Så hvordan komme til erkjennelse om at jeg tok feil?
Skal man stille en diagnose må man ha argumentert med det for øye å komme til et resultat som stemmer med virkeligheten. Jeg støtter meg derfor på forskning som den «legmannen/kvinnen» jeg er og på egen erfaring.
Forskning viser at de fleste psykopater er:
- menn
- mennesker med makt, penger og posisjoner
- med mye sjarm
- uten frykt
- mangler psykologisk innsikt
- manipulerende
- hersketeknikker
- mangler teamfølelsen, mao er uavhengig av å spille «på lag» og går som regel sine egne veier
Eksempelvis kan vises til reaksjoner der «man» kommer i forsvarsposisjon fordi man har feilet. Driver man med en idrett der det forventes at det spilles på lag er det normalt at man sammen med laget diskuterer seg fram til en løsning som gagner hele laget.
Følgende uttalelse er i mitt eksempel symptomatisk for en idrettsmann som man forventer evner å se innover og istand til å diagnostisere situasjonen slik at den ikke gjentar seg. I etterpåklokskapens gitte mulighet til å reflektere, svarer idrettsmannen f eks dette: «tror ikke mental trening vil hjelpe for å unngå slike tabber i framtiden».
Vedkommende tror heller på «å takle ekstremsituasjoner». Mao demonstrerer han kun sin egen oppfatning og den er som hos denne psykopaten med denne spesielle idretten, drevet av manglende «frykt». Og dette presiseres av vedk lag-spiller som: - «kun kan læres av erfaring». Dette iflg uttalelser til media etter kampen.
Dette henger ikke på greip når man skal spille i team. Det stemmer imidlertid mye med en hobby som å kaste seg ut i fallskjerm eller klatre i bratte fjellvegger. Noe vi kaller «ekstremsport». Men siden denne idrettsmannen ikke finner sympati for denne uvanlige holdningen hva gjelder den idretten han tjener store penger på, forøvrig - ender utspillet med at han allikevel finner unskyldninger for at «laget» ikke lykkes tiltross for at feilen lå hos ham. Istedet for å lytte til andres råd som har grunnlag i «altruismen» i stedet for «egoismen» avslår han å diskutere videre.
La meg forklare: "Den virkelige verdien av det moralske spørsmål ligger formelt i det de normale intuitivt føler er godt for alle. (Altruismen). Psykopater oppfatter denne verdien til bare å gjelde hva som er godt for ham (Egoismen).Ethvert spørsmål om hva som er bra for andre blir dermed meningsløst å diskutere. Psykopaten har liten evne til direkte å se hva det moralske er, liten evne til å bestemme innholdet av den moralske holdning og i det hele tatt liten evne til direkte å forstå hva som er verdifullt. Altså begrenset til ideen om «moralen» for moralens skyld - og ikke for moralens innhold. Hvis et menneske ikke har evne til direkte å fatte egenskapen «verdi», kan ingen definisjon få ham til å forstå det".
At jeg har skiftet fokus er av to årsaker:
Den ene er det jeg har formulert om «vedkommende» idrettsmann «i fråga» og en person jeg ikke før nå i det siste har kunnet stille til veggs og - avslørt. Og den andre årsaken er basert på mine opplevelser med et menneske som alltid og i mange år har fremstått som en varm, sprudlende person; og med et genuint ønske om å bli elsket. Og som vitterlig ble elsket! Men som idag som en konsekvens av undertrykkelse, fremstår som en forvirret person som er i et maktgrep fordi hun mangler både penger og posisjon. Undertrykket av denne reinspikka psykopaten; en superegoist som helst ikke vil dele med noen. Han har ingen forhold til moralens innhold! Media sørger for å holde hans super-ego oppe på et nivå han ikke fortjener; men han er kun en brikke i et lagspill. Det er alt; men han sørger for å beholde makten - i lys av en voldsom glorie. Igjen med medienes hjelp.
Psykopatens spill kan vanskelig oppdages uten å kjenne ham personlig. Men når kartet ikke stemmer med omgivelsene så må han granskes. Vel, spillet er slutt; han er avslørt. Men spørsmålet er hvor stor er ødeleggelsen blitt og kan den uretten som er begått mot ofret(ene) han lever sammen med daglig få en oppreisning? Hvor forvirret er ofret? Har hun identifisert seg 100% med psykopaten og avhengig av hans agenda? Eller makter hun å ta ansvar for seg og sine barn?
Det finnes flere bøker på det norske markedet og den antatte første boken som utkom om dette emnet «Psykopatens diktaur», av Ingjald Nissen ble dengang for mange år siden tatt vel imot. Senere og i løpet av de siste få årene har Lisbeth F. Brudal skrevet «Psykopat? - historier fra virkeligheten». Ingen store tykke mursteiner av noen bøker og lettleste for dem som ønsker sette seg inn i dette fenomenet vi utsettes for oftere enn vi er klar over.
5 kommentarer:
Til anonym som påpeker dette:
«Men uansett er det ganske spesielt å lese fra en som tydelig ikke er psykolog at du føler at du kan stemple hvem som helst som psykopat».
Ettersom du har klippet og limt teorier fra andre og ettersom innlegget ditt er fhv langt vil jeg derfor for høflighets skyld bare bemerke - inntil jeg får tid til å kommentere innlegget nærmere, flg:
Som du ser så skriver jeg at jeg uttaler meg på bakgrunn av personlig erfaring og som leg-kvinne». Jeg stempler altså ikke «hvemsom helst» som psykopat. Innlegget er ikke ment å generalisere. Og i tillegg kan jeg fortelle deg at henvender du deg til en psykolog idag, vil du neppe få hjelp som «offer», da de færreste har kunnskap overhode.
