torsdag 31. desember 2009

Stjernetegn og personligheter

Har kjent mange herlige personligheter i mitt lange liv. De herligste personlighetene er de jeg kjenner som mine barn. Men allikevel med to vidt forskjellige sådane. Jeg leser ikke horoskop og aner fremdeles knapt hva en ascendant innebærer. Men jeg har lest flere bøker om stjernetegn og er det noe jeg er opptatt av når jeg møter nye mennsker der kjemien stemmer, så er det hvilket stjernetegn han/hun er født i. Når jeg ser at forholdet ikke helt stemmer kan jeg gjette meg til hvorfor. Jeg vet nemlig hvilke stjernetegn jeg passer godt sammen med, spesielt hva gjelder menn. Som jo er vanskelig å «forhandle med» i en spesiell fase av bekjentskapet. Da backer jeg ut av forholdet korteste vei.

Har en venninne som er Løve; hun er født den 25.7 og her finnes det en «overgang» - hun kan derfor være like mye Kreps som Løve. Selv er jeg Kreps; forøvrig samme konstellasjon som Mette-Marit og Haakon Magnus. Min venninne og jeg har fin kjemi og vi har det svært hyggelig når vi treffes. Men jeg vet også godt at mer enn ett halvt døgn i sammen med "Bente" hadde jeg blitt gal. Løven har en tendens til å ville være midtpunktet til enhver tid. Løven snakker mye, men er normalt ikke kjedelig. Som Kreps er jeg typisk en person som er privat og jeg utleverer meg sjelden hvis jeg ikke stoler 100% på personen. Og som Kreps er jeg en lyttende person. Gudene vet hvor mange som har brukt meg som søppelkasse. Jeg lytter gjerne men ikke fullt så trofast lenger. Jeg har begynt (forlengst) å sette foten ned som det heter. Derfor er jeg overlykkelig om «Bente» har en dårlig dag, for da overlater hun ordet til meg. Om enn under tvil, men det får meg til å føle at jeg er verdt å lytte til nå og da.

Noen ganger kan man ikke velge på øverste hylle fordi det er dine egne barn. Og noen ganger kræsjer personlighetene. Og fordi det ikke kan unngås fordi symbiosen (som Nina; en annen venninne kaller det) er så sterk mellom oss, så ender forholdet ofte med knall og fall fordi man ikke forstår hverandre. Som Kreps er jeg dyktig på å sabotere forhold. Som Kreps er jeg nemlig sårbar og alle som vet om Krepsen vet at den har et tykt skall men ett bløtt indre.

Det interessante er dog at det er problematisk å forholde seg til stjernetegn og personligheter når det gjelder ens egne barn. Fordi her spiller historien inn. Og alle vet som har barn, som idag er voksne - at barna går gjennom perioder av livet da det er i endring. Slik at når man er over denne fasen og modnet i sine erfaringer med livet så kan man utmerket godt ha et godt forhold til det stjernetegnet som man har kræsjet med under vanskelig faser i livet. Stjernetegnet Jomfruen og Krepsen skal gå utmerket godt sammen. Normalt ikke Løven og Krepsen. Tyren og Krepsen er forøvrig også gode konstellasjoner. Vannmannen er forøvrig ikke et bra stjernetegn for undertegnede, derfor satser jeg aldri på en Vannmann.

Godt Nytt 2010!

tirsdag 29. desember 2009

Hvordan avsløre personen som psykopat?

Har du erfaringer med en person som gjentatte ganger og over år føles surrealistisk? Et annet ord for virkelighetsfjernt, - så er det grunn til å reagere og det gjør man automatisk hvis man har kunnskap om dette temaet. Er du i et arbeidsrelatert forhold går det antagelig ikke lang tid innen han/hun avslører seg. Generelt oppleves vedk som usympatisk og man holder seg langt unna personen. Man blir på mange måter taktisk. En person som utstråler samvittighet og omsorg gir ofte inntrykk av å være sårbar, og dermed et lett mål for psykopaten. Du faller rett i fella til denne ondskapfulle personen resten av ditt liv hvis det er et familieforhold. Er du gift så kan du regne med at psykopaten allerede på et tidlig tidspunkt vet endelikte på deres forhold, og det er fordi du allerede er i hans klør. Om du er en sterk og intellektuelt utruset person blir du ikke værende, men da må du være forberedt på en skitten kamp. Du bør stålsette deg først som sist. Rettssakene som følger i kjølvannet hvis barn er involvert skal visstnok bli et mareritt for ofret å komme seg gjennom.

