søndag 23. august 2009
«Kampen om makten i samfunnet er innledet»
Hvem har ikke møtt på disse undertrykkede utseende kvinnene på gaten? Personlig blir jeg like uvel hver gang jeg ser dem. Jeg utsetter meg ikke frivillig for et møte med dem. Og siden jeg bor i en bydel der vi relativt sjeldent møter på disse, er jeg (fremdeles) forskånet for å møte mange av dem daglig. Jeg er derfor sjelden i bydeler der jeg tidligere blant annet bodde. Og man skal ikke langt ned i byens sentrum innen man får en følelse av å være i et muslimsk land. De sprader rundt nede i Storgaten som noen fugleskremsler. Ja, endog kvinner med heldekkende stoff fra hode til fot, der jeg kun har skimtet øynene, har jeg måttet passere på mine turer ved Majorstuen.
Da har jeg virkelig store problemer med å styre meg. Jeg får en ubeskrivelig syk trang til å rive av dem dette latterlige plagget de kaller en burka. Men jeg puster dypt og passerer dem uten å mukke. For hva vil konsekvensen av et slikt angrep bety for min egen sikkerhet? Med de erfaringene jeg har hatt med å måtte stå å vente på buss og trikk sammen med disse, så må jeg innrømme at jeg finner det tross alt ikke spesielt fristende å ta meg en sånn frihet. De frekke kommentarene jeg har fått med meg når de står sammen flere enn en og høylydt kommenterer oss - på et norsk som jeg kan forstå, er ikke beroligende. Og i Norge så er vi høflige sies det. Men er det ikke egentlig snakk om feighet?
Igår opplevde jeg for først gang å si nei til en hijab-kledd ung kvinne, som er ansatt hos NSB. Det var en deilig følelse!
Hun satt der denne hijab-kledde unge kvinnen igår på Nasjonalteatret stasjon, i billettluken til NSB. Anledningen bød seg da hun ville selge meg billetter til flytoget jeg skal med en av dagene. Bak meg i køen sto tre andre kunder og ventet på sin tur. På tidspunktet var det bare en luke som var operativ. Men siden jeg ble stående å vente på min tur i luken ved siden av, spurte de bakenfor om ikke jeg ville ta plass i luken til hijab-spetakkelet som straks ble ledig. Jeg svarte med klar røst: «Nei, vettu hva, det får da være en grense»!
Lars Hedegaard skriver flg:
Hijaben er den mest synlige manifestation af det forhold, at en kamp om magten i samfundet er indledt. Uanset om de tildækkede kvinder selv har valgt at iklæde sig muslimsk signalpåklædning, eller om de er blevet tvunget til det, er den muslimske uniform det mest pålidelige barometer på styrkeforholdet mellem frihedens og totalitarismens kræfter. Hijaben er tegnet på, at kvinden enten frivilligt eller under tvang er en soldat i den hær, der gennem 1400 år har stillet alle vantro over for følgende valg: 1) Omvend jer til islam, 2) vil I ikke det, så acceptér en fremtid som retsløse dhimmier, og 3) vil I heller ikke det, går vi til fysisk angreb på jer.
http://www.sappho.dk/dansen-om-burkaen.htm
Legg merke til hvordan han uttrykker seg:
«Hijaben er den mest synlige manifestation af det forhold, at en kamp om magten i samfundet er indledt».
Dette kan på godt norsk oversettes med uttrykket «snikislamisering». Vi er klar over at det foregår og hver gang media setter islamisering på dagsorden blir det et ramaskrik fra befolkningen. Dette er noe som trigger Ola og Kari så til de grader, at de glemmer løfter om skattekutt og stenginger av bomstasjoner – bare de blir hørt. Bare de blir hørt!
Vi husker muhammed-tegningene av Kurt Westergaard, som forøvrig visstnok skal få trykket disse opp på nytt. God bless him!
http://www.faithfreedom.org/Gallery/28.htm
http://www.danishmuhammedcartoons.com/Cartoons.html
Å sjikanere sine medmennesker faller vel forhåpentlig for de fleste ikke naturlig. Men når media slår opp en nyhetssak om en muslim på Grønland - en av våre bydeler i Oslo - som en bydel som tilhører ham. Da ikke bare stusser vi, men blir igjen minnet om hva som skjer i hovedstaden. At denne mannen følte forakt for to forelskede homser er bare en flik av sannheten om disse, som våre politikere har åpnet armene for i årevis. Konsekvensen av dette vet de fleste av oss alt om, og vi føler oss maktesløse! Vi løper til det eneste partiet som lover at Norge skal forbli norsk i fremtiden - bare vi gir dem en sjans.
