Hvordan er det mulig å bli fornærmet over å høre at man har en sol-brun teint? Berlusconi, den italienske statsminister som stadig tråkker i salaten; det er så - han har da i det minste humor! Dette bildet av mannen som med et overveldende klart blikk forteller kona til USA's president hvor flott hun er - og attpåtil brun! Hvem kan ta seg nær av dette om ikke rasistene selv? Riktignok påstår Obama hardnakket at ingen har valgt ham fordi han er neger; og det vil vi vel tro på? Det er bare det at i USA blir han for tiden bare mer og mer upopulær. At norske medier tier om dette har vi etterhvert blitt vant til. Det var jo tross alt de norske mediene, som ved å legge sin elsk på denne sosialisten bidro til at han for mange ble et idol.
Men hva gjelder Berlusconi så kan mye sies om denne mannen. Men han er typisk italiensk. En typisk italiensk macho. Jeg vet; jeg har møtt dem på gater og torv; med eller uten familie. Italienere elsker «sua famiglia». Hver søndag staser de seg opp og viser seg frem for hverandre: mødre og bestemødre, onkler og tanter og alle de nusselige små svarthårede «bambinis».
Kommer du som turist inn dette bildet uforvarende, vil de stirre mistenksom på deg, og er du i tillegg en litt lurvete back-packer blir de enda mer mistenksomme. Men altså - italienske menn er menn jeg gjerne møter på gaten. De vil møte blikket ditt og alt vil fortelle deg at du er den vakreste kvinnen i verden. Jeg har selv møtt dem, men aller mest inntrykk gjorde det på gata i Oslo. For der møter man ikke mange menn, om noen - som viser deg den oppmerksomheten!
Så hvorfor bli så fornærmet om Berlusconi slenger litt med leppa? Jeg er overbevist om at han ikke gjør det av vond vilje. Tyrkere derimot – de er så ufine i sine møter med turister i sitt hjemland - at myndighetene på oppfordring fra turist-departementet nå har forbudt tyrkiske menn å kalle den hvite rase; kvinner og menn - «Javla hvite fiskeboller». Og det blir straks noe annet å henge seg opp i! Men ærlig talt - selvom jeg aldri vil ha noe behov for å bli turist i Tyrkia ville jeg mene at å bli kalt for en «javla fiskebolle» ville nok fått mitt elendige humør på gli.
Med forbehold forøvrig; hvis jeg ikke føler det truende!