Grunnen til psykopatens galskap er at han må ha et mål/offer for sin utagering. Dette er ikke en person som er omgitt av venner og venninner. Han har nok sjarm men han avslører seg på vesentlige punkter. Er han en sjarmerende person og i tillegg en person du bare vet du kan stole på, blir du ikke skeptisk selv om du opplever vedk som avvisende i enkelte situasjoner. En psykopat derimot avslører seg ved så konkrete sider i livet at man spør seg: er det mulig? Hvordan kan du sitte der uten blygsel å si det du sier? Du spør deg om det er «mulig» for en person som er ved sine fulle fem å uttrykke en sånn forakt for andres integritet? Kanskje kan vedk avsløres allerede i løpet av en kveld noe man skal være forsiktig med å konstatere. Men gir han/hun uttrykk for lignende holdninger ved senere anledninger er det all grunn til å stoppe opp. Det er når man er vitne til at oppførselen er sleip og «gjennomført». Den er totalt uten skrupler. Handlinger og uttalelser er så utenfor normal folkeskikk og så uten forståelse for andres behov at du kan konstatere - om du har kunnskap om denne personlighetsforstyrrelsen - at vedk er ond tvers gjennom.

For å illustrere hvor surrealistisk det kan være; tygg på flg historie:
«Moren er død og broren ringer for å informere om dette. Søsteren som er ofret i dette forholdet ytrer ønske om å lese et skriftsted fra Bibelen. Broren blir forbannet og sier at dette skal han bestemme. Deretter sier han flg: «jeg visste at jeg ville få problemer med deg og skjønner nå at jeg aldri skulle ha ringt deg og fortalt deg at mor er død». (!!!)

Forøvrig om du skulle gi uttrykk for at du har forstått hva som foregår i hans hodet, og dette siden du ikke har fjernet deg fra vedk for godt, så vil du møte en motstand og en argumentasjon som man vanligvis finner patetisk og fordummende.

Innlegget «Jo, men han er jo god på bunnen», er noe ofrene for psykopaten kan gjenta til det kjedsommelige fordi vedk selv har en personlighetsforstyrrelse. De har «lært seg kunsten å forbli underkuet». (ikke en diagnose). Hver gang de forsvarer psykopaten gjør de dette i et tappert forsøk på å overbevise andre om at «det ikke er så ille» og at det dermed er den som klandrer (ofret) som bør gå i seg selv.

Projisering er et kjent fenomen. Eller sagt med et kjent ordtak: «på segselv kjenner man andre». Ofret vil bli tillagt både tanker og hypotetiske handlinger av psykopaten og manipuleringen ser ikke ut til å ha en ende. Løgnene blir stadig mer utspekulert og snart har du endog din nærmeste familie mot deg. Enten tar du tyren ved hornene og avslører psykopaten eller du går inn i en konstant depresjon. Gjør du det første må du imidlertid forberede deg på kamp!

Psykopaten er farlig! Hverdagspsykopaten om enn farligere og mer destruktiv enn han som sitter i fengsel og et sted han bør være til han dør. For psykopaten som sitter i fengsel er i motsetning til hverdagspsykopaten voldelig og farlig for omgivelsene.

Hverdagspsykopaten er fornøyd med sin simple, nærmest dagligdagse trakassering. For dette er en patetisk person som antagelig ikke har det godt. Man blir jo heller ikke et godt menneske ved stadig å spekulere ut nye løgner for å sverte andre; for i egeninteresse å stille seg selv i et best lys.

***************

Baneheimordene er et godt ekspempel på to menn som aldri må få komme ut i samfunnet igjen. Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen, opprettet Stine Sofies Stiftelse som følge av drapene. I Kristiansand.

http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/11/er-du-et-psykopat-offer.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Baneheia-saken

fredag 25. desember 2009

Psykopaten: «Jo, men han er jo god på bunnen»

Det diskuteres om psykopati er genetisk - altså arvelig. Min erfaringsbakgrunn tilsier at dette absolutt kan være tilfelle. Men denne antagelsen har flere sider. Psykopatiske trekk kan utløses av traumer - eller rett og slett uten traumer overhode. Med traumer mener jeg opplevelser i oppveksten som tilsammen utgjør årsaken til at vedkommende blir en handicapped person i forhold til livets utfordringer.

