Der borte - like under vinduet til lærerværelset, står ei trinn, lita jente på 8-9 år. Hun beveger seg sjelden utenfor sitt trygge revir - der hun vet at frøken både kan se og høre det som skjer - der ute i skolegården. Det er alltid liv og røre og unger skriker og skratter høylydt som unger flest i den aldern. De leker sisten med hverandre; guttene og jentene, og hver gang en av guttene får tak i en av jentene så hyler jenta av opphisselse.
Den trinne lille jenta der borte ved lærerværelset har ikke noe særlig lyst til å være med på leken og i hvertfall ikke når de hopper strikk. Hun blir så fort trøtt og varm. «Erna, bli med da»! De andre jentene i klassen vil gjerne ha med seg Erna, men Erna rister på hodet og smiler sitt underfundige smil. Hun har ikke lyst til å delta; det er så lett at noen dytter borti henne; spesielt de bråkete guttene; og de ler så de griner hver gang Erna faller om og blir liggende. Da kaller de henne for tjukka! Derfor blir Erna alltid stående for seg selv i frikvarteret og betrakte de andre med misunnelse og stoisk ro. Når det ringer inn til time, tar hun hånden til frøken, og de går sammen inn i klasserommet.
Lille, trinne Erna ble til store trinne Erna; giftet seg og fikk barn. Men har aldri glemt de tidlige årene på barneskolen. De årene hun helst vil glemme. De årene hun ikke ble sett. Hun ble aldri mobbet i den forstand at hun gråt seg i søvn om kvelden, og hun hadde en god venninne på gymnaset, Trine som hun kunne betro seg til. De var som tvillinger og mange trodde de var søstre. Spesielt fordi de begge var rundere enn gjennomsnittet. Men Erna var og er fremdeles en enslig svale. Hun stoler ikke på noen; bare mannen sin. Han gir henne råd; trygge råd som ingen utfordrer; ikke engang Erna.
Erna har alltid hørt av andre at hun bør «handle»; ikke bare snakke. Og idag taler hun varmt om dette men ingen tar henne på alvor. I allefall ikke Dagfinn; han syns Erna er dum. Erna forstår ikke dette. Hun har da ikke lovet Dagfinn noe som helst; han må ha misforstått, sier Erna. «Jeg lover aldri noe jeg ikke kan holde», hevder hun hardnakket. Og noe hun har gjort i alle år – helt fra de ensomme skoledagene da frøken var hennes nærmeste alliert. For en ting lærte Erna dengang og det var at skulle hun få være venn med alle så måtte hun tilpasse seg.
Og det vet Erna - og derfor blir hun sittende.
