Det er ikke lett å lure det norske folk. Det sies om oss at vi er naive. Et folk med nisselua trukket godt ned over hodet. Ærlig talt så tror jeg ikke på denne karakteristikken. I diskusjoner om dagens problematiske innvandringspolitikk merker jeg at samtalen på sett og vis stopper opp. Her jeg bor er ikke ikke folk så veldig berørt; enda. Og når du insinuerer at de nok skal få føle det samme på kroppen som de som en gang bodde i idylliske Groruddalen; sviket fra politikerne som lurte dem til å bosette seg der – merker man vantroen som sprer seg blant samtale-deltakerne. Nå ja, blir til et sauebrek a la njaaaa... - de er ikke så sikre på det. Selv om tvilen gjenkjennes i det lave stemmeleie.
Det er faktisk ikke lenge siden praten gikk her på mitt Kaffebrenneri om det faktum at Oslo endres demografisk dag for dag. Og i kveld kom da nyheten jeg bare har sittet og ventet på. Nyheten om å opprette et asylmottak på Frogner. I beste vestkantstrøk.
Selv har jeg som sagt ikke funnet det formålstjenlig å investere mange millioner i dette strøket. Jeg har helt siden jeg etablerte et leieforhold her for 7 år siden gradvis sett utskiftingen av de fastboende. Først en gård blant andre gårder - som fremdeles står der grå og uten tegn til rehabilitering. I motsetning til hva som har skjedd med gårdene rundt; der de står og skinner stolt etter grundig oppussing. Og så er jo dette gamle ærverdige gårder, med stukkatur og kunstneriske utforminger på nær sagt enhver fasade. Den gården som nå skiller seg vesentlig ut er nå bebodd av Mohammeder og Fatimaer som sjelden ses i bybildet og i alle fall ikke på stamkafeen vår. Ei heller i den dyre matvarebutikken nede i Frognerveien. Ikke overraskende det; hva man bruker sosialstønaden til blir vel en prioriteringssak vil jeg mene.
Oppussing ble det ikke noe av. Gården er kjøpt opp av kommunen/våre skattepenger og står der grå og kjedelig - demonstrativt med møkkete vindus-glass og laken som alternativ til gardiner henger de der kun av en grunn: holde naboers innsyn ute.
At jeg selv blir uvel av å møte en uniform kledd kvinne med hijab og burka forhindres ikke av at jeg bor på beste Frogner og aldri lenger setter mine ben øst for Stortorget. Selv her er de blitt en bit av gatebildet. Ikke til å stusse over det heller. Sosialkontoret ligger i Sommerogaten like ved. I Frognerveien i nærheten av parken med samme navn ligger en moske. Og nå planlegges altså et asylmottak i Eckersbergsgaten. Midt blant Frogner-beboere; langt mer bemidlet enn meg. «Vi tror det ikke før vi får se det», sier de; mine kafe-venner.
At det lages teater om ulovlige asylsøkere som har fått avslag, overrasker meg ikke. Men jeg tviler desto mer på teatrets økonomiske evne til å få dette ut til publikum. Like mye som jeg stusser over at valget av årets Melody Gran Prix-deltager ble tatt over hodene våre. Det er ikke dette vi vil ha!
NRK-lisensen blir i disse dager uten tvil hevet. For hvor skal man få penger til å drive formidling og underholdning når kanalen stadig vekk vil gå på ræva i valg av programmer - uten at vi seere blir spurt. I forkant av semifinalen der en neger skulle representere det norske folk i ESC ble det brukt millioner av kroner på å markedsføre denne kvinnen som 11 land ikke ønsket se noe mere til. Arrangørene forstår ingenting! Det har noe med plasseringen av hue; under armen og armen i bind er kanskje en riktig beskrivelse?
I etterkant av oppsettingen av et teaterstykke om den ulovlige russiske jenta; «Amelie» er stykket dømt nord og ned. Ikke overraskende det heller. Man kan lure på hvem de er disse som tar avgjørelser over hodene våre. Hva enten det gjelder å endre lovverket til gunst for lovbryterne eller når vi skal vise oss frem i utlandet i regi av en melodi-konkurranse.
Nei, jeg kjøper ikke lenger karakteristikken av oss nordmenn som naive og kunnskapsløse nordboere. Vi vet utmerket godt hva som skjer med oss og hvordan politikerne overkjører oss daglig med sine vanvittige avgjørelser om fremtiden vår.
På svenske medier kunne jeg forleden lese at antallet «fremmedfiendtlige» organisasjoner var halvert. De synes ikke lenger i det svenske landskapet med sine protestmarsjer og brosjyrer. Som om dette er et bevis på at svenske borgere gradvis er ferd med å vende seg til sin egen problematiske innvandringspolitikk!
At svenske journalister i likhet med norske har munnkurv er det ingen som vil innse; andre enn majoriteten av det norske folk - foreløpig. Men at «fremmedfiendtlige» organisasjoner tilsynelatende er halvert kan vel forklares med helt andre og presumtive svar. Når rasisme-kortet blir brukt mange nok ganger, finner frustrasjonen unektelig andre utløp – spør du meg!