Med andre ord, gutten som vokser opp med en psykopatisk far, rammes tilfeldig hva gjelder arvkomponenten i forhold til sine søsken. Og når hun/han i tillegg opplever traumer i livet som truer oppveksten via påvirkninger i andre relasjoner; eksvis gjennom skole og mobbing av medelever, der familien ikke lenger har den oversikten de burde ha fra barna overlates til andre i en alder av 6-7 år. Hennes/hans selvfølelse blir satt på alvorlig prøve og utvikler sider som man burde kunne regne med - fordi en av foreldrene har psykopatiske trekk.

Derfor tror jeg på tilfeldigheter. Konklusjonen må bli at man i en søskenflokk rammes tilfeldig. Alle har den samme faren/moren. Alle bortsett fra en greier å utvikle sunne relasjoner til andre og er istand til å vise medfølelse med andre (empati) tiltross for at oppveksten ikke bare er «grei» - og hvilken barndom er det? Når da den ene i søskenflokken utvikler psykopatiske trekk, kan man undre seg over hva som gikk galt.

Psykopater er så vidt jeg forstår svært ressurssterke mennesker. Det vises i mange tilfeller senere i livet når de når langt i sin karriere. Og da er jeg fristet til å bruke uttrykket «å albue seg frem». Og mange ville vel også gjenkjenne uttrykket «han gikk over lik». For er det noe som karakteriserer disse ondskapsfulle menneskene så er det nettopp en følelse av at så lenge jeg selv får tilfredsstilt mine behov, så er det ikke så viktig at andre blir syke av det.

Men hvordan har det seg at noen blir ofre og andre ikke? La oss si at faren og sønnen i en familie er psykopater. Da er det altså ikke bare en som manipulerer, men to. Stakkars den som må leve i et nært samliv med både sønnen og ektefellen! Og ofret i dette tilfellet er jo innlysende: moren/kona. Ofrene kunne vært fler i denne familien, men vanligvis reagerer mennesker sunt på urettferdighet og uredelighet og tar til motmæle på et tidlig stadium, uten at de umiddelbart forstår at de surrealistiske opplevelsene kan relateres til en galskap. Som hvis de ikke går i forsvsarsposisjon og reflekterer over sine erfaringer men har en så lav selvfølelse at de lurer på om de kanskje selv er «uregjerlige»? Da er det fare på ferde. Ikke minst hvis de har barn med psykopaten. Og det fordi de dermed undergraver sannheten.

«Ja, men han er jo så snill på bunnen»! - hører man gjerne fra ofrene som blir; frivillig eller fordi de ikke har noe valg, eks vis på grunn av manglende økonomisk evne. Blir man i disse forholdene med psykopaten hele livet så vil det ende på to måter: enten mister man barnas tillit eller familien utvikler disharmoni og blir en dysfunksjonell familie som manipulerer hverandre. Bruker splitt- og hersk-metoder; skaper ondt blod blandt familiemedlemmene ved baksnakking, og opptrer som om de er gud den allmektige.

Manipuleringen er for ofrene ondskapsfulle og for andre bare «ja, han er sær på enkelte områder». La oss si at duselv har utviklet et skeptisk forhold til en bror som alltid fremstiller seg i et gunstig lys. Innimellom lurer han også familien med sine stunt der han fremstår som en omsorgsfull far som bare vil barna sine det beste. Men ofret - som han forlengst har forstått er sårbar, er i forsvar og frustrert og fremstår som sippete eller noe i den retning.

Et eksempel fra virkeligheten: en søster ligger på sykehus med alvorlig kreft. Utfallet vet resten av familien og den er usikker iflg legene. Broren (psykopaten) og hans familie er ikke å se på sykebesøk i løpet av uken; tiltross for at de nærmest bor vegg i vegg med sykehuset. Dette stuntet oppleves som ydmykende, uansett om man er en sårbar person eller ei. Ingen blomster; ingen oppmerksomhet. Var det kanskje slik at broren i dette tilfellet selv var blitt utsatt for sjikane av søstern? Med andre ord en hevn for uteblivelsen? Nei, tvertimot! Men den kreftsyke søstern fremstår nå som en sippete og selvopptatt person. - Og senere så het det seg at «vi var jo uvenner på tidspunktet». Altså: «det er ikke min feil at du ble syk».

