fredag 16. oktober 2009

Ved nabobordet satt Paul McCartney

Hvem som tilhører 68-generasjonen er vel et spørsmål om relevans. Selv mener jeg at jeg tilhører den omtalte generasjonen og må si meg stolt av det. For jeg er vokst opp med The Beatles og The Rolling Stones. Ikke bare foran en gramofonspiller men faktisk «live» i London, England. Begge grupper forandret verden, men The Beatles var først ute om man kan si det sånn. Og siden jeg er ei landsens jente fra en småby i Norge så kan jeg skryte av at jeg i 1968 satt ved nabobordet til Paul Mc Cartney og spiste middag - i en klubb der Londons mest populære band gjorde sin entre på popkulturens arena. Og jeg kan med hånden på hjertet påstå at var det noen som vokste opp med «Please please me» så var det undertegnede - believe you me!

Stedet var The Speakeasy i hjertet av London; der Rolling Stones, The Tremeloes og andre populære beat-band på den tiden tilbragte kveldene - i en klubb som definitivt ikke var for hvem som helst. Og der jeg tilbragte kvelder med venner som heller ikke var hvemsomhelst. Men la nå det være et faktum uten at jeg skal dvele så mye ved det. Men for ei ung landsens jente fra en by noen mil utenfor hovedstaden så kan jeg love at dette ikke var opplevelser som gikk upåaktet hen. Det ble etterhvert en av mange surrealistiske opplevelser ei ung jente fra landet fikk oppleve innen livets alvor satte inn for fullt. Men ikke derfor sagt minner av en art man som voksen finner irrelevant. For når jeg senere befant meg i Oslo på relevante steder der beat-musikken utviklet seg på et nivå som ikke kan måle seg med det ei ung jente fra landet opplevde i sine mest avgjørende ungdomsår - så var det ikke akkurat en nedtur, men som de fleste vil forstå – ikke akkurat noe som satte de store spor heller; alt tatt i betraktning.

Men la meg allikevel fortsatt filosofere litt over mine unge og særdeles minnerike år - og da spesielt min tid på Speakeasy; klubben der alt kunne skje; en tid som for ei ung jente fra landet har bidratt til å sette et senere livsløp i perspektiv. Men når Jan Teigen og hans band, eller Terje Rypdal & The Vanguards spilte i et kjellerlokale i Stortingsgaten i Oslo på 70-tallet, så ble det liksomt litt tamt i sammenligning om du forstår!

Men 68-generasjonen overlevde og vel så det ; og nå er de de fleste av oss klar for gamlehjemmet - og der vil vi neppe bli sittende - uten å mimre over en god årgang rødvin – til en pris langt over 5 kroners-klassen!

http://www.youtube.com/watch?v=zc9UpRZYIKg&feature=related

Er det "bedre å være norsk i Danmark"?

Jeg er i Danmark nå og siden jeg har reist endel i europa spesielt i syd-europa registrerer jeg en helt annen attityd her jeg er i den 3 største danske byen.

Det er på mange måter noe høyreist ved danskene. De er høflige og serviceinnstilt. Det kan virke som de aldri ville finne seg i noe tøys og tull. De går med hevet hode og virker selvsikre. Som om man får en følelse av å være mindreverdig som nordmann.

Det har noe med en annen type disiplin noe jeg merker mer og mer at Norge mangler. Alt dette gjenspeiles i våre politikere som mer og mer fremstår som noen døgenikter vi ikke kan regne med.

Bare det at folk sykler uansett vær. Man tenker jøss så sporty og disiplinert!

Svenskene derimot har ikke den samme utstrålingen, ikke vondt ment for jeg har svensk blod i årene og kanskje er det derfor jeg føler meg litt underlegen her i Danmark?? Jeg gjør jo ikke det i Norge - tvert imot, men det har mer og mer med noe jeg opplever som en større og større kamplyst i forhold til den sumplignende tilværelsen vi mer og mer møter i Norge. Et land som ligner mer og mer på et permanent sosialkontor.

(Et innelgg i en av de tabloide foraene i en norsk avis idag)

Salomons Ordspråk - vers 22, 26, og 32

"How long will YOU inexperienced ones keep loving inexperience, and [how long] must YOU ridiculers desire for yourselves outright ridicule, and [how long] will YOU stupid ones keep hating knowledge"?

"I also, for my part, shall laugh at YOUR own disaster, I shall mock when what YOU dread comes, when what YOU dread comes just like a storm, and YOUR own disaster gets here just like a storm wind, when distress and hard times come upon YOU".

"For the renegading of the inexperienced ones is what will kill them, and the easygoingness of the stupid is what will destroy them. As for the one listening to me, he will reside in security and be undisturbed from dread of calamity.”