Så hvordan komme til erkjennelse om at jeg tok feil?
Skal man stille en diagnose må man ha argumentert med det for øye å komme til et resultat som stemmer med virkeligheten. Jeg støtter meg derfor på forskning som den «legmannen/kvinnen» jeg er og på egen erfaring.
Forskning viser at de fleste psykopater er:
- menn
- mennesker med makt, penger og posisjoner
- med mye sjarm
- uten frykt
- mangler psykologisk innsikt
- manipulerende
- hersketeknikker
- mangler teamfølelsen, mao er uavhengig av å spille «på lag» og går som regel sine egne veier
Eksempelvis kan vises til reaksjoner der «man» kommer i forsvarsposisjon fordi man har feilet. Driver man med en idrett der det forventes at det spilles på lag er det normalt at man sammen med laget diskuterer seg fram til en løsning som gagner hele laget.
Følgende uttalelse er i mitt eksempel symptomatisk for en idrettsmann som man forventer evner å se innover og istand til å diagnostisere situasjonen slik at den ikke gjentar seg. I etterpåklokskapens gitte mulighet til å reflektere, svarer idrettsmannen f eks dette: «tror ikke mental trening vil hjelpe for å unngå slike tabber i framtiden».
Vedkommende tror heller på «å takle ekstremsituasjoner». Mao demonstrerer han kun sin egen oppfatning og den er som hos denne psykopaten med denne spesielle idretten, drevet av manglende «frykt». Og dette presiseres av vedk lag-spiller som: - «kun kan læres av erfaring». Dette iflg uttalelser til media etter kampen.
Dette henger ikke på greip når man skal spille i team. Det stemmer imidlertid mye med en hobby som å kaste seg ut i fallskjerm eller klatre i bratte fjellvegger. Noe vi kaller «ekstremsport». Men siden denne idrettsmannen ikke finner sympati for denne uvanlige holdningen hva gjelder den idretten han tjener store penger på, forøvrig - ender utspillet med at han allikevel finner unskyldninger for at «laget» ikke lykkes tiltross for at feilen lå hos ham. Istedet for å lytte til andres råd som har grunnlag i «altruismen» i stedet for «egoismen» avslår han å diskutere videre.
La meg forklare: "Den virkelige verdien av det moralske spørsmål ligger formelt i det de normale intuitivt føler er godt for alle. (Altruismen). Psykopater oppfatter denne verdien til bare å gjelde hva som er godt for ham (Egoismen).Ethvert spørsmål om hva som er bra for andre blir dermed meningsløst å diskutere. Psykopaten har liten evne til direkte å se hva det moralske er, liten evne til å bestemme innholdet av den moralske holdning og i det hele tatt liten evne til direkte å forstå hva som er verdifullt. Altså begrenset til ideen om «moralen» for moralens skyld - og ikke for moralens innhold. Hvis et menneske ikke har evne til direkte å fatte egenskapen «verdi», kan ingen definisjon få ham til å forstå det".
At jeg har skiftet fokus er av to årsaker:
Den ene er det jeg har formulert om «vedkommende» idrettsmann «i fråga» og en person jeg ikke før nå i det siste har kunnet stille til veggs og - avslørt. Og den andre årsaken er basert på mine opplevelser med et menneske som alltid og i mange år har fremstått som en varm, sprudlende person; og med et genuint ønske om å bli elsket. Og som vitterlig ble elsket! Men som idag som en konsekvens av undertrykkelse, fremstår som en forvirret person som er i et maktgrep fordi hun mangler både penger og posisjon. Undertrykket av denne reinspikka psykopaten; en superegoist som helst ikke vil dele med noen. Han har ingen forhold til moralens innhold! Media sørger for å holde hans super-ego oppe på et nivå han ikke fortjener; men han er kun en brikke i et lagspill. Det er alt; men han sørger for å beholde makten - i lys av en voldsom glorie. Igjen med medienes hjelp.
Psykopatens spill kan vanskelig oppdages uten å kjenne ham personlig. Men når kartet ikke stemmer med omgivelsene så må han granskes. Vel, spillet er slutt; han er avslørt. Men spørsmålet er hvor stor er ødeleggelsen blitt og kan den uretten som er begått mot ofret(ene) han lever sammen med daglig få en oppreisning? Hvor forvirret er ofret? Har hun identifisert seg 100% med psykopaten og avhengig av hans agenda? Eller makter hun å ta ansvar for seg og sine barn?
Det finnes flere bøker på det norske markedet og den antatte første boken som utkom om dette emnet «Psykopatens diktaur», av Ingjald Nissen ble dengang for mange år siden tatt vel imot. Senere og i løpet av de siste få årene har Lisbeth F. Brudal skrevet «Psykopat? - historier fra virkeligheten». Ingen store tykke mursteiner av noen bøker og lettleste for dem som ønsker sette seg inn i dette fenomenet vi utsettes for oftere enn vi er klar over.
