vi nå kjenner stort sett over hele verden.
Man spør seg om dette er heldig. For
la oss ta for oss noen eksempler på hvordan dette påvirker barn og
deres oppvekst. Barn med mobil er tilgjengelig for alle. Hele verden!
Men for ikke å strekke eksemplet for vidt, gå til den muligheten
som ligger nærmest. Kommunikasjon med venner. Ja, hele døgnet. Om
natten sender de sms og annet som opptar dem. Ergo er det idag mange
barn som er i behov av sovemedisiner. Som en konsekvens av denne
medisineringen ser man at mange barn idag er deprimerte. Medisiner
som gis til mennesker med psykiske problemer er vanedannende og i
verste fall kan de føre til selvmords-forsøk. Barn ned i ti-års
alder er i alle fall ikke i stand til å styre dette. Ikke en gang
voksne er seg dette beviselige faktum bevisst.
Via mobilen kan barna våre bidra til å
mobbe sine med-elever. Og ingen kan vel være så ufine i forhold til
sine venner som nettopp barn. Og når dette skjer over hodene våre,
siden vi selvsagt respekterer deres «privat-liv», ja, så har vi
ingen kontroll på hvordan våre barn utvikler seg.
Barna våre mangler dermed oppsyn og
oppfølging og vi har ingen anelse om hva som foregår på
barnerommet. For der lekes det ikke lenger med Barbie-dukker og tog.
Der på barnerommet foregår helt andre saker som du har mistet
begrep om. Og barn har hemmeligheter. Ned i små-barns-alder.
Og når vi som voksne ikke lenger har
oppsyn med våre barn er det naturlig at det utvikler seg en avstand
mellom foreldre og barn, som med årene vil strekke seg stadig
lenger.
Da min datter var 15 år, det begynner
å bli noen år siden, hadde hun fremdeles ikke mobiltelefon. Så
lenge hun ikke var istand til å betale utgiftene som fulgte med
bruken av denne, mente jeg at hun fikk i det minste vente til hun
hadde skaffet seg en jobb etter skoletid. Hva skjedde? Jo, en av
hennes venninner, som hun forøvrig vraket etter kort tid hadde en
mor som mente hun hadde rett til å blande seg inn i våre
familieforhold og ga henne penger til kjøp av telefon. Penger som
visstnok var et lån, men jeg kan aldri tenke meg at det lånet ble
innfridd.
Noe fundamentalt skjedde da hun ble
eier av en mobil. Selv midt på natten kunne jeg registrere innkomne
samtaler og meldinger som plinget inn; både titt og ofte.
Nattesøvnen kan man vel tenke seg den ble det så som så med. Ja,
det ble plutselig vanskelig å få jenta opp om morgen. Hun hadde jo
tross alt ikke sovet de timene hun hadde behov for. Og hva gjelder
lekse-lesing så fløy de ambisjonene ut i takt med en «vennekrets»
som stadig utviklet seg. For sitter du neddypet i matte-leksa til
onsdag og får en telefon eller sms som jo var billigere dengang, så
begynner tankene å fly. Kveldens avtale er i boks, og i en alder der
det er mye som skjer i hodene på barna våre mister de etterhvert
totalt kontakten med det virkelige liv. Det livet som vi som foreldre
tror vi har lagt opp for våre barn. Mobilen, avtaler, sladder,
mobbing, blogging, ja gudene vet hva man idag kan bruke tiden på,
det medfører at våre barn lever et liv på nettet bokstavelig
talt. Alt annet blir undervurdert som patetiske forventninger til at
barna våre skal få vokse opp til å bli mentalt sunne og
livsbejaende voksne.
Som om dette ikke er nok - dette er hva
rapporten avslører:
Syv tusen ungdommer mellom 12 og 18 år
på skoler i Spania og Italia er intervjuet og 1 av 4 elever
forsvarer voldelig språkbruk. Ikke nok med det, men de forsvarer
også bruk av våpen. 12% ville ha signert et lovforslag om å
legalisere våpenbruk. Dette er sterke påstander som vi som foreldre
ikke har noen mulighet til å snakke med våre barn om. Bare det
faktum at elever er utsatt for denne type undersøkelse som blir
utført via nettet er skremmende.
42% av ungdommene tilbringer mer enn 3
timer på sosiale nettsider, og 72% har minst en profil. Men det
mest tankevekkende er at kun 42% av foreldrene sjekker hva barna
deres foretar seg on-line. 60% snakker ikke med foreldrene om hva de
foretar seg der i løpet av døgnet. Og 75% har ingen anelse om
hvordan de skal takle sine erfaringer og følelser- i kontakt med
dette faenskapet vi har fått trøkt nedover hodene våre de
siste 15 årene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar