Trenger vi ofre mer enn det basale?
Å få barn sies å være en velsignelse. Det er en naturlig konsekvens av at vi mennesker i det hele tatt er her på jorden. Gud skapte Adam og Eva og sa: «bli mange»! Og mange er vi blitt med våre enkelte skjebner på godt og vondt. "Det skal gå med den onde som det vil gå med den gode. De skal alle dø omsider og dette er deres skjebne". Med andre ord det er ikke gitt at du som er en god kristen skal få et godt liv ei heller er det gitt at om du er en lovbryter i Gud's øyne - at du vil få et elendig liv. Om dette står det i Bibelen.
Vi får barn planglagt og ikke planlagt og de fleste blir født men mange barn blir valgt bort og abortert. Uansett vi mødre tar som regel vårt ansvar. Om vi har vært «glad i flaska» slutter vi med det. Om vi røkte så slutter vi med det; under svangerskapet i alle fall. Vi vet at dette er skadlig for fostret i en sivilisert verden. Ikke alle er så opplyste og bryter vi Gud's påbud om å holde oss borte fra innavl så vil vi høyst sannsynlig få barn med skavanker. I et sivilisert samfunn er ikke denne kunnskapen alltid en selvfølge. Vi har muslimske innvandrere til Norge som henter fettere og kusiner fra landsbygda i Pakistan eller Irak bl a. Og sykehusene får som en konsekvens av denne innavlingen store kostnader forbundet med barn født pga dette.
Når det gjelder våre ønsker om å være gode, ansvarsfulle foreldre så gjør vi så godt vi kan. Er vi svært unge foreldre er det usikkert hva resultatet blir siden vi ikke er kompetente nok. Vi lærer etterhvert og kan bruke våre erfaringer til å rette de feilene vi gjorde «ifjor». Noen innser aldri at de har gjort noen feil og vil derfor fortsette å påføre barna sine traumer de aldri blir kvitt. Mange ender som uførepensjonister i tidlig alder. Min tidligere fastlege dr Anne Louise Kirkengen har skrevet en interessant bok om emnet: »Hvordan krenkede barn blir syke voksne».
De aller fleste foreldre i et opplyst samfunn erkjenner imidlertid at barna må være første prioritet helt fra fødselen av skal de bli gode og ansvarsfulle samfunnsborgere. De oppmuntrer barna til å bli selvstendige og skryter når de viser tegn til utvikling på forskjellige alderstrinn. Vi leser for dem og mange snakker mye med dem og vips har vi en unge som snakker rent innen hun/han er 2 år. Min datter gjorde det! Hun var hva man kan kalle et barn som var langt mer utviklet for alderen enn sine jevnaldre. Hun var også en unge som etterhvert ble nyssgjerrig på alt som skjedde rundt henne og startet allerede innen hun kunne gå der hun satt i vognen oppreist og sa «hei» til alle og enhver.
Min mor kunne aldri glemme at barnet tømte potten i toalettet innen hun var gammel nok til å sitte på det. Mye skryt og oppmuntring gjorde barnet til en usedvanlig sosial og ansvarsfull jentunge. Jeg skal heller ikke glemme at hun allerede fra 6-7 års alder sørget for at fødselsdagen hennes gikk knirkefritt. Hun brukte det hun hadde lært i barnehagen og mor kunne derfor sitte på sidelinjen med bløtkake og gaver og beundre barnets evne til å ordne opp. Og siden ble hun et sånt barn. Med forventninger til meg som mor og til verden rundt henne. Når hun var 4 år startet hun på ballettskole noe jeg som mor selvsagt sto bak. Når hun var 7 år tok vi en tur på ridesenteret og dermed ble det en selvfølge at hun fikk ha hest på for i mange år. At hun lærte seg å stå både på bortoverski og slalomski innen hun var fylt 6 år er nesten en selvfølge i Norge; iallefall på bortoverski. Men dog ikke alle blir introdusert for den slags utviklende utfoldelser.
Vi reiste utenlands og barna mine var ikke gamle innen de fikk oppleve sin første flytur. Etterhvert startet min datter også på tenniskurs den tiden vi var bosatt i Spania. Det ble en selvfølge da det i Spania er tennisbaner stort sett på hvert gate-hjørne. Jeg har fremdeles gull-medaljen fra en «tennis-turnering» oppe i Las Colinas liggende i skuffen. Tidligere hang den på jenterommet.
Det og annet koster jo penger men er jo relatert til det å vokse opp med en mor/far eller kanskje bare en mor – som ønsker at barna skal vokse opp å bli velfungerende kvinner og menn. Ikke alle barn vokser opp med foreldre som er seg sitt ansvar bevisst og gudene skal vite at mange barn lider i oppveksten.
At jeg som mor prioriterte mine barn hva gjelder en trygg og god oppvekst som mange kanskje vil karakterisere som en bortskjemt oppvekst det får så være. Det er snakk om forberedelser til voksenlivet som kan by på både den ene og den andre overraskelsen. Hva gjelder de interessene jeg penset mine barn inn på og spesielt min datter så hadde jeg en baktanke. Jeg håpet at hun som kvinne en dag skulle møte en mann som kunne tilby henne en økonomisk trygg tilværelse og i den forbindelse er det nok også sånn at det kan være greit å kunne vise til ferdigheter som er forbundet med dette livet. Sånn tenkte jeg og jeg kan ikke se noe galt i det. For min datter utviklet seg til å bli en velfungerende ung kvinne.
Om hun og andre barn med denne bakgrunnen vil utvikle seg til å bli gode og omsorgsfulle døtre - eller sønner for sin mor eller far; se det er derimot ikke en selvfølge.