Eksemplet mener jeg belyser det nest mest utpregede symptomet på en psykopat. En som går over lik; og uten medfølelse! Inntrykket bare forsterker det mest innlysende: mangel på empati. Det interessante her er at i dette tilfellet med søstern som ikke får besøk så fremstår nå hele hans familie som psykopater. Hvilket de selvsagt ikke er. Men far i huset er så manipulerende at resten av familien tør ikke mukke. Og hvordan ender dette? Familien gikk senere i oppløsning; både fordi forholdet var usunt og fordi psykopaten selv fant det for godt å starte «et nytt liv med en annen». Nok et utpreget symptom iflg forskningen.

http://www.aftermath-surviving-psychopathy.org/what-is-a-psychopath.html

http://www.hare.org/

tirsdag 22. desember 2009

Luciano Pavarotti - O Holy Night

http://www.savevid.com/video/luciano-pavarotti-o-holy-night.html

søndag 20. desember 2009

Mitt barn følte empati som 2 åring

Jeg har et utrolig søtt, mentalt bilde av min datter på 2-3 år. Et bilde som har gjort inntrykk. Hun begynte i barnehagen først da hun var 2 år, dette fordi jeg allerede dengang var bevisst på at barn bør være hjemme med mor så lenge som mulig. Dengang begynte jeg med studier og hadde ingen betenkligheter med å levere henne fra meg til fremmede mange timer hver dag. I motsetning til idag i mange barnehager, var personalet skolert pedagogisk og på annen ansvarsfull måte.

Bildet jeg har i minnet er at jeg kommer inn i oppholdsrommet uten at min datter vet at jeg er kommet for å hente henne. Med den lille armen rundt en liten pjokk står hun der og trøster ungen som står og gråter. Hun ser på gutten (eller jenta) med et medfølende uttrykk og snakker sitt ikke helt utviklet språk. Hun var altså ikke gamle jenta, men istand til å føle empati.

Med referanse til mine innlegg her om narsissisten som har likhetstrekk med psykopaten, er jeg opptatt av å forstå hvorfor noen mennesker oppfører seg ondskapfullt og lite medfølende mot sine medmennesker - og tør påstå at jeg hvis det er grunnlag for det og kunnskapen er tilstrekkelig om personen "i fråga" - så skal det ikke mye til innnen jeg kjenner "lusa på gangen". Det er mange syke mennesker med denne forstyrrelsen i våre omgivelser. Også i vår egen familie. Og manipuleringene er mangesidet. Man må derfor "kommunisere" med vedk på et visst nivå for å kunne uttale seg. Lytte og lese hva retorikken inneholder. Den kan være rett på sak, men også skjult innen hans egen familie, spesielt hvis han har et økonomisk overtak.

Men i mange tilfeller tror jeg også at kvinner som unnskylder og alltid finner årsaker til "faenskapet" selv lider av en personlighetsforstyrrelse. En kvinne som forlater sin mann, har styrke og intellekt. Og hun finner seg ikke i å bli tråkket på. Lørdagens VG-magasin hadde en interessant artikkel om «alfa-kvinnen»; forfattet av Kristin Spitznogle, som har en fast spalte.

Dr Phil, som ble kjent via «Oprahs show», har nå sine egne show; svært populære og f.t abonnerer jeg på disse og blir ukentlig orientert om de forskjellige temaene. Et som fikk meg til å reflektere over min egen datter var showet "Sibling Abuse". Her hevder han at barn ikke føler empati for andre før de er 5-8 år. Selvom Dr Phil er en svært dyktig psykolog er jeg ikke alltid enig, og med referanse til hans uttalelser har jeg klippet og limt:

«Dr. Phil demonstrates an experiment that psychologists use to see whether kids have developed the ability to empathize. He holds up a card that is black on one side and white on the other. Both sides of the card are shown to the child, then the card is held up with one color facing them. The questions are asked, “What color do you see?” and “What color do I see?” If the child says the same color, they are unable to put themselves in your shoes and see from your perspective, which is the absence of empathy. Experts say kids don’t have the ability to empathize until sometime between the ages of 5 and 8».

