Mitt favorittprogram på TV nå om dagen er 71grader nord. Det er interessant å følge kjendisene som for tiden får prøvd kreftene sine. Hadde jeg vært ung idag hadde jeg garantert prøvd meg om muligheten bød seg.
I yngre år og i barndommen var vi alltid i skauen; sommer som vinter. Siden jeg tilhører den generasjonen som ikke vokste opp med barne-TV var vi ute fra tidlig morgen til sent på kveld. Ingen ropte oss inn og foreldrene var alltid trygge på at vi dukket opp ved middagstid. På ski i «Bøylen»; et grustak om vintern og på skøyter på «Myra» langt inne i skauen. På et lite tjern som alltid frøys på så fort vintern var et faktum. Det var alltid snø på Østlandet føritiden; og ikke et par cm som tinte i løpet av noen dager, men så høye snøfonner at faren min ga opp å måke. Vi ungene kjedet oss heller aldri når snøen forsvant. Om våren fant vi oss små plasser i furuskogen hvor vi lagde bondegårder av kongler. Eller lekte indianer og hvit. Noen ganger kunne vi bli stående igjen bundet til ei gran hvis noen av oss fant det for godt å stikke hjem en tur. Spennende var det og jeg har alltid likt lukten av fuktig jord - hva enten det er i fjellet i åpent lende eller i skogen blant tettvokste trær og kratt.
På fjellet har jeg gått meg vill to ganger og alltid uten kart og kompass. Den første gangen med mannen min i Jotunheimen; den andre alene i Rondane. Naturen i Norge er utfordrende og vill. Og variert hva enten du er i vakre og fargerike Rondane om høsten eller i steinete Femundsmarka med Femundsjøen like ved.
For noen år siden var jeg tilknyttet Turistforeningen som hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka i 3 uker. Jeg hadde fått tildelt aller siste økt om høsten. Flotte dager på tunet der folk hastet forbi på vei til Femunden for å fiske - eller regntunge dager da ravnen og tamreinen holdt meg selskap. De siste kom i enorme flokker og beitet rundt turisthytta om natten. Mørket var så tett at du kunne skjære den med kniv og ble du tissetrengt om natta var det bare å bruke potta. Å bevege seg utendørs til utedassen var ikke fristende; reinen var tam og farlig å støte på. De gikk langs veggen og ikke vet jeg hva de fant så interessant, men det hendte de besøkende var så late at de ikke gadd gå ut på tunet men helte vaskevannet ut gjennom vinduet.
Som hyttevert var min jobb og legge til rette for vandrere som gikk fra og til andre hytter eller Femunden for å fiske. Disse stikker som regel innom en natt eller kanskje to og da for å sove og spise. Og ikke sjelden delte de både god mat og drikke med meg om kvelden foran vedovn og stearinlys.
Den siste uken derimot var jeg mo alene og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg høy i hatten da to narkomane vandrere braket inn døra. Skogvokter og kona som tilfeldigvis var i marka for å samle søppel var borte for natta og jeg måtte bare innse at jeg sto overfor en utfordring jeg ikke var vant med. To godt voksne karer som ville inn å ha seg en kopp kaffe og som etterhvert la seg til på benken var ikke en beroligende tanke for en enslig kvinne langt ute i ødemarken; langt til neste gård.
Det løste seg imidlertid med litt kløkt og jeg kunne puste lettet ut de neste dagene innen jeg møtte på nok en utfordring. Det hadde regnet i flere døgn og tåka lå lavt over terrenget. Jeg hadde høstet multer men var blitt advart mot å gå for langt da bjørn var blitt observert ved svenskegrensa og noen mente at han var i nærheten. Jeg holdt meg derfor inne foran vedovnen og gjorde det jeg kunne for å få tiden til å gå.
Det var nå tre dager igjen av mitt opphold i Femundsmarka og sent en ettermiddag nærmest ramlet en mann innover dørstokken. Innenfor døra satt han med en blodig klut rundt hodet. En ung belgier var på vei hjem for å rekke den siste fergen for sesongen. Og tiltross for det ulendte terrenget i Femundsmarka hadde han denne gangen, fortalte han, vandret uten staver. På den våte stien hadde han snublet og truffet en stor sten som det er så mange av i dette terrenget. Hullet i hodet var stort som en gammel fem-øring og så ikke bra ut. Førstehjelpssaker var det heller ikke overdådig av men jeg hadde noe rensende krem og et par-tre strips liggende. Mannen var i god fysisk form og er vant til å ferdes rundt om i verden. Jeg får fremdeles den dag idag reise-kort fra hele verden; fra Alain og hans kone Kathy.
Jeg fikk etterhvert beordret Alain inn på benken og renset såret med antiseptisk krem. Hullet var stort og jord og rusk og rask hadde samlet seg i sårskorpen og tanken på blodforgiftning gjorde meg kald av bekymring. Såret var dessuten et ubehagelig skue, så jeg gjorde hva jeg kunne uten å stirre for mye mens jeg renset det - og fikk smurt på det som var igjen i den lille tuben. Og det var ikke lite heldigvis. Alain lå over til neste dag og jeg forberedte å låse hytta for sesongen. En times vandring gjorde det mulig å komme såpass høyt i terrenget at jeg fikk mobilkontakt med sykehuset på Røros. Som igjen rekvirerte helikopter. Nok en times vandring og vi var fremme ved fergeleiet der vi ble hentet og fraktet til poliklinikken på Røros. Der ble Alain undersøkt og jeg spurt om jeg var medisinsk utdannet; sykepleier kanskje? Såret var så godt ivaretatt og var nå begynt å gro så pent at Alain ble dimitert uten inngrep. I alle fall inntil han igjen var tilbake på belgisk jord der han igjen fikk legetilsyn. Det gikk godt for Alain denne gangen. Men hva om han hadde kommet til stengt hytte uten førstehjelpsutstyr for hånden?
Interessante bilder ligger utlagt på nett. Søk på "røvollen + foto".
