For å bruke en klisje: «man skal holde tunga rett i munnen» når man opplever så mye uhygge tett opp til sitt privatliv. Vi mennesker er sammensatt og samfunnet har endret seg fundamentalt fra å være det trygge bondesamfunnet der vi tok vare på hverandre, til industrialiseringens verden dit familien flyttet og isolerte seg i byene i hver sin leilighet.
Å forholde seg til unormale mennesketyper, som får herske i ly av den lille og ofte isolerte familien langt borte fra den beskyttelsen man tidligere kunne regne med fra bestemor og bestefar, er opplevelser som gir traumer - vi som sårbare små mennesker har problemer å takle i voksen alder.
Hva gjelder assosiale personlighetstrekk er dette som regel en konsekvens av kalde og avvisende foreldre. Vi ser at voldelige foreldre ofte går i arv og at mange selv blir voldelige når de får barn. Men gudskjelov så er vi også mennesker som har lidd som barn - og av den grunn strekker oss langt for å beskytte de små. Og ikke alle kvinner som har en oppvekst med en alkoholisert far velger en mannstype de kjenner – som voksen.
Å bedømme hva som er normal oppførsel mot hva som er unormalt er vanligvis basert på subjektiv erfaring. Å forholde seg til flere personer som er involvert og personer man ikke kjenner, må nødvendigvis bli en subjektiv analyse og da er det ikke alltid lett å få bitene til å stemme i puslespillet. Det kreves god analytisk sans og jeg vil mene god menneskekunnskap. Men signalene man får er gode å ha når man tvinges til å komme til et resultat av det man opplever som surrealistisk. Å forholde seg til en person er lettere enn en helt kobbel av mennesker som spøker i bakgrunnen.
Siden jeg har kommet til et helt annet resultat den siste tiden hva gjelder personen «i fråga» så er det basert på signaler underveis jeg tidligere har oversett eller ikke lagt stor nok vekt på. Å forholde seg til surrealistiske opplevelser i livet er slitsomt nok og tapper en for den energien en burde bruke på livet generelt. Underveis går man tom og konkluderer forhastet. Min egen livserfaring derimot er at tiden omsider vil vise meg den hele og fulle sannhet - om det jeg ikke forstår idag.
Når jeg stilte opp argumenter for og imot så falt jeg tilslutt ned på det som virker totalt uforståelig kontra de signalene som har ligget der hele tiden. For jeg har klandret et menneske basert på misforståelser. Istedet for å oppdage fellene som ble lagt ut for meg den tiden som er gått, falt jeg dessverre ned på det som lå nærmest; mine egne og langvarige erfaringer med den personen.
Kanskje er jeg naiv men jeg har alltid behandlet mine medmennesker utfra innstillingen om at alle skal få en sjans og at ingen er skyldige inntil det motsatte viser seg å være realiteten. Og intuisjonen er sterk - men å konkludere er selvsagt avhengig av at jeg har noe å gripe fatt i. Det har jeg faktisk lenge hatt - men dessverre - jeg forsto ikke hva det var før nå - at eplet - "det falt ikke langt fra stammen"!