Jeg overlater til mine lesere å tolke dette. Spesielt hvordan barnet i dette tilfellet trekker den konklusjonen hun gjør i forhold til den fargen hun tror Dr Phil også ser. Med bakgrunn i dette eksperimentet trekker han den konklusjon at et barn ikke føler empati før han/hun er mye eldre enn 2-3 år. Dette er jeg altså uenig i med henvisning til min lille datter, som bestemt hadde medfølelse med sin lille lekekamerat. Eller?

Personlig tror jeg at barn som får omsorg og empati blir empatiske voksne. Men at personlighten i mange tilfeller er avgjørende for hvordan man reagerer på andre mennesker - selv om man ikke får den omsorgen som ethvert barn trenger.

onsdag 16. desember 2009

Salmenes bok - av David

        Dåren sier i sitt hjerte:
        «Det finnes ingen Gud.»
        Deres gjerninger er onde og avskyelige;
        det er ikke én som gjør det gode.
     2 Herren skuer fra himmelen
        ned på menneskene.
        Han vil se om det finnes noen forstandige,
        noen som søker Gud.
     3 Alle er kommet på avveier,
        alle er fordervet.
        Det finnes ikke én som gjør det gode,
        ikke en eneste.
     4 Skjønner de da ingen ting,
        disse ugjerningsmennene?
        De sluker mitt folk som en spiser brød,
        men kaller ikke på Herren.
     5 Men de skal rammes av redsel,
        for Gud er med den rettferdige ætt.
     6 Gjør bare stakkarens plan til skamme!
        Herren er hans tilflukt.

Salomo var sønn av kong David, og ble konge over Israel etter sin far. Navnet betyr "fredelig". Han styrte fra 965-926 før Kristus.

tirsdag 15. desember 2009

BERGPREKENEN

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

3 «Salige er de som er fattige i sin ånd,
for himmelriket er deres.

4 Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

5 Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

7 Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

8 Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

9 Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.

11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.

12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

fredag 11. desember 2009

Lover blir brutt og får ingen konsekvenser for dem det angår

Har nå omsider – forøvrig langt over lovet behandlingstid - med bakgrunn i min egen sak om Forliksrådet i Oslo, blitt presentert avgjørelsen om det jeg antok i lang tid, om at Fylkesmannen ikke er rette instans for klager på sjikanerende oppførsel av FR's ledere/medlemmer. Anne Marie Oudmayer, som av statsadvokaten ble stemplet for å ha utført sin oppgave med karakteristikken «Grov uforstand i tjenesten» går fremdeles fri så vidt meg bekjent og sjikaneringen kan dermed fortsette ufortrødent. Hvilket i realiteten betyt at loven er brutt på vesentlige punkter. Se forøvrig innleggene der dette er vist til.

Har lest opptil 10 likelydende avgjørelser i løpet av 4-5 måneder, på klager som alle er nærmest en blåkopi av min egen opplevelse av Forliksrådet i Oslo. Vi er alle som en sjokkert over at rettssikkerheten er på et så lavt nivå i Norge, i et demokratisk styrt land der vi stort sett antar at vi er ivaretatt i henhold til lover, regler og sædvane.

Ser forøvrig ikke bort fra at det har vært en gradvis utvikling til det verre. Det fordi jeg har lest klagesaker som er likelydende fra andre deler av landet, og som er mer enn 10 år gamle. At vi nå har en regjering med en statsminister som ikke bare valser over sine egne samarbeidspartnere med dampveivals, men også over dem som har valgt ham til å lede oss under svært vanskelige omstendigheter i Norge, med mye frustrasjon blant folk flest. Det inntrykket man sitter igjen med er at døgeniktene får råde og at klager på disse blir som å skvette vann på gåsa.

At mange derfor ikke opplever at klagene deres fører frem, innebærer at den «grove uforstanden» som mange utfører i domstolens tjeneste får fortsette - ufortrødent.

