Menn med skyhøye tanker om seg selv

Bill Clinton er en jovial mann. Men joviale mennesker kan vi ikke stole på. De har kanskje et hjerte av gull, men de har ikke hodet på rett plass. Et uttrykk som Bill selv fikk servert av en republikaner under hans valgkamp. Sosialister er mer opptatt av å stryke folk med hårene enn å forholde seg til det virkelige liv. De går konstant med skylapper og selv når sannheten blir servert finner de på forklaringer som de mener er troverdige. Mest for å dyrke sitt eget selvbilde.

Bill var en kvinnebedårer. Noe jeg kan forstå; og at han skriver en svær murstein av en bok om sitt liv og sine meritter tyder på en mann som går med hue under armen og armen i bind. Hans popularitet vokste blant svarte som han omtaler som afro-amerikanere. Han vokste opp i den fattige delstaten Arkansas sammen med andre fattige svarte. Dette setter utvilsomt preg på en ung mann og uten tvil er han blitt like traumatisert av sin oppvekst som sine klassekamerater og naboer. Hans iver for å endre deres problemer og hans krav til sosiale bidrag for å få Arkansas utdannelsesnivå opp på et akseptabelt nivå var et velment bidrag; og gjorde ham delvis populær blant de svarte. Da det fremkom at svarte lærere imidlertid ikke var verdt den statusen de hadde som lærere, mente Bill at de burde skoleres. Det var blant dem lærere som ikke kunne lese eller skrive. Og da dette ble satt fokus på ble det ramaskrik. Bill forventet noe av dem, og som en konsekvens ble det lovet høyere lønninger. Et av Bills initiativ den gang han var guvernør i Arkansas, sin hjemstat.

Men så var det hans kvinner. At han så frimodig skriver om Gennifer Flowers, Paula Jones og Monica L tyder på en narsissist som styrer skuta med en hånd, som før eller senere havner på tørt land. Med denne slappe holdningen styrte han delstaten i flere år, og var innbilsk nok til å stille til valg som president. At hans kvinnehistorier ble et tema under valgkampen var ingen stor overraskelse. Mediene elsker å grafse i deres privat-liv når tiden for det er inne. Og selvsikker som han er hadde han allerede svart på påstanden om et forhold til Gennifer Flowers ti år tidligere; som havnet i glemmeboken. På det tidspunktet hadde han svart unnvikende og innrømmet at han hadde «såret Hillary og at deres ekteskap nok hadde vært gjennom de samme utfordringene som alle andres». Denslags «statement» kommer man langt med så lenge kona står last og bram ved hans side. Hadde ikke Hillary stått på hans side den første gangen Gennifer F-saken kom på bordet, hadde han ikke blitt president.

At han la seg flat var nok for mediene den gang. De hadde ingen definitive bevis på hans utroskap. Dette endret seg da kjolen til Monica L ble lagt frem som gyldig bevis med en avslørende sæd-flekk. Men da hadde han allerede lurt hele den amerikanske befolkning i mange år. At han på TV tittet opp til venstre (et tegn på at han løy, sies det) og hevdet med styrke at han ikke hadde hatt et seksuelt forhold til Monica var som vi nå vet en sannhet med modifikasjoner. Men det er på denne måten sosialister omgår virkeligheten. De har rett og slett ikke hodet på rett plass. Av den grunn får de mye pes fra folk som har det.

I Norge har vi flere sosialister; ikke minst i denne regjeringen. Den største narsissisten må vel være Jens Stoltenberg. Og i friskt minne Vågå-ordføreren. Disse to var jo som kjent også nære venner; og ikke til å undres da over at den unge jenta som ordføreren dro med seg land og strand rundt; ikke minst til regjeringsboligen, ble akseptert som «god fisk».

Så har vi sosialisten Audun Lysbakken. Ja, selv hans egne velgere ble skuffet over at mannen ikke tok sin hatt og gikk den gang det var en grunn til det. Men nei, disse sosialistene de går ikke før de henger i snøret og innser at skafottet er enden på den veien de valgte - men ikke fikset. Hodet det har de nemlig på feil plass.