Jeg skal ikke oppfordre noen til vold og i allefall ikke mot disse menneskene som dreper for å opprettholde æren sin. Men vi kan med enkle grep markere forakten vi føler når vi står overfor denne «snikislamiseringen». Vi kan simpelthen bare bruke ord og kroppsspråk som signaliserer at dette tøvet aksepterer vi ikke i Norge. Ingen ukvemsord - bare likegyldige gester og noen få spissformulerte uttrykk!
Lykke til!
Da har jeg virkelig store problemer med å styre meg. Jeg får en ubeskrivelig syk trang til å rive av dem dette latterlige plagget de kaller en burka. Men jeg puster dypt og passerer dem uten å mukke. For hva vil konsekvensen av et slikt angrep bety for min egen sikkerhet? Med de erfaringene jeg har hatt med å måtte stå å vente på buss og trikk sammen med disse, så må jeg innrømme at jeg finner det tross alt ikke spesielt fristende å ta meg en sånn frihet. De frekke kommentarene jeg har fått med meg når de står sammen flere enn en og høylydt kommenterer oss - på et norsk som jeg kan forstå, er ikke beroligende. Og i Norge så er vi høflige sies det. Men er det ikke egentlig snakk om feighet?
Igår opplevde jeg for først gang å si nei til en hijab-kledd ung kvinne, som er ansatt hos NSB. Det var en deilig følelse!
Hun satt der denne hijab-kledde unge kvinnen igår på Nasjonalteatret stasjon, i billettluken til NSB. Anledningen bød seg da hun ville selge meg billetter til flytoget jeg skal med en av dagene. Bak meg i køen sto tre andre kunder og ventet på sin tur. På tidspunktet var det bare en luke som var operativ. Men siden jeg ble stående å vente på min tur i luken ved siden av, spurte de bakenfor om ikke jeg ville ta plass i luken til hijab-spetakkelet som straks ble ledig. Jeg svarte med klar røst: «Nei, vettu hva, det får da være en grense»!
Lars Hedegaard skriver flg:
Hijaben er den mest synlige manifestation af det forhold, at en kamp om magten i samfundet er indledt. Uanset om de tildækkede kvinder selv har valgt at iklæde sig muslimsk signalpåklædning, eller om de er blevet tvunget til det, er den muslimske uniform det mest pålidelige barometer på styrkeforholdet mellem frihedens og totalitarismens kræfter. Hijaben er tegnet på, at kvinden enten frivilligt eller under tvang er en soldat i den hær, der gennem 1400 år har stillet alle vantro over for følgende valg: 1) Omvend jer til islam, 2) vil I ikke det, så acceptér en fremtid som retsløse dhimmier, og 3) vil I heller ikke det, går vi til fysisk angreb på jer.
http://www.sappho.dk/dansen-om-burkaen.htm
Legg merke til hvordan han uttrykker seg:
«Hijaben er den mest synlige manifestation af det forhold, at en kamp om magten i samfundet er indledt».
Dette kan på godt norsk oversettes med uttrykket «snikislamisering». Vi er klar over at det foregår og hver gang media setter islamisering på dagsorden blir det et ramaskrik fra befolkningen. Dette er noe som trigger Ola og Kari så til de grader, at de glemmer løfter om skattekutt og stenginger av bomstasjoner – bare de blir hørt. Bare de blir hørt!
Vi husker muhammed-tegningene av Kurt Westergaard, som forøvrig visstnok skal få trykket disse opp på nytt. God bless him!
http://www.faithfreedom.org/Gallery/28.htm
http://www.danishmuhammedcartoons.com/Cartoons.html
Å sjikanere sine medmennesker faller vel forhåpentlig for de fleste ikke naturlig. Men når media slår opp en nyhetssak om en muslim på Grønland - en av våre bydeler i Oslo - som en bydel som tilhører ham. Da ikke bare stusser vi, men blir igjen minnet om hva som skjer i hovedstaden. At denne mannen følte forakt for to forelskede homser er bare en flik av sannheten om disse, som våre politikere har åpnet armene for i årevis. Konsekvensen av dette vet de fleste av oss alt om, og vi føler oss maktesløse! Vi løper til det eneste partiet som lover at Norge skal forbli norsk i fremtiden - bare vi gir dem en sjans.
Jeg skal ikke oppfordre noen til vold og i allefall ikke mot disse menneskene som dreper for å opprettholde æren sin. Men vi kan med enkle grep markere forakten vi føler når vi står overfor denne «snikislamiseringen». Vi kan simpelthen bare bruke ord og kroppsspråk som signaliserer at dette tøvet aksepterer vi ikke i Norge. Ingen ukvemsord - bare likegyldige gester og noen få spissformulerte uttrykk!
Lykke til!