Personlig har jeg ennå ikke bestemt meg for hvordan jeg skal gå frem ytterligere med dette. Det fordi jeg også opplever at responsen fra de jeg har hatt kontakt med hva gjelder dette temaet har vært forholdsvis laber. Hva det grunner i kan jeg bare gjette meg til. Folk er drittlei og har mistet enhver tro på at vi lenger har et samfunn med troverdige politikere. Offentlige undersøkelser de siste årene har vist at tilliten til våre politikere er nærmest lik null. Og med bakgrunn i denne refleksjonen mener jeg at ytterligere anstrengelser hva gjelder dette temaet spesielt og andre generelt er og blir bortkastet - så lenge vi har en sosialistisk regjering som leder folket uten mål og mening.

http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/grov-uforstand-i-tjenesten.html

http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/07/min-egen-surrealistiske-historie.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/07/oppsiktsvekkende-u-kultur-i.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/forliksradet-stopp-en-hal.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/saken-min-erfaring-med-forliksradet.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/08/har-vi-bruk-for-meklinger-og-ombud-og.html
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/09/gar-det-mot-diktatur.html

søndag 6. desember 2009

Man straffer ikke barna ved å være ond!

«Nanny på besøk» gir oss mye å tenke på . Å putte såpe i munnnen på et lite barn fordi det brukte et språk som ikke var akseptabelt - må nødvendigvis gi barn traumer.

Dette sagt er tatt ut fra en episode av serien der Nanny må ordne opp i de mest absurde tilstander som råder hos noen foreldre. Hvor mange de er vites ikke, men går man til norske forhold tror jeg vi har kommet lenger enn for noen tiår siden. Nå har vi fått lover som ikke fritar oss for å slå barna våre. Tidligere fantes det ikke muligheter for barn å komme unna vold og psykisk trakkasering. Og mange barn; idag voksne har vesentlige traumer pga foreldres vettløse behandling av barna sine.

Dr Anne Luise Kirkengen, almenlege i Oslo begynte å forske på noen av sine pasienter og har skrevet en tankevekkende bok "Hvordan krenkede barn blir syke voksne", som bekrefter hvorfor så mange mennesker idag lider av sykdommer som et resultat av mishandling, vold og psykisk trakkasering. Hva som er verst tror jeg ikke er noe poeng å diskutere, men det er ingen tvil om at mange mennesker med skjellett-sykdommer lider under det man kan kalle fortielse over mange års trakassering fra foreldre - også inn i voksen alder.

I kveldens episode av Nanny tar hun for seg barn som er under innflytelse av voldelige filmer og data-spill. Noe de 3 guttene i familien speiler med slossing og banning. Foreldrene er ikke noe bedre og det blir mer og mer innlysende hvorfor barnas oppførsel er som den er. Nanny setter opp regler som skal følges og etter noen dager drar hun der ifra men etterlater seg kameraer i huset slik vi forstår det. I en seanse ser vi moren ta tak i den ene sønnens tildels grove språkbruk. Og – gud bedre hva er det vi får se? Hun straffer den lille gutten – 8-9 år gammel med å sprute vaskemiddel i munnen hans. Giftige kjemikalier – og ikke bare en dusj men en god teskje såvidt man kan se! Man sitter med åpen munn og tror ikke hva man er vitne til! Dette er jo ren ondskap! Moren blir så sint og oppgitt over at Nanny påpeker dette i all sin gru – at hun går derifra og nekter samarbeide. Men mest av alt får man en følelse av at hun føler seg tatt på senga. Moren som skal lære barna sine å bli samfunnsnyttige individer oppfordrer til trakkasering – og det med egne barn som brikker.

Er det noe rart at barn blir aggressive og voldelige - og noen dessuten store egoister! Når foreldrene går foran som så dårlige eksempler. Ikke bare lærer de etter som de vokser opp å være respektløse for andres behov, men traumene de drar med seg i livet blir kanskje så vanskelig å bære - at omsorgen for andre stort sett strekker seg knapt rundt sin egen navle.

Alle har man et stort ansvar for barn og sin egen familie. Dette ansvaret er det ikke alle som makter. Men det finnes ingen unskyldning overhode uansett traumer man bærer med seg inn i voksenlivet - til å oppføre seg som superegoister uten omtanke eller ansvar for familiens ve og vel.

fredag 4. desember 2009

If - av Rudyard Kipling

If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don't deal in lies,
Or being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise:
If you can dream - and not make dreams your master;
If you can think - and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you've spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build 'em up with worn-out tools:
If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: 'Hold on!'
If you can talk with crowds and keep your virtue,
' Or walk with Kings - nor lose the common touch,
if neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds' worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that's in it,
And - which is more - you'll be a Man, my son!

God Helg!

http://www.youtube.com/watch?v=is-JCJCUy18&feature=related