VG-tips og andre merkverdigheter

Goddag mann økseskaft!

- Hallo jeg har et tips.
- Ja, jeg setter deg over til tipstelefonen.
- Hei jeg hørte neon voldsomme smell igår kveld; det hørtes ut som om det var krig.
- Ka sa du?
- Jo, jeg hørte noen voldsomme smell.....Hørte du dette?
- Ka sa du?
- Jo.....
- Eg sitter så langt inn i lokalet at eg....
- Unnskyld forstår du ikke hva jeg sier?
- Ja, men eg...
- Nå la jeg på røret. Og ringte VG's tipstelefon nr 22000000 atter en gang.

- Hei det er meg igjen. Du satte meg over til noen som ikke forsto en så enkel setning som .....er det kanskje noen der som ikke er så gode i det norske språk?
- Ja, det tror jeg nok du har rett i. Men jeg skal sette deg over til en annen.

En ny person som heter Anders svarer.

- Jo jeg har altså et tips. Men først - bor du i Oslo?
- Ja, men hva slags tips har du?
- Jo, men først: hørte du noen voldsomme smell ved 23-tiden igår?
- Jo, jeg la merke til det.
- Ok, men du reagerte ikke spesielt på dette da forstår jeg. Nå har det seg sånn at jeg har snakket med minst en person idag og den ene hadde selv spurt seg om det var krig, eller noe sånt? Hun synes lyden og intensiteten kunne minne henne om det. Og, fortalte hun, det kunne visst høres langt ute i Bærum, hadde hun registrert. Og det siden noen hun hadde snakket med på Facebook hadde stilt det samme spørsmålet. «Jøss, er det krig eller»?
- Ja, okeyy.... men har du tatt kontakt med politiet?
- Hæ? Nå ringer jeg tipstelefonen og du spør om jeg har ringt politiet? Er du ikke interessert? Smellene hørtes ut som noe voldsomt som eksploderte, i alle fall fra her jeg bor. Jeg er bekymret og lurer nå på om jeg bor i en bydel der det oppbevares farlig sprengstoff.
- Ja, jeg foreslår at du ringer politiet. Det er tvilsomt om vi kommer til å undersøke dette nærmere. Men nå har jeg ikke tid til å snakke med deg mer. Jeg er på jobb.

Sa personen som er på jobb for VG for å ta imot tips fra publikum.

Er det noe rart at folk oppretter sine egne private blogger?
Er det kanskje bare der man får vite sannheten. I de politisk ukorrekte bloggene?
Jeg spør ikke; det behøver jeg ikke. Jeg vet det er kun der du får vite sannheten om det som foregår i samfunnet vårt. Våre journalister blir bedt om å lete opp saker som relateres til kjendisers sex-liv, bryllup og sånt noe. Det er visst dette de mener selger. Det er dette han omtaler i boken sin: «Dagbladet : beretningen om et avismord». Og denne forfatteren har selv jobbet som journalist i den omtalte avisen i 20 år; eller mer.

Og politiet? Jo det var nok loggført. Men noen nyhet blir det jo ikke - hvis ikke avisa graver og spør. Og dette som for mange lød så voldsomt at de trodde «minst det var krig», de er ikke interessante for dagens avis-journalister - som både har munn-kurv og bedriver selv-sensur i stor skala.

Men det det har du vel forlengst oppdaget!

http://www.fjt.no/nyheter/article333526.ece

http://www.libris.no/ottar-jakobsen--dagbladet-beretningen-om-et-avismord--9788281870482.aspx

Karl Ove Knausgård: «de voldelige fedrene»

Jeg har ombestemt meg. Jeg leser fremdeles bøkene hans: «Min Kamp». Han skriver godt om oppveksten sin. Hans forhold til faren - psykopaten, er vond og grusom lesning til tider. Jeg ser den ensomme og alltid redde gutten med en personlighet som ikke takler en så kald og grusom far som faren vitterlig må ha vært; om vi skal tro at det er sant det han skriver.

Å lese bøkene hans er som en innføring i psykologi. Om medmenneskelig ondskap satt i system. Om ydmykelser. Om psykopati. Om traumer.

Jeg tenker på den lille jenta som fikk lov til å feire sin første bursdag. Og et svart-hvitt foto av 6-7 småjenter fotografert foran terrassen der hjemme. På 50-tallet; i korte kjoler og lange bomulls-underbukser står de der på linje foran fotografen.

Jenta fylte alltid år i juli; det føltes i mange år som en straff. Det var nemlig aldri noen som sang bursdags-sangen; det var jo dessuten skoleferie på den tiden av året. Og argumentet for at man ikke kunne feire bursdagen hennes var sørgelig men forståelig - selv for ei lita jente på den tiden: «Det er jo ikke mulig å feire bursdag midt på sommern; det er jo håpløst å få kremen stiv». Morens mantra hvert eneste år.

Men denne spesielle sommern og dette fotografiet ble aldri slettet av minnet. For som for Karl Ove Knausgård dukker det stadig opp minner fra barndommen som setter hele livet i perspektiv. Det er vel en grunn til at også jeg føler en sårhet når jeg leser om Karl Ove, den lille gutten som fikk juling for den minste ting.

Eksvis den dagen han tar med seg farens ny-innkjøpte skuffe og får med seg Geir, kameraten og tilbyr seg å måke snø for en gammel mann i nabolaget. At de ikke fikk noe annet enn et varmt takk for hjelpen var greit for Karl Ove på 9-10 år. Jeg ser ham for meg der han glad og munter over sin gode gjerning på vei hjem møter faren - som spør hva i all verden han mener med å ta skuffen hans! Som gir gutten en kile-vink så det sang; dro ham etter seg inn etter øret, og skjeller ham ut etter noter. Kanskje mens Geir, kameraten står og ser på. Hvilken ydmykelse; hva nå enn som føltes verst.

Jeg tenker på den lille jenta som for første gang i sitt liv har fått lov til å invitere sine jevnaldrende på bursdag den dagen i juli. Og det tiltross for at kremen heller ikke det året var mulig å få stiv. Hun husker det så godt. Faren som plutselig ut av det blå ble så sint at han ba henne gå å legge seg: «Opp på rommet ditt»! Og de små venninnene som fikk beskjed om å gå hjem; «bursdagen er over»! Lenge før solnedgang.

Hvorfor det endte som det gjorde husker ikke jenta. Ydmykelsen var for stor og overveldende og ga ikke rom for forståelse og årsak. Kanskje hadde hun avslørt seg og gleden over å ha fått lov til det hun visste alle de andre fikk lov til. Å feire bursdagen sin. Kanskje hadde hun moret seg litt for høylytt og uvanlig til å være henne; den sjenerte jentungen som alltid var utsatt for farens uberegnelige humør?

Av den grunn greier jeg ikke legge bøkene til Knausgård fra meg. Men de gir et voldsomt inntrykk!