Jeg har som sagt lest ditt svært lange innlegg og det jeg biter meg merke i er at du gjerne deler teoriene dine med meg, hvilket jeg setter stor pris på. Vi kan nemlig ikke få NOK kunnskap om dette betente emnet!
Som sagt dette er en privat blogg. En dagbok skrevet av en utdannet journalist som reflekterer over tidens tann og samfunnets utvikling. Dette evner nok ikke alle å forstå. Og det får stå for deres regning.
Dette til deg som føler deg truffet av enkelte av innleggene. Til dere som tror at dere kan bedrive sjikanering på min blogg bør dere lære litt om private blogger og forfatterens rett (og plikt) til ikke å trykke alt mellom himmel og jord! Konstruktive innlegg derimot imøteses med takk.
Ikke overraskende har jeg fått kommentarer til «psykopat-innleggene». At de er signert «anonym» og i en sjikanerende form er også symptomatisk for innlegg som handler om dette temaet når mennesker med psykopatiske trekk går rett i skyttergraven; de evner ikke å gå inn i seg selv.
«Psykopatiske trekk»
Til anonym: Tilbake til ditt lange innlegg som jeg har lest og som jeg har vurdert er for langt og ikke passende som kommentar til mine to foreløpige innlegg om «idrettsmannen og psykopaten». Som du jo vet så blir det opp til admin å vurdere dette på sin personlige blogg. Det er ikke ment å nedvurdere deg, men heller vil jeg bruke noe av det som en «oppfølger». Det som slår meg er at du starter innlegg med å konstatere at 2/3 er kvinnelige psykopater. Du viser ikke til noe som bekrefter dette annet enn forskning (og den forskningen er ikke kommet særlig langt). Jeg gjetter at du er en mann. Jeg har lest mange innlegg om psykopaten og det som slår meg er at menn ofte argumenterer med en spesiell aggressivitet når de argumenterer om sin kvinnelige partner f eks. Mens de kvinnelige ofrene argumenterer mest ut fra en dyp sårhet hva enten de er ofre for menn eller kvinner.
Noe som er velkjent er at menn litt for lettvint slenger ut av seg at «kjærringa er psykopat». Som om denne karakteristikken er den letteste måten å fremstille en svært vanskelig person. Hadde jeg ikke lest og erfart så mye av psykopaten ikke bare gjennom litteraturen som jeg allerede har nevnt men også boken til Robert Hare: «Without conciense: The disturbing world of the psykopaths among us» - hadde jeg ikke vært så bastant. Et virkelig offer kan tillate seg det.
http://www.trutv.com/library/crime/criminal_mind/psychology/robert_hare/index.html
Man skal være ganske «edru» innen man karakteriserer en person som psykopat eller en med psykopatiske trekk. Jeg oppfatter «psykopaten» som en som sitter i fengsel hvor han er blitt diagnostisert. En med «psykopatiske trekk» er ikke vanligvis en person med et kriminelt rulleblad.
Om 2/3 er kvinner tviler jeg sterkt på av forskjellige grunner, bl a det faktum at kvinner generelt er kjent for å være i besittelse av en større omsorg og innlevelsesevne/empati enn menn. Og at man sjelden finner den gruppen i fengsel for voldsovergrep. Har i mitt innlegg snakket om psykopaten som en generell betegnelse på en person; jeg burde ha skrevet at han har «psykopatiske trekk».
Videre:
Du nevner Hans J Stang og hans teori om at barn har psykopatiske trekk. Annen forskning vil hevde at dette er narsisstiske trekk som vi alle bør være i besittelse av for å hevde oss som små mennesker i utvikling. Vet ikke om du mener at Stang selv hevder at barn er forskjellige og krevende. Selv vil jeg hevde at foreldrene selv som regel er skyld i at noen barn er mer krevende – og det fordi barn idag ikke får dekket den kjærligheten de har behov for de første barneårene. Desuten å sette grenser er ikke et problem om du er en person som er sikker på deg selv.
Da jeg studerte psykologi på Blindern for noen år siden forsto jeg straks at her endret teoriene seg år om annet; hjernen er fremdeles u-utforsket. Og som sagt at det finnes så mangelfull kompetanse på dette området, kjennetegnes ved at ofrene for denne omdiskuterte pers.forstyrrelsen fremdeles ikke får den hjelpen og den forståelsen man burde mene de skal ha i 2009. Jeg er enig i Stang om at kvinner gjør mindre ut av seg som du sier, eks vis innen familien og at dette er med på skjule en forstyrrelse.
Ellers sier Marie-France Hirigoyen i boken Hverdagens skjulte onskap, 2002 følgende, sier du:
"Psykopaten angriper aldri direkte, men indirekte for å fange den andres beundring som dermed gir psykopaten tilbake et godt selvbilde. Psykopaten utnytter offerets beskyttelsesinstinkter. En slik forledelse er narsissistisk. Påvirkningen går ut på å få den andre til å tenke, bestemme og oppføre seg annerledes enn vedkommende ville gjort spontant uten argumentasjon, dette er forledelse og manipulasjon. Offeret fratas muligheten til å forsvare seg, fratas sin kritiske sans. Det handler om følelsesmessig ”svindel”. I psykopatisk strategi skal ikke den andre først og fremst ødelegges, men undertrykkes litt og litt og holdes til disposisjon." (tillater meg å klippe dette fra innlegget ditt) fordi det er interessant og beskriver det jeg selv forstår, jfr innlegget om den innbilske idretts-mannen.
Fant dette på americanthinker idag. Does it sound familiar?
http://www.americanthinker.com/blog/2009/10/narcissism_obama_style.html
Legg inn en kommentar