«Quite las todas, por favor»!

Det å lære seg et språk kan til tider være tricky. Spesielt når man er så ærekjær som undertegnede. For ikke bare er jeg innstilt på å lære meg språket som snakkes i landet men jeg forventer at dette skal fremstå profesjonelt. Jeg har ingen medlidenhet med nordmenn som har overvintret langs kysten av Spania i flere ti-år som sier at «neiii, det gidder jeg ikke, jeg er for gammel» og den slags lignende sludder.

Så det å lære seg språket det er et must. Når du har vært borte fra landet en stund tar det selvsagt litt tid innen du har «giret» hjernen om til landets språk. Og når du ikke omgås spanjoler i det daglige blir det sjelden du får anledning til å praktisere. Men mulighetene finnes – alltid. Som idag.

På Mercadona et fhv stort supermarked har de en utmerket fiske-disk. Staben bak disken virker drillet og dyktige i jobben. Høflige er de også og som spanjoler flest er de tålmodige når de forstår at vi har problemer med språket. Ikke som franskmenn; o no!

Min favoritt-fisk som jeg har sagt her tidligere er «Dorada», som den heter. En gang i uken har jeg/vi fest på denne perlen av en fisk som jeg oppdaget på ICA for et par år siden. Etter et herrrrlig måltid i Aix en Provence for enda noen år tilbake. Damene er som sagt drillet og spør «vil du jeg skal rense den for deg; filetere den kanskje»? Jo jeg vet hva de vil spørre meg om; så idag var jeg forberedt. Trodde jeg. «Quite las todas» sa jeg; stolt som jeg var for dette hadde jeg pugget. For ordens skyld betyr «quite» fjern, eller kast alt. I praksis hadde jeg altså bedt henne om å kaste fisken.

Jeg skal aldri glemme den spontane lattersalven som ble meg til del; selv om den var fhv diskret.

Så var det mitt besøk på en tapas-bar i Benidorm. Jeg elsker tapas; og endte med å holde et foredrag om spansk «tapas» i gamle dager. Ja, jeg så han dro på smilet da jeg fortalte at mine første år i Spania var i 1974. Men altså:

Som vanlig var jeg forberedt og tok en spansk en. Bokstavelig talt. Oversatt til norsk kom jeg så langt: «Jeg ønsker to typer tapas og et glass....eh..» - Do you speak English? avbrøt han meg. Ja, jo men hvis jeg skal snakke engelsk med deg lærer jeg jo aldri å snakke spansk. Det viste seg at han var fra Argentina; og bare så det er sagt så var han ikke så stødig i engelsk heller.

Men, innstilt på ikke å bli vippet av pinnen, gikk jeg igang med nok en historie jeg ønsket dele med denne unge jyplingen. Det etter at kundene hadde roet seg ned; han var stresset og ønsket nok ikke å være uhøflig. Vi fikk god kontakt da han fikk til svar at jeg var norsk. For han hadde en bror som bodde i Oslo og jobbet på restaurant; og han hadde fremdeles ikke lært seg norsk. For der snakker visst alle engelsk; kunne han bekrefte.

Så det med språk kan til tider være tricky, uten tvil!

For hva med denne?

«Perdone, donde esta frutas hermetica»? Den var noget vel kreativ men frutas burde vel alle forstå. Og hermetica er jo også en kjent måte å oppbevare frukt på. Men nei, ikke denne gang.

«Tapas». Da jeg var ung sånn rundt 1974 da det var fluer i Spania serverte man tapas med et lite glass vin til. Dengang trodde vi at tapas betød en liten rett med fersk brød til; (en sannhet med modifikasjoner) Vi spiste som regel lunsjen vår på en tapas-bar. Men det du kanskje ikke har fått med deg er at tapa betyr et lokk. Og før i tiden når hygienen ikke var all verden i Spania (ja noe har vi jo selvsagt lært dem) var det mye fluer. Og ja ikke å forglemme kakerlakker også; men det er en annen historie. Men altså når man fikk servert tapas og vin så la man den lille asjetten med f eks boqerones (sild) oppe på vinglasset for at fluene ikke skulle falle ned i. Det var «tapas», det! Om fluene havnet på maten, se det var det ikke så nøye med.

Hva angår «tapas» var denne retten en gang i tiden noe man mettet seg med for å stagge sulten. En liten porsjon av det ene og det andre samt noen biter baquette var det som skulle til; og da som sagt et glass vin; et lite glass vin som tilfredsstilte et par slurker. Ikke som det har utviklet seg i dag til å bli en middagsporsjon og et melkeglass stort vinglass. Som jeg bemerket på en restaurant forleden da restauranten skulle ha 8 euro for en porsjon boquerones (sild) som da var en hel middagsporsjon; «at da var det ikke lenger tapas». Og hvem i alle dager orker spise en stor porsjon av den retten. Hele poenget med «tapas» var å stagge sulten med diverse småretter; to tre gafler-full. I Leon engang serverte de som tapas en stor porsjon med makaronni-stuing av alle ting. Med innvandring fra andre deler av verden lager man en ny vri på det originale.